ste døtre styrer hjemme

[stemort2]

jeg er 27 år gift med barnefar og har 2 ste døtre på 19 og 24 år. yngste bor hjemme hos oss. Jeg flyttet inn for 3 år siden. Jeg plages med at når jeg rydder i huset og pynter slik jeg og barnefar blir enige om så går min yngste ste datter å hele tiden forandrer på det. Uansett hva jeg gjør er det ikke godt nok. hun bestemmer hele tiden hvor ting skal være jeg har ingen ting jeg skulle sakt. jeg mener at i ett ekteskap er det far og i dette tilfellet stemor som skal bestemme i sitt eget hus. jeg får ikke den respekten jeg fortjener. jeg har ikke vært noe annet enn snill med hans barn. Men jeg har lyst å bestemme hvordan jeg vil ha det i eget hus. jeg har konfrontert min mann om det men han klarer ikke se at jeg sliter med det. og han lar sin datter styre på. jeg er deprimert og lei meg hele tiden på grunn av den ikke tilstedeværende respekten. jeg har kommet så langt at jeg har nesten helt sluttet å rydde i huset fordi jeg ikke orker å se at hun flytter på tingene igjen. Jeg vokste opp med at man skal ha respekt for de som. er eldre enn seg. Vet ikke hvor lenge jeg klarer å takle dette her. Jeg har ingen barn selv og kan ikke få barn heller. jeg er glad i hans unger og ser på de som mine egne. og eneste jeg ønsker er at de respekterer meg og mine valg. Noen som har opplevd noe lignende?

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Du er knapt 8 år eldre enn henne (dere kunne altså vært søstre), hun har kanskje bodd der lengst og det er også hennes hjem.

Så nært som dere er i alder så vil jeg tro at hun kun ser på deg som dama til pappa og du vil aldri få en "stemor" funksjon for henne. Kan vært lurt av det å ikke prøve å være stemamma, men kanskje mer som en venninne. Det kan kanskje dempe konflikten noe.

 

Dere får forsøke å bli enige om hvordan dere skal ha det hjemme. Og ikke glem at det er hennes hjem også.

 

og ps. sikkert ikke så lurt å kalle henne for et barn

[stemort2]

Lykkefryd: sånn det er nå føles det som det er jeg som bor hjemme hos mine foreldre. har heller aldri prøvd å være noen ste mor for henne. vi fungerer fint bortsett fra at hun vil bestemme alt i huset. jeg kaller henne ikke normalt for barn heller når jeg snakker om henne er som regel min manns datter det går i. jeg har selv hatt steforeldre og har fremdeles. hadde jeg bodd hos min far og forandret på ting som min stemor har ordnet. så hadde jeg fått juling og beskjed om at her i huset bestemmer han og hun og det får jeg finne meg i. Selv om hun nettopp har flyttet inn. jeg vet det er galt av min far å slå meg. men tilbake til saken å bli enige om noe er som å snakke til veggen. Uansett hva jeg gjør så er ikke det godt nok. Jeg elsker min mann av hele mitt hjerte. og det er for hans skyld jeg har holdt ut så lenge.

[Anonym bruker]

Hold ut noen år til:) Hun skal vel ikke bo hjemme for alltid:) Ser problemet. Jeg er en god del yngre enn minn samboer. Hans datter er 13, og er 12 år yngre enn meg. Jeg har riktig nok bodd sammen med far i snart syv år, så har hatt stemor rollen en god stund. Den er vanskeligere nå som hun er eldre. Men hvis jeg skjønte deg riktig så flytter stedatteren din på pynt, blomster og andre gjenstander i huset etter du har ordnet slik du som mor i huset ønsker å ha det? Det er ikke det at hun roter sine ting rundt over alt? Kanskje hun har et behov for å vise deg at hun var her først, og at det er hennes (...)Kanskje hun ikke er helt komfortabel med aldersforskjellen. Hva med å ta henne med ut på en jentekveld, eller shoppingtur.. eller reise ett sted. Jeg tar med min stedatter ut på en hel shopping dag innimellom på en senter hun ønsker. Vi har planlagt å reise en tur til syden bare vi jentene om 2-3år når hun blir eldre. Syntes det hjelper litt med venninne faktoren, samtidig som jeg må si i fra og være streng her. Siden hun ikke er eldre. Ikke sikkert dette hjalp noe stort mer. Men prøv å snakk med henne selv var det jeg skulle frem til Har mange ganger tenkt at jeg ikke holder ut, men er her fortsatt Du er jo nesten "i mål".

 

Anonym poster: 43bddefe5df2bdb80186eb17277505bf

[Anonym bruker]

Det første stemoren min gjorde da hun flyttet inn i det eneste hjemme jeg har kjent var å flytte rundt på alt slik hun fikk det som hun ville. Vi var vant med å ha det en måte men vi måtte pent innrette oss etter hennes og hennes barns ønske.

 

For å si det mildt fra den gang til hun flyttet ut 10 år etter var det krig.... hun gjorde alt i sin makt for å få min far til å hate ungene sine.

 

 

Kan bare si trø varsomt ikke forandre på alt de er vant med hjemme. Unødvendig å begynne å ta den kampen i tillegg kommer mange fler

 

Anonym poster: c00808e99ed430078e25a1a576ff8e6c

[Anonym bruker]

Hvordan kan du si at det er en unødvendig kamp å ta.

Hun er en voksen kvinne som er gift/samboer med en mann, i et felles hjem.

Selvsagt skal hun bestemme hvor skapet/sjenken skal stå, og hvilke gardiner man skal ha oppe. Om hun vil rive ned tapet, eller legge nytt gulv så skal hun kunne gjøre det også.

 

Det er ikke barna som skal bestemme dette. Særlig ikke voksne barn, som fint kan flytte ut om de ikke liker det. Stedattera er i midten av 20åra.

 

Jeg selv lider av oppussing og ommøbleringssyke, jeg flytter sofaen flere ganger i året. Guttungen MIN klager hver enda gang, men dette bestemmer faktisk ikke han, det bestemmer JEG! Han kan bestemme dette i sitt eget hjem.

 

Klart det er en viktig kamp å ta, og det er temmelig forvirra i hode på den dama i midten av 20 åra som tror det er hun som skal bestemme disse tingen.

 

Klart man som voksen i eget hjem skal bestemme hvor skapet skal stå. Det skal ikke barna gjøre, verken voksne eller yngre. Jeg prøver meg av og til hjemme hos min egen mor, og pirker på ting. Jeg får klar melding på ikke å prøve meg. Jeg får beskjed på at jeg kan ordne ting som jeg vil hjemme hos meg selv.

 

Anonym poster: a5d239ba08507db08064422637b81359

[Anonym bruker]

Hvordan kan du si at det er en unødvendig kamp å ta.

Hun er en voksen kvinne som er gift/samboer med en mann, i et felles hjem.

Selvsagt skal hun bestemme hvor skapet/sjenken skal stå, og hvilke gardiner man skal ha oppe. Om hun vil rive ned tapet, eller legge nytt gulv så skal hun kunne gjøre det også.

 

Det er ikke barna som skal bestemme dette. Særlig ikke voksne barn, som fint kan flytte ut om de ikke liker det. Stedattera er i midten av 20åra.

 

Jeg selv lider av oppussing og ommøbleringssyke, jeg flytter sofaen flere ganger i året. Guttungen MIN klager hver enda gang, men dette bestemmer faktisk ikke han, det bestemmer JEG! Han kan bestemme dette i sitt eget hjem.

 

Klart det er en viktig kamp å ta, og det er temmelig forvirra i hode på den dama i midten av 20 åra som tror det er hun som skal bestemme disse tingen.

 

Klart man som voksen i eget hjem skal bestemme hvor skapet skal stå. Det skal ikke barna gjøre, verken voksne eller yngre. Jeg prøver meg av og til hjemme hos min egen mor, og pirker på ting. Jeg får klar melding på ikke å prøve meg. Jeg får beskjed på at jeg kan ordne ting som jeg vil hjemme hos meg selv.

 

Anonym poster: a5d239ba08507db08064422637b81359

 

Strengt tatt så er dette mer barnas hjem enn HI sitt hjem. Hun har flyttet inn i deres hjem og som nesten jevnaldrende så bør hun gå litt stilt i dørene

 

Anonym poster: d4e6d782b8363a6d1008b2f4fd579010

[Anonym bruker]

Hvordan kan du si at det er en unødvendig kamp å ta.

Hun er en voksen kvinne som er gift/samboer med en mann, i et felles hjem.

Selvsagt skal hun bestemme hvor skapet/sjenken skal stå, og hvilke gardiner man skal ha oppe. Om hun vil rive ned tapet, eller legge nytt gulv så skal hun kunne gjøre det også.

 

Det er ikke barna som skal bestemme dette. Særlig ikke voksne barn, som fint kan flytte ut om de ikke liker det. Stedattera er i midten av 20åra.

 

Jeg selv lider av oppussing og ommøbleringssyke, jeg flytter sofaen flere ganger i året. Guttungen MIN klager hver enda gang, men dette bestemmer faktisk ikke han, det bestemmer JEG! Han kan bestemme dette i sitt eget hjem.

 

Klart det er en viktig kamp å ta, og det er temmelig forvirra i hode på den dama i midten av 20 åra som tror det er hun som skal bestemme disse tingen.

 

Klart man som voksen i eget hjem skal bestemme hvor skapet skal stå. Det skal ikke barna gjøre, verken voksne eller yngre. Jeg prøver meg av og til hjemme hos min egen mor, og pirker på ting. Jeg får klar melding på ikke å prøve meg. Jeg får beskjed på at jeg kan ordne ting som jeg vil hjemme hos meg selv.

 

Anonym poster: a5d239ba08507db08064422637b81359

 

Jenta er 19...de har bodd sammen siden jenta var 16. Og nei hvis man ønsker harmoni i hjemmet er det ikke den riktige måten å forandre alt som var før.

 

Men for all del så gjør hva pokker dere vil...hun flytter ut snart og de har hjemmet for seg selv mest sannsynlig så har ikke faren så veldig god kontakt med dattera si lenger fir det er mye viktigere hvordan stemor pynter huset...

 

Anonym poster: c00808e99ed430078e25a1a576ff8e6c

[tinemolle]

Jeg tror at dette handler ikke om pynt men om maktkamp. Slik jeg kjenner igjen fra praksis er det vannlig å tenke: "jeg bodde her hele mitt barndom, da er det mitt hjem. Hun kom i huset for x år siden. Det er ikke hennes hus". Fakta er at barndomshjemet er et hjem frem til barnet blir voksen. Fra 18 år er barna voksne og har ansvar for sitt eget liv i følge norsk lov og praksis. At unge voksne føler seg som barn og at deres foreldre overtar ansvaret for deres barns liv, er en annen sak. Jeg tenker at her faren ikke tar ansvar for sitt ekteskap/samboerskap. Her definitivt faren skulle avklart spilleregler i hjemmet for sin datter. Vannligvis det er alltid her skoen trykker: handlingslammet foreldre som ikke klarer å stille sine voksne barn til ansvar.

[Anonym bruker]

Jeg tror at dette handler ikke om pynt men om maktkamp. Slik jeg kjenner igjen fra praksis er det vannlig å tenke: "jeg bodde her hele mitt barndom, da er det mitt hjem. Hun kom i huset for x år siden. Det er ikke hennes hus". Fakta er at barndomshjemet er et hjem frem til barnet blir voksen. Fra 18 år er barna voksne og har ansvar for sitt eget liv i følge norsk lov og praksis. At unge voksne føler seg som barn og at deres foreldre overtar ansvaret for deres barns liv, er en annen sak. Jeg tenker at her faren ikke tar ansvar for sitt ekteskap/samboerskap. Her definitivt faren skulle avklart spilleregler i hjemmet for sin datter. Vannligvis det er alltid her skoen trykker: handlingslammet foreldre som ikke klarer å stille sine voksne barn til ansvar.

 

Det var godt sagt, men jeg vil tro at for stebarnet, som er voksen dame, som kunne hatt egen familie er det en maktkamp. For stemor sin side dreier det seg om frihet til å gjøre hva hun vil i sitt eget hjem. Litt den samme problemstillingen som kommer opp når den yngre generasjonen tar over barndomshjemmet, gjerne et gårdsbruk. Man må finne balansen om å trå litt forsiktig, men samtidig bevare sin egen integritet.

 

Klart vi må kunne ha styringen på eget hjem, og eget liv. Hvem vil egentlig leve uten å ha noe man skulle ha sagt om små eller store ting.

 

Anonym poster: a5d239ba08507db08064422637b81359

[stemort2]

takker er for alle svar og råd.

 

har aldri gjort det noen store endringer i huset. det er kun små. og praktiske ting eg har prøvd å endre. som har med hygiene å gjøre. som å ikke oppbevare skitne filler på kjøkkenet for de at de lukter og er bakterie bombe. sånne ting er viktige for meg. men blir jeg hørt på. nei. pynting orker eg ikke lenger da det alltid blir flyttet på igjen alike vell.

Siden jeg flyttet inn. Har jeg nesten ikke prøvd å gjøre store forandringer. Selv om jeg kunne tenke meg det. vi har malt en vegg hvit fordi jeg og min mann var enige om det. men det er det mest drastiske jeg har gjort på 3 år. foruten om å gifte meg med far da.

 

Det er en maktkamp som går og ikke noe annet fra hennes side og jeg vil bare kunne føle meg hjemme i mitt eget hjem. og for at jeg skal kunne gjøre det så må jeg få den respekten jeg fortjener. kan ikke gå nærmere inn på saken i frykt for å bli gjenkjent. hun kommer nok til å bli boende hjemme lenge. i hvertfall når hun får viljen sin hele tiden.

[Anonym bruker]

takker er for alle svar og råd.

 

har aldri gjort det noen store endringer i huset. det er kun små. og praktiske ting eg har prøvd å endre. som har med hygiene å gjøre. som å ikke oppbevare skitne filler på kjøkkenet for de at de lukter og er bakterie bombe. sånne ting er viktige for meg. men blir jeg hørt på. nei. pynting orker eg ikke lenger da det alltid blir flyttet på igjen alike vell.

Siden jeg flyttet inn. Har jeg nesten ikke prøvd å gjøre store forandringer. Selv om jeg kunne tenke meg det. vi har malt en vegg hvit fordi jeg og min mann var enige om det. men det er det mest drastiske jeg har gjort på 3 år. foruten om å gifte meg med far da.

 

Det er en maktkamp som går og ikke noe annet fra hennes side og jeg vil bare kunne føle meg hjemme i mitt eget hjem. og for at jeg skal kunne gjøre det så må jeg få den respekten jeg fortjener. kan ikke gå nærmere inn på saken i frykt for å bli gjenkjent. hun kommer nok til å bli boende hjemme lenge. i hvertfall når hun får viljen sin hele tiden.

 

Her forteller du ganske godt om hvordan du oppfatter situasjonen. Kanksje har du helt rett? Det essensielle jeg lurer på, er om hun har hørt ditt perspektiv på situasjonen? Og har du hørt hva hun tenker om dette?

 

Hvis du lager en kopp kakao eller serverer et glass vin og setter deg ned for å snakke med henne og prøve å møte henne der hun er, hva vil da skje?

 

Det meste blir bedre om man snakker fattet sammen om det problematiske, når det ikke er noe annet som kan forstyrre. Det er i det minste verdt et forsøk.

 

Anonym poster: c463ee696c40551a0aa0d0d177be8811

[SiljeBra]

Tror dere skal ta en skikkelig oppvask her!