Umoden barnefar eller hysteriske meg?

[Anonym bruker]

Jeg trenger noen råd, eller å høre hva som er vanlig ute i vårt lille land

 

Jeg har en nydelig sønn, med min ganske så stabile samboer. Jeg er nå gravid med tvillinger. Termin i juli. Etter sønnen vår fyllte 1 år, så har samboeren min blitt en mega egoist. Vil bare ha det kjekt hele veien. Ditcher meg og gutten og familiemiddager, eller avtaler vi har lagt, til fordel for fest og moro, kompis tid og fotball. Vi har vanligvis kommunisert svært bra og hatt et solid forhold. Jeg skjønner ikke hvor tankeløsheten kommer fra.

 

Det har vært mange skuffelser de siste månedene, spesielt etter vi fant ut at vi skulle ha tvillinger. Det som ble toppen av kransekaka for meg, var at han valgte å feire nyttår med felles venner, mens jeg og sønnen min var hos mine foreldre. Han var også invitert til mine foreldre (de liker hverandre godt og er gode venner), sønnen vår var syk med feber og jeg var veldig kvalm, hadde over lengre tid hatt problemer med å spise nok og et ekstremt søvnbehov. Min "kjære" samboer " sa at han ville ha det gøy. Det var kjedelig å være hos mine foreldre når jeg var i så dårlig form. Denne unnskyldningen har han brukt minst 7 ganger de siste 3 mnd og latt meg og lille gutten i stikken for å leve og ha det gøy.

 

Dette er ille nok synes jeg. Men når kødden ringer meg kl. 00.30 på nyttår og sier han er glad i meg og på vei hjem for å legge seg i leiligheten vår og jeg får vite nå for to dager siden, at han dro med 2 kompiser til nok en fest med 3 jenter, hvor han sovner på sofaen og ikke drar hjem før på morgningen, så føler jeg meg bare...knust. Tom. Alt av følelser er borte nesten. Bortsett fra smerten.

 

Ikke bare har han løyet. Han har også sviktet meg og lillegutt når vi trengte ham mer enn noen gang. Han har vært egoistisk, han har skjult dette for meg i nesten 1 mnd. Hvordan skal jeg kunne stole på dette mennesket? For alt jeg vet har han lurt naive lille meg flere ganger før. Han kan jo også for all del ha knullet rundt? Når en person klarer å utnytte tillitten til et annet menneske så grovt, og lyve så lett, så er det vel lite håp for forbedring?

 

Når jeg har konfrontert ham på en rolig og saklig måte, så angriper han meg og kommer med masse merkelige argumenter..som f.eks at jeg burde ha vasket badet i går , eller hvorfor jeg ikke har begynt på middagen... Jeg skjønner ingenting lengre... Sier også at han løy fordi jeg ville reagert dårlig og ødelagt nyttår for ham dersom han var ærlig. What??? Er det rart? Han burde kommet hjem til mine foreldre etter at middagen og feiringen med fellesvennene våre var over, så ja.. jeg ville ha reagert litt.

 

Jeg har holdt kjeft veldig lenge, kan det være derfor han overkjører meg totalt nå og bare gjør som han vil? Jeg har hatt lyst til å være den kjekke samboeren som holder fred i hjemmet for en hver pris og ikke nekter ham å leve livet, men det har han tydligvis skjønt og utnyttet eller?

 

Føler ikke at jeg kjenner ham lengre. Vil ikke kysse ham, vil ikke at han skal ta på meg og det vrenger seg i hele meg når han sier at han er glad i meg. Jeg er i midten av 20-åra og altfor ung til å bli bitter og hate mannfolk nå... Er midt i studier, og har ikke sjangs til å klare meg økonomisk uten hjelp fra foreldre. Alt dette er bare så jævlig pinlig. Hadde aldri trodd at jeg skulle ende opp slik i en alder av 24 år. Noen som har opplevd lignende? Er det virkelig noe håp her eller? Når slutter det å gjøre så enormt vondt? Klarer jeg meg alene med 3 barn dersom det kommer til det?

 

Jeg vil ikke drite ham ut foran hele vennegjengen, og vi har nesten bare fellesvenner, så jeg har ingen å snakke skikkelig ut med...beklager at det ble så evig langt...

 

Hjelp...

 

Anonym poster: e0fa8207e65ea05112ae73de2bcd426e

[Gjest Sekretøsa]

Hvor gammel er denne gutten?

[Major HotLips Houlihan]

Å tie stille om egne behov og være "stille og snill liten pike" er sjeldent en god løsning. Det er på høy tid at du forklarer han klartekst hvor skapet skal stå, om du syns det er vanskelig å gjøre alene så bestill time hos familierådgivningskontoret. Han er nødt til å forstå at med en gravid samboer og et lite barn så er plassen hans hjemme, ikke ute med kompiser fordi han vil ha det gøy. Det er ingen tid for å være egoistisk!

[Anonym bruker]

Æsj, for en kjip situasjon. Tror alle damer kan kjenne seg litt i gjen på en eller annen måte. Vi har nok alle møtt våre skuffelser :/

 

Synes dette passer bra: “Being a woman is a terribly difficult task, since it consists principally in dealing with men.”

 

Og du, det ordner seg på den ene eller den andre måten. Spørsmålet er hva du vil eller kan leve med eller uten.

 

Tenk på deg selv og barna nå du heller, prøv å snakk med noen venner eller familien din og hør hva de kan bidra med.

 

Lykke til, klem

 

Anonym poster: e0fa8207e65ea05112ae73de2bcd426e

[Anonym bruker]

Hvor gammel er denne gutten?

 

Han er hele 26 år! Utrolig, men sant... HI

 

Anonym poster: e0fa8207e65ea05112ae73de2bcd426e

[Anonym bruker]

Høres nesten ut som meg da jeg ventet og fikk vårt første barn. Jeg var bare 20 år da, men mannen min var 27, så man skulle tro at han, framfor meg, var klar for forpliktelser. Men nei. Jeg ble stort sett sittende alene mens han var på fest o.l. Jeg gav han klar beskjed hele veien at det ikke var greit at han alltid var slik, men det hjalp overhodet ikke. Det ble bare krangling, og tilslutt kom han ikke hjem før etter at jeg hadde lagt meg, og da sov han på sofaen. Dro på jobb før jeg hadde stått opp.

 

Jeg gikk fra ham da barnet var 2 år. Han var overbevist om at friheten var det han trengte, men fant ut at det ikke var det. Vi ble sammen igjen senere, og hadde det fint da. Fikk et barn til, og venter nå vårt tredje. Men nå ser det ut til at han liker forpliktelsene. Er fortsatt ute på ting, men tar mer hensyn til at det er en familie som kommer før kamerater. Han har stilt skikkelig opp for ungene hele tiden også med de siste, noe som har ført til at han ser hvor dårlig kontakt han egentlig har med eldste barnet. Heldigvis skjønte han det selv.

 

Synes ærlig talt at samboeren din ikke høres ut som noe å spare på, om han fortsetter slik han gjør. Vi var innom fvk selv, kanskje det hadde vært en ide for dere? Uansett hva du velger å gjøre, er jeg sikker på at du har det bedre alene enn med en som holder på slik. Lykke til.

 

Anonym poster: c4a74398d4f34624e887a32241f04525

[Anonym bruker]

Ja, det kan være håp, men det kommer an på om du er villig til å vente lenge nok til å finne det ut. Jeg har sett noe lignende (ikke min mann, sett det fra utsiden), han var 25 og fikk panikk da han fikk tre tette barn, skulle gjenoppleve ungdomstiden han følte han ikke hadde rukket å bli ferdig med, skulle ikke gå glipp av noe fordi han hadde fått barn osv, ble sur hvis det ble stilt krav til han hjemme. Ble nesten en bortskjemt guttunge selv om han hadde virket voksen og moden før dette.

 

Det var en periode, og det gikk over, men det måtte et ultimatum til og litt betenkningstid og mye jobbing fra begges side. Etterpå har han blitt en god far som setter familien først og avgjørelser blir tatt i fellesskap. De har vært gift i 10 år etter denne hendelsen.

 

Anonym poster: 7087875dc6eea4263ddb056c673f035e

[Anonym bruker]

Normalt er det ikke, og ikke greit heller.

Jeg foreslår at du sier i fra klart og tydelig med en gang om du skal ha håp om at forholdet skal holde. Hvis ikke er det dømt, enten ved at du lever miserabel i et forhold som ikke funker, eller at det er over.

Klarer deg gjør du. Hvis foreldrene dine i tillegg stiller opp, så klarer du deg iallefall. Hva med å snakke med foreldrene dine om dette?

 

Anonym poster: ec788c19bf1dc33c388a135ae18ef04a

[Gjest Sekretøsa]

Hvor gammel er denne gutten?

 

Han er hele 26 år! Utrolig, men sant... HI

 

Anonym poster: e0fa8207e65ea05112ae73de2bcd426e

 

Det var min daværende og når vi fikk barn. Han klaget på at jeg endret meg når vi fikk barn, men at han var den samme. 3 barnsfar i så ung alder er nok litt tøft. Jeg vil tro han ikke helt innser viktigheten av familien enda. Men om du vil godta det er jo en annen sak

[Anonym bruker]

Hvor gammel er denne gutten?

 

Han er hele 26 år! Utrolig, men sant... HI

 

Anonym poster: e0fa8207e65ea05112ae73de2bcd426e

 

Det var min daværende og når vi fikk barn. Han klaget på at jeg endret meg når vi fikk barn, men at han var den samme. 3 barnsfar i så ung alder er nok litt tøft. Jeg vil tro han ikke helt innser viktigheten av familien enda. Men om du vil godta det er jo en annen sak

 

Ja, jeg har tenkt at det kan være en slags reaksjon på at vi snart har 3 barn. Men det holder ikke for meg. Jeg er yngre enn ham og det er da jammen litt av en forandring for meg også :/ Vil nesten tørre å påstå at det er en større forandring for meg. Ettersom jeg kjenner det både på kroppen og psyken og skal føde 2 barn på en gang (nesten da ).

 

Jeg lar det ikke gå utover sønnen min eller samboeren min fordet.

 

Men tusen takk for synspunkt og tips. Setter kjempe stor pris på det fra deg og alle andre, for jeg er helt lost her altså...

Har sittet oppe i nesten 2 døgn, med litt søvn innimellom, og bare stirret tomt på tven. orker ikke å spise eller noen ting. Han har tatt med seg sønnen vår til mora som bor noen timer unna. De er der i helga, sånn at jeg får litt pusterom. Jeg er megastressa. Håper ikke det påvirker de 2 i magen for mye.

 

HI

 

Anonym poster: e0fa8207e65ea05112ae73de2bcd426e

[Gjest Sekretøsa]

Hvor gammel er denne gutten?

 

Han er hele 26 år! Utrolig, men sant... HI

 

Anonym poster: e0fa8207e65ea05112ae73de2bcd426e

 

Det var min daværende og når vi fikk barn. Han klaget på at jeg endret meg når vi fikk barn, men at han var den samme. 3 barnsfar i så ung alder er nok litt tøft. Jeg vil tro han ikke helt innser viktigheten av familien enda. Men om du vil godta det er jo en annen sak

 

Ja, jeg har tenkt at det kan være en slags reaksjon på at vi snart har 3 barn. Men det holder ikke for meg. Jeg er yngre enn ham og det er da jammen litt av en forandring for meg også :/ Vil nesten tørre å påstå at det er en større forandring for meg. Ettersom jeg kjenner det både på kroppen og psyken og skal føde 2 barn på en gang (nesten da ).

 

Jeg lar det ikke gå utover sønnen min eller samboeren min fordet.

 

Men tusen takk for synspunkt og tips. Setter kjempe stor pris på det fra deg og alle andre, for jeg er helt lost her altså...

Har sittet oppe i nesten 2 døgn, med litt søvn innimellom, og bare stirret tomt på tven. orker ikke å spise eller noen ting. Han har tatt med seg sønnen vår til mora som bor noen timer unna. De er der i helga, sånn at jeg får litt pusterom. Jeg er megastressa. Håper ikke det påvirker de 2 i magen for mye.

 

HI

 

Anonym poster: e0fa8207e65ea05112ae73de2bcd426e

 

Skjønner deg veldig godt. Jeg var 19... Og han klaget alltid på at jeg hadde forandret meg. Men det skjer jo automatisk, man får noen andre å ta vare på...

Har du forsøkt å snakke med han, fortelle hva det betyr for deg?

[Anonym bruker]

Æsj, for en kjip situasjon. Tror alle damer kan kjenne seg litt i gjen på en eller annen måte. Vi har nok alle møtt våre skuffelser :/

 

Synes dette passer bra: “Being a woman is a terribly difficult task, since it consists principally in dealing with men.”

 

Og du, det ordner seg på den ene eller den andre måten. Spørsmålet er hva du vil eller kan leve med eller uten.

 

Tenk på deg selv og barna nå du heller, prøv å snakk med noen venner eller familien din og hør hva de kan bidra med.

 

Lykke til, klem

 

Anonym poster: e0fa8207e65ea05112ae73de2bcd426e

 

 

Hvorfor har du svart deg selv?

 

Anonym poster: 74e25282f6e8c4f84aa7919ba8ae2ec2

[Anonym bruker]

Æsj, for en kjip situasjon. Tror alle damer kan kjenne seg litt i gjen på en eller annen måte. Vi har nok alle møtt våre skuffelser :/

 

Synes dette passer bra: “Being a woman is a terribly difficult task, since it consists principally in dealing with men.”

 

Og du, det ordner seg på den ene eller den andre måten. Spørsmålet er hva du vil eller kan leve med eller uten.

 

Tenk på deg selv og barna nå du heller, prøv å snakk med noen venner eller familien din og hør hva de kan bidra med.

 

Lykke til, klem

 

Anonym poster: e0fa8207e65ea05112ae73de2bcd426e

 

 

Hvorfor har du svart deg selv?

 

Anonym poster: 74e25282f6e8c4f84aa7919ba8ae2ec2

 

Beklager å måtte skuffe, men det har jeg ikke gjort...

 

Låner brukeren til ei venninne (har ikke selv, vet det var litt frekt å logge inn på hennes, men jeg er inne som anonym uansett), så kan tenkes at hun sitter og skriver til meg da hun er veldig aktiv her inne.

 

HI

 

Anonym poster: e0fa8207e65ea05112ae73de2bcd426e

[Anonym bruker]

Æsj, for en kjip situasjon. Tror alle damer kan kjenne seg litt i gjen på en eller annen måte. Vi har nok alle møtt våre skuffelser :/

 

Synes dette passer bra: “Being a woman is a terribly difficult task, since it consists principally in dealing with men.”

 

Og du, det ordner seg på den ene eller den andre måten. Spørsmålet er hva du vil eller kan leve med eller uten.

 

Tenk på deg selv og barna nå du heller, prøv å snakk med noen venner eller familien din og hør hva de kan bidra med.

 

Lykke til, klem

 

Anonym poster: e0fa8207e65ea05112ae73de2bcd426e

 

 

Hvorfor har du svart deg selv?

 

Anonym poster: 74e25282f6e8c4f84aa7919ba8ae2ec2

 

Beklager å måtte skuffe, men det har jeg ikke gjort...

 

Låner brukeren til ei venninne (har ikke selv, vet det var litt frekt å logge inn på hennes, men jeg er inne som anonym uansett), så kan tenkes at hun sitter og skriver til meg da hun er veldig aktiv her inne.

 

HI

 

Anonym poster: e0fa8207e65ea05112ae73de2bcd426e

 

 

Og nå skjønte hun selvsagt at det var meg Meget lurt av meg å svare deg. Takk for at du bidro til å ta vekk hele poenget med å skrive annonymt i fht. venner...hehe...

 

Anonym poster: e0fa8207e65ea05112ae73de2bcd426e

[Anonym bruker]

Høres litt ut som min samboer, da vi fikk førstemann for syv år siden. Den første tiden var han alltid til stede, men da gutten var rundt ett år begynte han å oppføre seg som en umoden drittunge. Virket som om han ga blaffen i meg og barnet, ville bare være med kompiser, dra på byen og nach osv.

Vi flyttet fra hverandre, men bestemte oss for å flytte sammen igjen etter noen uker. Jeg tror han fikk en vekker.

Min samboer var 24 år på dette tidspunktet, nå er han 30. Vi er fortsatt sammen

Tror det ble litt mye for han, han flyttet rett fra sin mor til en gravid kjæreste, og jeg vet at han ikke ønsket barn enda, men ville "leve livet", bare feste og ha det gøy, slik jeg allerede hadde gjort noen år.

 

Lykke til HI

 

Anonym poster: debc5f7dbfc582661736fe007d74fa09

[Anonym bruker]

Dere er begge veldig unge til å bli trebarns-foreldre, spør du meg. Jeg og samboeren er nå over 30 år og venter vårt første barn. Sjeleglad for at jeg ikke har fått barn tidligere.. det hadde ingen av oss vært klare for.

 

Anonym poster: 3b737db3739b8a3d9a9fdb0a80d16c9e