Er det noen her som har/har hatt deprimert ektemann?

[Anonym bruker]

Mannen min har slitt en god stund med vondt i kroppen, søvnvansker og mangel på energi. Etter endt utdannelse har han ikke klart å skaffe seg jobb og mestrer hverdagen dårlig. Nå i helga han han detti helt sammen psykisk, og er fullstendig tom. Jeg er så innmari fortvila. Jeg har gjort så godt jeg kan for å støtte opp og stille få krav, men nå er jeg så sliten sjøl.

Jeg er så fortvila og sint på han over at han ikke klarer å bidra økonomisk, mentalt eller praktisk.

Er det noen som kan hjelpe meg med å se et lys i enden av tunnellen? Hva i all verden skal vi gjøre?

Jeg tenker i første omgang at han må bestille seg en time hos fastlegen og vi må vel til NAV for å få noen slags sosial stønad.

 

Anonym poster: 38b795ccb1b3285f7f2a2e3557dc7324

[Anonym bruker]

Samboeren min sliter også. Han er i full jobb, riktignok, men en fryktelig krevende jobb som dårlig lar seg kombinere med småbarn (vi har en gutt på 2). Han har slitt mye med søvnvansker, utmattethet og svimmelhet, og han blir så innmari lett sinna, dvs han overreagerer ofte.. Er ekspert i å lage problemer og tar alt negativt.

 

Jeg har hele tiden ment at eneste løsning er å sykmelde seg. Det sitter langt inne, så han ender istedet opp med egenmeldinger. Nå har han endelig fått time til psykolog, og jeg håper det skal hjelpe. Han har mye ballast fra barndommen (mobbing og usikkerhet) som jeg tror har mye av skylden for depresjon og det at han stiller med klørne ute.

 

Jeg har også vært frustrert fordi jeg føler jeg ikke kan kreve noe av han, jeg har hatt ansvar for omtrent ALT av husarbeid, logistikk, bil, bank, leilighet, barnehage, you name it. Det har hjulpet å snakke mye om det, vi er begge klar over situasjonen og forsøker å komme oss gjennom det, snakker mye og skal klare det sammen. Er veldig glad for at han endelig har kommet seg til psykolog nå. Et lite PS kan jo være at jeg var arbeidsledig i 9 måneder nettopp, og det hjalp definitivt IKKE på forholdet. Var i ferd med å gå på en solid smell selv også, men det har blitt mye bedre etter at jeg kom i jobb. Så det vil jo selvsagt hjelpe for mannen din og..

 

Jeg vet ikke hva slags krav han har siden han er arbeidsledig, jeg tror han heller må komme seg til legen først.

 

Lykke til til dere!

 

Anonym poster: 9b5d37c6269063c329568bb15da6b290

[Anonym bruker]

Takk for det! Det er tøft å stå på sidelinja altså. Det er nesten så jeg kneler av alle bekymringer og ansvar.

Noe som er vanskelig nå er at mannen min er vanligvis ganske fåmælt, men han pleier i det minste å kunne snakke godt med meg og søstra si. Nå har han satt opp en vegg mot oss begge som vi ikke makter å klatre over. Han er helt uten glød, glede og respons. Helt apatisk.

 

Jeg håper psykolog kan hjelpe mannen din anonym. Hvor lenge måtte han vente på time? Vi har ikke råd til privat, så vi må bare vente.

HI

 

Anonym poster: 38b795ccb1b3285f7f2a2e3557dc7324

[HvittHus]

Mannen min var temmelig lik din da han var på det verste, og det som faktisk var problemet var D-vitamin mangel.

Han var kraftig deprimert, sov dårlig, hadde influensalignende smerter i kroppen og kjente en total tomhet når det gjaldt følelser for barna og meg.

 

Siden D-vitamin mangel er lett å sjekke bør mannen din få tatt en blodprøve hos legen.

Forøvrig er symptomene fra D-vitamin mangel på sitt verste nå på denne tida av året.

[Linerlen og pipipen]

Takk for tipset om D-vitamin. Vi kan høre med legen om han kan sjekke slikt.

HI

[Anonym bruker]

Jeg har. Han er nok mildt til moderat angrepet. Syns det er tøft når vi står midt oppi tøffe tak med småbarn. Er så sliten, men må liksom ta hensyn. Det værste er at han ikke vil være ærlig mot familie, og slik er det vanskelig å be om hjelp fra dem. Han har også fått litt sosial angst og blir derfor veldig rar sammen med min familie. I tillegg vil han ikke ha særlig mye barnevakt, akkurat som om han er redd for det, eller at ungene skal bli lei seg.. Han skal til psykolog, men det er lang ventetid.

 

Jeg er ikke alene om alt, men mye med minste som er en artig, men krevende fyr. Og kan ikke lufte frustrasjon eller tanker om utfordringer vi har med ungene. Han er også oppfarende, og blir VELDIG sur, uforskammet og i forsvar hvis jeg kommenterer det.

 

Anonym poster: eb973387c0090276fbea80ad317257ae