Når en vil ha en til og ikke den andre...

[Anonym bruker]

Hva gjør man da?

 

Anonym poster: 92c295b97826e8ad51f969fd3bc716b2

[Anonym bruker]

Da må man høre på den som IKKE vil. Aldri noe lurt å "tvinge" noen til å få barn... Så må man finne ut av om man da kan fortsette sammen, eller om ønsket om barn er for sterkt. Eneste løsningen det.

 

Anonym poster: c910ef64d6f85f489906d9fb109b799c

[Anonym bruker]

Enten så klarer man å leve med det eller ikke. Om du ikke kan leve med det så får du skille deg og få flere barn med en annen. Om du lurer partneren din og blir gravid må du også regne med å bli alenemor ganske så kjapt da det er tillitsbrudd på det groveste.

 

Anonym poster: e18495a01ed1a2fc64608f0dc107f346

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg ville ha en til,mannen ville ikke. Da sa jeg til mannen at da må jeg bare finne meg en annen mann og få barn med! Da ble det en til gitt

[DotM]

Man hører på den som ikke vil, er ikke det noe man kan leve med må man vurdere å finne seg en annen

[Anonym bruker]

Nå forutsetter dere at det er jeg som ønsker et barn til...

Jeg er ferdig, men har fryktelig dårlig samvittighet siden jeg vet at mannen ønsker seg en til.

 

HI

 

Anonym poster: 92c295b97826e8ad51f969fd3bc716b2

[Anonym bruker]

Det må jo nødvendigvis bli slik at den som ikke vil ha får vilja si. Man kan ikke påtvinge noen et barn.

 

Men jeg mener at den som ikke vil ha barn, også bør ha tenkt veldig nøye gjennom det, og ha veldig gode grunner til å nekte den han/hun elsker et høyt elsket barn.

Det var dette jeg sa til mannen min også, da jeg på spørsmål om vi kunne få et barn til svarte litt sånn sløvt "næsj, orker ikke en til nå ass". Da tok jeg en alvorlig samtale med ham der jeg forklarte ham at jeg ikke kunne tvinge ham, men at mitt ønske om et barn til var veldig sterkt, og dersom han elsket meg, så håpet jeg han kom på en bedre grunn enn at han ikke "gadd" fordi det var så slitsom liksom. Forklarte ham at hans valg hadde stor innvirkning på meg og mine ønsker for livet fremover.

 

Det virket som han tok dette alvorlig. Noen uker etterpå kom han og sa at han etter å ha tenkt seg om var enig i at vi kunne få et barn til. Det er kjærlighet det

 

Anonym poster: 228170435a447758b1b8c24eb0f04694

[Anonym bruker]

Det må jo nødvendigvis bli slik at den som ikke vil ha får vilja si. Man kan ikke påtvinge noen et barn.

 

Men jeg mener at den som ikke vil ha barn, også bør ha tenkt veldig nøye gjennom det, og ha veldig gode grunner til å nekte den han/hun elsker et høyt elsket barn.

Det var dette jeg sa til mannen min også, da jeg på spørsmål om vi kunne få et barn til svarte litt sånn sløvt "næsj, orker ikke en til nå ass". Da tok jeg en alvorlig samtale med ham der jeg forklarte ham at jeg ikke kunne tvinge ham, men at mitt ønske om et barn til var veldig sterkt, og dersom han elsket meg, så håpet jeg han kom på en bedre grunn enn at han ikke "gadd" fordi det var så slitsom liksom. Forklarte ham at hans valg hadde stor innvirkning på meg og mine ønsker for livet fremover.

 

Det virket som han tok dette alvorlig. Noen uker etterpå kom han og sa at han etter å ha tenkt seg om var enig i at vi kunne få et barn til. Det er kjærlighet det

 

Anonym poster: 228170435a447758b1b8c24eb0f04694

Huff dette ble jo feil. HAN svarte at han ikke orka en til, ikke jeg

 

Anonym poster: 228170435a447758b1b8c24eb0f04694

[Anonym bruker]

Det må jo nødvendigvis bli slik at den som ikke vil ha får vilja si. Man kan ikke påtvinge noen et barn.

 

Men jeg mener at den som ikke vil ha barn, også bør ha tenkt veldig nøye gjennom det, og ha veldig gode grunner til å nekte den han/hun elsker et høyt elsket barn.

Det var dette jeg sa til mannen min også, da jeg på spørsmål om vi kunne få et barn til svarte litt sånn sløvt "næsj, orker ikke en til nå ass". Da tok jeg en alvorlig samtale med ham der jeg forklarte ham at jeg ikke kunne tvinge ham, men at mitt ønske om et barn til var veldig sterkt, og dersom han elsket meg, så håpet jeg han kom på en bedre grunn enn at han ikke "gadd" fordi det var så slitsom liksom. Forklarte ham at hans valg hadde stor innvirkning på meg og mine ønsker for livet fremover.

 

Det virket som han tok dette alvorlig. Noen uker etterpå kom han og sa at han etter å ha tenkt seg om var enig i at vi kunne få et barn til. Det er kjærlighet det

 

Anonym poster: 228170435a447758b1b8c24eb0f04694

 

Men hva om jeg føler jeg har ofret nok av min karriere for de to barna vi har?

Det vil være jeg som kommer til å ha mest permisjon, og ofre min karriere...

Hva viss det er han som ønsker en til og ikke hun, og hun (i dette tilfelle jeg) har fryktelig dårlig samvittighet for å si nei?

 

HI

 

Anonym poster: 92c295b97826e8ad51f969fd3bc716b2

[Anonym bruker]

Jeg ville ha en til,mannen ville ikke. Da sa jeg til mannen at da må jeg bare finne meg en annen mann og få barn med! Da ble det en til gitt

samme her : ) Men han visste jeg ville sørge hvis jeg ikke fikk en siste. Men nå er det stopp. Kunne aldri latt meg overtale til en fjerde hvis han hadde ombestemt seg. Rett og slett fordi jeg ikke orker å få gravid flere ganger..

 

Anonym poster: 3fc85bb30ca66ed508f5833bc1a5b584

[Anonym bruker]

Det må jo nødvendigvis bli slik at den som ikke vil ha får vilja si. Man kan ikke påtvinge noen et barn.

 

Men jeg mener at den som ikke vil ha barn, også bør ha tenkt veldig nøye gjennom det, og ha veldig gode grunner til å nekte den han/hun elsker et høyt elsket barn.

Det var dette jeg sa til mannen min også, da jeg på spørsmål om vi kunne få et barn til svarte litt sånn sløvt "næsj, orker ikke en til nå ass". Da tok jeg en alvorlig samtale med ham der jeg forklarte ham at jeg ikke kunne tvinge ham, men at mitt ønske om et barn til var veldig sterkt, og dersom han elsket meg, så håpet jeg han kom på en bedre grunn enn at han ikke "gadd" fordi det var så slitsom liksom. Forklarte ham at hans valg hadde stor innvirkning på meg og mine ønsker for livet fremover.

 

Det virket som han tok dette alvorlig. Noen uker etterpå kom han og sa at han etter å ha tenkt seg om var enig i at vi kunne få et barn til. Det er kjærlighet det

 

Anonym poster: 228170435a447758b1b8c24eb0f04694

 

Men hva om jeg føler jeg har ofret nok av min karriere for de to barna vi har?

Det vil være jeg som kommer til å ha mest permisjon, og ofre min karriere...

Hva viss det er han som ønsker en til og ikke hun, og hun (i dette tilfelle jeg) har fryktelig dårlig samvittighet for å si nei?

 

HI

 

Anonym poster: 92c295b97826e8ad51f969fd3bc716b2

Da hadde jeg ikke latt meg overtale. Her vant jeg frem fordi jeg gjør mest for barna og ville ha en til, men hvis du føler deg ferdig etter to synes jeg han bør la det fare.

 

Anonym poster: 3fc85bb30ca66ed508f5833bc1a5b584

[3xJ?]

Hva med å lage en avtale med mannen om at det er han som tar størstedelen av permisjonen (hvis det nå er sånn at du gjerne vil ha flere barn, men også vil gjøre karriere?)

[Anonym bruker]

Da kan vel mannen ta størstedelen av permisjonen? Jeg kjenner tre par der mor kun tok de ni obligatoriske ukene og far tok resten.

 

Anonym poster: 6e900fa597bc1014af77b875258db04e

[Anonym bruker]

Det må jo nødvendigvis bli slik at den som ikke vil ha får vilja si. Man kan ikke påtvinge noen et barn.

 

Men jeg mener at den som ikke vil ha barn, også bør ha tenkt veldig nøye gjennom det, og ha veldig gode grunner til å nekte den han/hun elsker et høyt elsket barn.

Det var dette jeg sa til mannen min også, da jeg på spørsmål om vi kunne få et barn til svarte litt sånn sløvt "næsj, orker ikke en til nå ass". Da tok jeg en alvorlig samtale med ham der jeg forklarte ham at jeg ikke kunne tvinge ham, men at mitt ønske om et barn til var veldig sterkt, og dersom han elsket meg, så håpet jeg han kom på en bedre grunn enn at han ikke "gadd" fordi det var så slitsom liksom. Forklarte ham at hans valg hadde stor innvirkning på meg og mine ønsker for livet fremover.

 

Det virket som han tok dette alvorlig. Noen uker etterpå kom han og sa at han etter å ha tenkt seg om var enig i at vi kunne få et barn til. Det er kjærlighet det

 

Anonym poster: 228170435a447758b1b8c24eb0f04694

 

Men hva om jeg føler jeg har ofret nok av min karriere for de to barna vi har?

Det vil være jeg som kommer til å ha mest permisjon, og ofre min karriere...

Hva viss det er han som ønsker en til og ikke hun, og hun (i dette tilfelle jeg) har fryktelig dårlig samvittighet for å si nei?

 

HI

 

Anonym poster: 92c295b97826e8ad51f969fd3bc716b2

 

Hvorfor blir det deg som har mest permisjon? Her tar jeg 20 uker og far resten. Det er kun 9 uker som er forbeholdt mor. Hvis det er han som vil ha en til så er det bare rett og riktig at han tar mest av permisjonen siden han hverken kan gå gravid eller føde.

 

Anonym poster: e18495a01ed1a2fc64608f0dc107f346

[Anonym bruker]

.. Og hvis det er slik at han har en krevende jobb som han ikke kan være borte fra for å ta 8-9 mnd i permisjon så sier det seg selv at hans ønske om flere barn ikke er tungtveiende nok. Nytter ikke at HAN vil ha flere barn om det er DEG som må stå for 100 % fra unnfangelse og til barnet starter i bhg. Om han vil ha flere barn så må han også kunne ta seg tid til å være sammen med dem.

 

# 14

 

Anonym poster: e18495a01ed1a2fc64608f0dc107f346

[Anonym bruker]

Her hadde jeg også lyst på en til, men far var ferdig.

Jeg sa at det var ok, men at han var ansvarlig for prevensjon, noe han godtok. Etterhvert så hadde jeg også slått meg til ro med at det kun ble to, og lysten på tredjemann avtok.

 

En dag ramla kondomen av, angrepille tok jeg også, men den fungerte heller ikke, så da blir det en tredjemann likevel.

 

 

 

Anonym poster: a75a378007d099defe2e949fe3386415