Jeg trenger råd for å sortere tankene..

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med mannen i snart ti år og vi har to barn sammen. Som så mange andre har småbarntiden vi nå er i vært litt tøff og vi er mye slitne, trøtte og føler at dette tar mye av hverdagen vår.. Vi har det fint, han er en fin pappa, tar like mye ansvar for barna, han rydder og ordner, jeg gjør nok mer enn han her hjemme, men han stiller opp når jeg ber om det og gjør nesten like mye. Vi har bra sex (når vi orker), han støtter og hører på meg, vi liker mye av de samme seriene, musikken og er ganske lik når det kommer til fritidsaktiviteter (fjellturer, etc).

 

Nå vi møttes så ville han ikke inn i et forhold mens jeg hadde vært singel i to år og ville gjerne det.. Dette gjorde til at han kanskje var litt avvisende og vi hadde ikke denne stormforelskelsen. Han er også litt mer reservert enn meg

 

Anonym poster: f8036bfbf8b03b12d7aeceb2fe6d00b5

[Light of my life]

Hva er problemet? Høres ut som dere har det helt fint, som småbarnsforeldre flest. Eller?

[LivetErEnLek]

Jeg skjønner ikke helt hva du ønsker hjelp til...

[Anonym bruker]

Jeg skjønte heller ikke helt problemet her! Greit at dere er slitne, men tro meg, sånn er det å ha små barn.

 

Anonym poster: d85c6c0817166d573f471639d6fa0c77

[Anonym bruker]

Dere har det tøft fordi???

 

Høres ut som et normalt, egentlig ganske bra forhold?

 

Anonym poster: 04593c5a1126e4683e0d53fcae7b8bc3

[Musemorbr /]

Hvor ligger problemstillingen i denne teksten? At han ikke var stormende forelsket i starten, for ti år siden, bør vel ikke plage deg nå? Ikke hvis alt er bra mellom dere nå, som det virker som det er ut fra det du skriver her.

[Anonym bruker]

.. Forbasket mobil, HI her og resten av innlegget følger..

 

Han er mer reservert enn meg, og de første gangene han møtte venninnene mine var han ikke så imøtekommende som jeg ønsket, han tok ikke intiativ og satte at ned md oss f.eks. Dette har selvfølgelig endret seg nå, men jeg tenker ofte på dette..

 

Jevnlig så fikk jeg en følelse av at han ikke var the one, men tolket det som normal usikkerhet.. Da jeg skulle ha nr to ble jeg barseldeprimert og veldig usikker på oss to, noe han støttet meg gjennom selv om det var vldig tøft.. Etter det har jeg hatt en følelse, flere ganger i uka gjennom hele dagen, ofte hver dag hvor jeg føler at jeg har feil..

 

Sammenlikner han med andre menn og har begynt å lett etter trekk hos barna våre om at de har arvet de litt mer innadvendte trekkene hans.. Og nei, jeg er ikke deprimert nå, men kanskje jeg ser litt tungt på ting fordi jeg er sliten..

 

Jeg vet egentlig at han ikke er drømmemannen, men hvor mye farges av tiden vi nå er i?

 

Ville der ha hatt førsteinntrykket av min mann med dere om der var mine venninner? Han var ikke ufin den gangen, bare virket litt uinteressert over to møter..

 

Og vil jeg noen gang slå meg til ro med dett? Jeg har følt det sånn på og av i to år nå.. Betyr det at jg bør gjøre noe md det? Jeg har jo to barn å tenke på... Jeg har vært hos psykolog, men følte ikke jeg fikk så mye utav dette..

 

 

 

Anonym poster: a6ee3767a31759e00f3d6d1459e08943

[Anonym bruker]

Ser fremdeles ikke problemet...

 

Anonym poster: d85c6c0817166d573f471639d6fa0c77

[Anonym bruker]

Hi: er det normalt å tenke nesten hver dag: det er ikke deg jeg skulle delt livet med, jeg vil ha en mer sprudlende mann.. Jeg burde følt magefølelsen tidligere! Jeg blir litt avvisende og grubler mye, men finner aldri svar.. Hadde ikke vi hatt unger ville jeg dratt på grunnlag av disse følelsene, men vi har barn og hus...

 

Anonym poster: a6ee3767a31759e00f3d6d1459e08943

[Aliena]

Bekymrer du deg helt seriøst for hvilket førsteinntrykk han gjorde på venninnene dine for 10 år siden? Hvis du lurer på hva de synes om han nå er det jo bare å spørre dem.

Det er ingen skam i å være innadvendt. Synes han høres ut som en bra mann.

[Anonym bruker]

Jeg synes du tar voldsomt på vei for småting her. At han er litt innadvendt og virker mindre interessert ved enkelte anledninger, er noe du må akseptere med mannen din. Alle er jo forskjellige.

 

Her hjemme er min mann og jeg også forskjellige slik, jeg kan enkelte dager være både svært innadvendt, og til tider ufattelig sjenert, mens mannen min alltid er sosial og omgjengelig. Han har sine dager hvor dette irriterer ham, men da snakker vi om det, og han roer seg ned, og godtar det. Jeg kan jo ikke noe for det, det er jo bare slik jeg er! Jeg har prøvd å endre meg, og jeg er blitt bedre enn jeg var, men jeg kan falle tilbake enkelte dager.

 

Jeg synes du rett og slett du gjør et lite dilemma om til et stort problem. Her er det DU som bør jobbe med deg selv, ikke mannen din. Selvsagt kan mannen prøve å endre seg, men det tar lang tid å endre personligheten ens, og det krever mye arbeid (og selvinnsikt). Og jeg synes det er ganske unødvendig i denne situasjonen, at han skal måtte endre seg med mindre det er noe han ønsker selv.

 

Anonym poster: b9e4581aa6311be672d37bbe38e51c7b

[<3 2G <3]

Jeg har en stille og rolig mann av få ord, betyr ikke han ikke liker venninnene mine eller andre for den del.

Etter 10 år burde du ha funnet ut hva det er som tikker rundt i hodet på han til tider.

[Anonym bruker]

Skjønner ikke helt problemet? Noe som skjedde første gang han møtte venninnene dine?

Småbarnstiden er slitsom! Ikke alltid romantikk og alenetid blir første prioritet. Prøv å snakk med mannen din da?

Du finner ingen mann som er feilfri. Hverdagen innhenter alle forhold... Og om du skulle velge å gå fra mannen din; livet som alenemor er tøft!

 

Anonym poster: ebcc6a44e709aa211b443920886e6986

[Iiiiik]

Men er det ikke sånn at du har en tvil på om han er den rette og så leter du etter "bevis" på denne mistanken? Kanskje er det også mer enn en tvil. Hvis du må gå helt tilbake til begynnelsen av forholdet for å finne de håndfaste bevisene, er det vanskelig for oss utenforstående å gi deg rett i at han ikke er den rette. Kanskje finnes det masse annet der som du ikke klarer å sette ord på, men han virker fra her jeg leser som en fin ektemann.

 

Mitt råd er at du slutter å vurdere dette hele tiden. Hvis man skal velge ektefellen sin på nytt hver dag, er det ikke mange ekteskap som holder rett og slett. Livet består av for mange hverdager til at det er lurt. Gjør en avtale med deg selv om at du skal prøve helhjertet i 6 mnd og at hvis du fortsatt føler det på samme måte, involverer du mannen din i tvilen og hører på hva han foreslår som løsninger.

Endret 27. januar 2013 av Iiiiik

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke normalt å tenke hver dag at man har valgt feil mann. Det hender jeg også tenker tanken, men kanskje 1 gang i året. Man må selvsagt vurdere om gresset virkelig er grønnere på andre siden, eller slå seg til ro med det man har.

 

Lykke til!

 

Anonym poster: e2dbcf19e69bfa16750eb7aeb6549dcf

[Anonym bruker]

Har ikke du skrevet om dette før? Likner mye på noe jeg har lest tidligere.

 

Det høres ut som du lider av dårlig selvtillit og lav selvfølelse. Mannen din høres helt fin ut og forholdet deres helt normalt.

 

Anonym poster: db9b0043f93485f750587409186db408