Hvordan komme over dette?:(

[julimamma17]

Jeg og kjæreste min er ganske unge å venter barn i Juli. Ettersom han er ganske ung sliter han med å forstå hvorda jeg har det... jeg tror egentlig ikke han gidder å prøve å skjønne det heller.

 

De første 12 ukene av svagerskapet var jeg plaget meg masse kvalme. Klarte såvidt å spise eller komme meg opp av senga. Da fikk jeg beskjed om å "ta meg sammen" og å slutte å syte. Som alle med sterk svangerskapskvalme vet, er ikke det mulig. Man kan ikke bare "skjerpe seg".

Vi var med samtale hos jordmor, å hun forklarte at det ikke var mulig å ta seg sammen. Å at det var viktig at han ikke presset meg til det.

 

Etter det ga kjæresten seg mer eller mindre med all pressinga og surmulinga. MEN det er her igjen... for eksempel:

 

Her en dag hadde jeg slitt med å komme meg på skolen, MEN jeg kom meg dit uten et mukk, tross formen min.

jeg slet meg igjennom en skoledag som var veldig krevende, jeg droppa middag for å vaske internatleiligheten vår. (Vi bor på internat, å MÅ vaske hver Onsdag for at vi ikke skal bli kasta ut. Jeg og kjæreste bor på samme rom).

Jeg rakk aldri å vaske da jeg hadde vakt i skolens stall, å måtte stelle bort imot 20 hester.(Rakk å rydde en del) På kvelden kom jeg opp sliten som bare det, uten krefter igjen i kroppen etter dagen, men jeg var glad! Jeg følte jeg hadde hatt en fin dag selv om den hadde gått i et.

 

Da jeg kom inn var kjæresten pottesur pga han hadde måtte vasket. (det er snakk om et lite rom, som ikke var spessielt støvete eller skittent i den forstand)

Han hadde slengt rundt seg til flere på skolen at han var drittlei at jeg ikke gjorde noe, å at han aldri kom til å vaske rommet vårt igjen. Han hadde også slegt ut hvor sur å sint ha var på meg. Å dette pga han måtte vaske et rom han selv bor på.

 

Jeg prøvde å forklare han at jeg virkelig hadde prøvd å fått hjulpet til, men jeg hadde 20 hester som skulle ha mat, så det var umulig å bli der noe lengere en det jeg var.

Jeg fikk beskjed om at det ikke var en gyldig grunn... å han hadde ingenting imot å vaske... jeg måtte bare være til stede??

jeg ble såklart lei meg over dette... føler tross alt at jeg gir 100% av meg selv for å få dagen til å gå. Å når jeg da får beskjed om at jeg ikke har gjort NOK... da brister det litt for min del.

 

Jeg forklarte han dette, at jeg er gravid... Jeg overastrenger meg og jeg gjør så godt jeg kan, men da fikk jeg beskjed om at det ikke var bra nok. Han forkarte at jeg var lat å aldri gjorde mitt beste. (Sa at: "jeg gjør jo mitt beste" ... Da var svaret:"Det er ikke bra nok"

 

jeg fikk ikke en gang forklare meg mere angående dette... og han endte opp med å sitte å le av at jeg gråt.

 

Dette var bare et eksempel.. er småting som dette som skjer hele tiden og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre Føler jeg blir mere og mere sliten psykisk... Jeg vil så gjerne at kjæresten min, far til barnet mitt kan støtte meg litt mere en det han gjør.... Jeg er så sliten av å ikke føle meg bra nok ...

 

Beklager langt innlegg med masse skrivefeil.., men tengte jeg kanskje hadde fått noen gode råd her inne.

 

(PS: må bare nevne at resten av livet mitt egentlig er supert..:! Har verdens fineste familie som støtter meg og bare er snille! Har lærere som er gull verdt å tilrettelegger for meg, og alle de fantastiske vennene mie såklart!)

 

Endret 3. februar 2013 av julimamma17

[LillePerlen]

Uff dette hørtes vondt ut! Han virker veldig umoden

Og blottet for empati!

Hvor skal dere bo når barnet kommer?

Jeg ville satt meg ned med han og fortalt det du føler

Også kan han si sin mening etterpå.

 

Forståelse er noe jeg mener di skal kreve i ett

Forhold!

Jeg ville også spurt han om hva han tenker ang

Å vaske leiligheten , om han tror det bare er ditt ansvar,

Og hvorfor du må være tilstede når han vasker?

 

Om ikke det hjelper og dette fortsetter så må dere

Få en utenfor som kan hjelpe dere i forholdet!

Samlivsterapaut.

Også er ikke det å være gravid noen sykdom,

Men det kan føre med seg mange plager noe

Som gjør at man blir mer redusert enn vanlig.

Dette må samboeren din prøve å forstå.

Kanskje lese ett blad/ bok om det å være gravid og

Bli pappa???

[Queen_of_the_road*2_gull]

Huff da.. Dette hørtes ikke ut som noen god situasjon. :-(

Har du forsøkt å fortelle dette til hans foreldre, slik at de kanskje kan snakke han til fornuft?

Du skal tross alt ha igjen krefter til babyen kommer også. Og hva skjer da om babyen holder dere mye våken om nettene? Er viktig at også han forstår at dere er to om dette, og at han ikke kan forvente at du gjør alt.

 

[magica fra tryll]

Uff, dette hørtes trist ut:( Dessverre tror jeg nok ikke at han kommer til å skjønne det av at du sier det. Du må nok sette grenser, og det er det som er så vanskelig i den situasjonen du er i. Jeg kan si deg at jeg har opplevd noe lignende, og jeg giftet meg tom med mannen, da jeg var overbevist om at det ville bli bedre. Det ble det ikke! Og endte med skilsmisse etter noen år, og jeg virkelig hadde fått nok. Tror jeg hadde flyttet for meg selv, ihvertfall for en periode, for å se hvordan han da hadde taklet det. Masse lykke til ihvertfall!

[Tjullebolla]

Dette hørtes ikke mye koselig ut...

Han må være veldig selvsentrert og umoden av seg.

 

Jeg har faktisk selv gått på internatskole på hestelinje og VET det er tungt arbeid. Det var tungt arbeid for en som ikke er gravid og da vil jeg ikke tenke på hvordan det er for deg som er gravid!

 

Jeg vet ikke om det rette for deg er å bo sammen med han under svangerskapet. Det er veldig viktig at du tar vare på deg selv i en slik situasjon og tenker på at stress og slit påvirker barnet. Men dette er noe du bør finne ut av selv. Kanskje du kan snakke med dine eller hans foreldre?

[julimamma17]

Når skoleåret er over i Jui, skal jeg bo med foreldrene mine fram til den lille i magen er 1-2 mnd gammel, slik at jeg kommer skikkelig inn i rutiner osv.

når de mnd er over, er planen at vi skal flytte sammen. (Vi pusser opp hus nå) Dette er egentlig ganske skremmende med tanke på hvordan ting er fortiden.

 

Jeg har flere ganger satt meg ned for å prøve å snakke med han. Men han ignorerer det jeg sier å vrir på det, slik at alt blir min feil. I tilegg ler han om jeg gråter.

Han har lest masse om graviditet og å det å bli pappa, men tror ikke han tar det til seg... det han ikke "like" glemmer han bare.

 

Har prøvd å sakt at vi kanskje skulle ha prøvd å flytte litt unna hverandre, men han responderer med at han ikke bryr seg... Å det gjør det litt vanskelig.. jeg vil at han skal bry seg på en måte! Å om vi "flytter" fra hverandre, vil vi likevel bo 4 meter unna hverandre, å det tror jeg blir vanskelig. Ser ha tross alt hver dag.

 

Tusen takk for svar alle sammen! Godt å få så fine svar! Skal definitivt prøve å snakke med foreldrene hans, eller en annen "utenifra" så fort som mulig!

 

Skulle vel egenntlig ha hatt hjem heste min før jul, men er så greit å ha en hobby jeg elsker opp i hele graviditeten! Å det er jo veldig god trenig.

[magica fra tryll]

Tror nok dessverre ikke han kommer til å bry seg før du setter en skikkelig grense! Og det der med å le av deg når du gråter er skikkelig stygt. Han bruker masse hersketeknikker på deg høres det ut som....

[LillePerlen]

Da MÅ du sette ett ultimatum nå!!!

[julimamma17]

Tror nok dessverre ikke han kommer til å bry seg før du setter en skikkelig grense! Og det der med å le av deg når du gråter er skikkelig stygt. Han bruker masse hersketeknikker på deg høres det ut som....

 

men klarer ikke å sette noe grense, da ha ikke respekterer dem uansett :/ Har sakt ifra om at jeg ikke finner meg i at ha ler når jeg gråter, men da sier ha at det er umulig for han å slutte med det.

[magica fra tryll]

Tror nok dessverre ikke han kommer til å bry seg før du setter en skikkelig grense! Og det der med å le av deg når du gråter er skikkelig stygt. Han bruker masse hersketeknikker på deg høres det ut som....

 

men klarer ikke å sette noe grense, da ha ikke respekterer dem uansett :/ Har sakt ifra om at jeg ikke finner meg i at ha ler når jeg gråter, men da sier ha at det er umulig for han å slutte med det.

 

Å sette en grense betyr ikke å si det men å gjøre noe med det. Flytte ut(kaste han ut er kanskje bedre) til han behandler deg med respekt. Rett og slett ikke være der slik at han kan behandle deg slik han gjør. Gå til en venninne når du gråter f.eks. Skal se han hadde snudd på flisa......

[Irene Adler]

Dette må du fortsette å snakke med jordmor om. Kanskje få ham med til enda en samtale. Minn ham på; eller få jordmor til å gjøre det; at skal han bli en god pappa for barnet sitt, så er det beste han kan gjøre for barnet sitt å være snill og omtenksom med mamman til den lille. Det gjelder både før og etter fødsel. Slik det er nå, utsetter han deg og dermed også sitt ufødte barn for usunt stress på alle måter. A L T han gjør mot deg nå, gjør han faktisk også mot barnet sitt. Du er to nå.