50/50 deling av barn

[Anonym bruker]

Synes dere det er greit? Eventuelt fra hvilken alder?

 

Anonym poster: 7cbff23730b078b64b40215a6fa9e904

[Gemini77]

Vi har det for våre barn på 4 og 6 år. Snart 5 og 7.. Fungerer fint det men vi er gode venner og bor i nærheten av hverandre.

[Anonym bruker]

50/50 deling er i mine øyne en deling som er til det beste for foreldrene, eller fordi de ikke kommer til enighet. Ingen barn har godt av å ha to hjem 50/50. Uansett om noen har en solskinnshistorie å komme med. En av foreldrene burde gi seg til det beste for sine barn. Om man velger 50/50 så må samarbeidet være 100%.

 

Det sies at dersom far har hovedomsorgen og mor er samværsforelder så har barnet det bedre, enn ved motsatt tildeling. Dette gjelder selvfølgelig ikke i alle tilfeller. Men mor er ofte mer deltakende enn bare annenhver helg slik far kanskje ville vært.

 

Anonym poster: e88f632b89ed85a63e944c5d0cf8dba4

[Anonym bruker]

høres bra ut det, like mye rett til og se begge foreldre

 

Anonym poster: e85f342408ede19eeac25b24232fb587

[Anonym bruker]

Det kan funke, men det krever mer av foreldrene.

 

 

Anonym poster: 4dfbeb9e92cd7eb506779664a1ca157b

[Anonym bruker]

Utelukkende en ordning som kun er fordelaktig for foreldrene. Å ikke ha et fast tilholdssted - en rot - et fast sted de kan kalle hjemme - kan fort gjøre noe med et barnesinn.

Jeg har møtt en del barn gjennom jobben min, og jeg har enda til gode å møte noen som synes det er en kjekk ordning. Mange sliter på skolen, med det sosiale og andre ting.

 

Anonym poster: 497468db0fb7cf3745b7e20cf610d9d0

[beibilykke]

Funker ikke spesielt godt for min søster å hennes sønn. Men faren setter seg på bakbena. Men gutten blir 12 i år så da kan han velge selv

 

Kommer nok veldig an på avstand, foreldrene, sammarbeid etc

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp med 50/50-deling og for meg var det grusomt. Mine foreldre mente det var helt topp og lojal som jeg var så sa jeg aldri noe. Jeg var redd for å såre noen eller at noen skulle bli sint på meg.

 

Jeg har aldri hatt et hjem. Jeg var gjest i mamma sitt hus med mamma sin nye familie og jeg var gjest i pappa sitt hus med pappa sin familie. Jeg hadde et rom med en seng og et skap, men jeg var aldri fast inventar i noen av hjemmene. Jeg var hun som kom annenhver uke. De andre bodde der fast.

 

Som barn og tenåring var det for meg helt grusomt. Og da jeg ble 16 år flyttet jeg på hybel og har i dag liten kontakt med foreldrene mine.

De gjorde det de mente var best for dem selv og for de nye familiene sine. De påstår at det var best for meg, men å alltid være gjesten er aldri best for et barn.

 

Anonym poster: 62694ff55b20bc2364145947f08f2ec8

[Mineto]

Helt ulogisk! Barn er ikke objekter som foreldrene har rett på tilgang til. De er ekte mennesker som har ekte behov for stabilitet, trygghet og forutsigbarhet. Større behov enn sine foreldre. Mye større.

 

Kunne noen av dere tenke dere å bo på to ulike steder? Med klær i sekken og noe som alltid er savnet... Jeg bryr meg ikke om solskinnshistorier, jeg bryr meg om de historiene som alle glemmer