Anonym bruker Skrevet 4. februar 2013 #1 Skrevet 4. februar 2013 Jeg har det så vanskelig om dagen. Da jeg var yngre gjorde jeg ting som jeg ikke er stolt over i dag. Festet, hadde sex med mange, osv. Med disse sexpartnerne og de som jeg har vært sammen med eller datet over lengre tid, har antallet blitt svimmlende høyt. Jeg skammer meg ordentlig! Jeg er nå alenemor, og må ut på "markedet" igjen. Jeg har endret meg veldig. Synes sex er noe man skal vente med til man er sikker. Jeg kommer til å vente til det har gått lang tid hvis jeg møter en mann nå, men er redd for at menn skal gå lei av å vente også. Jeg angrer så veldig og klarer ikke å tilgi meg selv. Er redd for å møte folk fra den verste perioden og sitter og tenker på hva de tenker om meg. Jeg vet jeg var ung og dum og tenkte ikke i det hele tatt på hva jeg drev med, men det er ikke en unnskyldning. Er så utrolig flau over meg selv. Tenker på dette hele tiden. Anonym poster: daec59f92c0808e48125b6c5530701a5
Anonym bruker Skrevet 4. februar 2013 #2 Skrevet 4. februar 2013 Hei HI. Det du skriver er som å lese om livet mitt. Var veldig løs kan man si og har møtt på en drøss av de seinere i livet. Flaut, men prøver å se humoren idet. Du er nødt til å legge ting bak deg og som du sier selv. Du har forandret deg Fortid er fortid. Jeg har idag en nydelig liten gutt og er forlovet med verdens beste mann. Å egentlig er jeg glad for at jeg har hatt den fortiden jeg har for har flydd fra meg og veit at det livet jeg har nå er det beste for meg. Anonym poster: a6db4be7ffc95eefe17c51bb491aeacf
Anonym bruker Skrevet 4. februar 2013 #3 Skrevet 4. februar 2013 Å den mannen som ikke kan vente på deg fortjener deg ikke Anonym poster: a6db4be7ffc95eefe17c51bb491aeacf
missme Skrevet 4. februar 2013 #4 Skrevet 4. februar 2013 Nytter ikke og gråte over spilt melk, gjort er gjort og spist er spist. Alle er forskjellige, noen har hatt sex med mange, andre ikke. Jeg har ikke noe svimlende antall selv bak meg, men mange nok forsåvidt, er langt i fra noen jomfru. Men angrer ikke, jeg har levd livet og hatt det gøy som ung jeg også, men har nå slått meg til ro. Du har ingenting og tilgi deg selv for, du var singel og uten ansvar og da er det lov og ha det gøy.
Anonym bruker Skrevet 5. februar 2013 #5 Skrevet 5. februar 2013 Takk for svar. Jeg har ikke ville se på tråden, måtte vente litt. Jeg tenker og tenker på dette. Blir nesten helt paranoid av dette. Tenker at alle som kjente meg da tenker stygt om meg. Husker jeg endte på et soverom med en gutt på fest en gang, og ingenting skjedde annent enn klining. Jeg fikk vite at noen snakket om meg da. Da brydde jeg meg ikke, men jeg gjør det nå. Da var jeg også jomfru og dette er 15 år siden! Jeg tror jeg bare skammer meg så over meg selv, selv om ingen andre enn meg selv vet alt til detaljer. Jeg blir bare helt paranoid av dette og det kjennes ut som at jeg får angst. Jeg skjønner bare ikke hva jeg skal gjøre, for jeg plager meg selv med dette hele tiden... HI Anonym poster: daec59f92c0808e48125b6c5530701a5
Anonym bruker Skrevet 5. februar 2013 #6 Skrevet 5. februar 2013 Jeg hadde et par ville år å tenårene. Er nå 32. Jeg skjønner ikke hva jeg holdt på med, for jeg er jo ikke en så løssuppen person egentlig. Må ha vært sinnssyk midlertidig. Det plaget meg i mange mange år etterpå. Spesielt hadde jeg angst for en ferietur som var skikkelig vill. Nå bryr jeg meg heldigvis ikke lenger. Nå er jeg trygg på meg selv og har klart å slippe det. De som ikke har sett meg siden videregående husker meg sikkert for at jeg drakk en del og var litt løssluppen en periode, men det får heller være. De som har blitt kjent med meg nå syns t jeg er veldig ordentlig. Men er det lenge siden? Bor du på et lite sted der ingen glemmer? Min sympati går til deg, vet hvor vondt det er. Anonym poster: 3ee9f6a9e34e4ec33924e59a3ad544de
Anonym bruker Skrevet 5. februar 2013 #7 Skrevet 5. februar 2013 Det er akkurat det. Jeg er ikke sånn lenger, og de som kjenner meg nå vet jo det. Men jeg tenker så på hva andre som kjente meg før tenker om meg nå. Er helt grusomt! Og jeg klarer ikke å la være å tenke på det, eller å tilgi meg selv for at jeg var slik som jeg var. Unner meg ikke noe godt, hvis jeg har det gøy tenker jeg på dette, hvis jeg møter en mann avslutter jeg det før noe mer skjer fordi jeg mener selv at jeg ikke fortjener det etter som jeg har oppført meg tidligere. Jeg bor ikke der jeg bodde før. Bodde litt i Oslo også, og der er det jo så mange at man gjemmer seg helt bort i mengden. Men de jeg gikk på skole med der fikk jo med seg litt. Jeg vet det ikke bare var meg heller, flere av de jeg var med da var minst like ille som meg. HI Anonym poster: daec59f92c0808e48125b6c5530701a5
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå