barnehage ved samlivsbrudd?

[solstråle- g09 og ?12]

Jeg og min mann går mest sannsynlig fra hverandre. Vi har to barn som begge har 100% barnehagedekning i denne kommunen. Vi har søkt ny banrehageplass fra høsten av pga planer om å flytte.

 

Hvis nå dette samlivsbrudde blir noe av, som jeg tror det blir, vil jeg gjerne flytte med barna til min hjemkommune hvor jeg har alt av familie og venner. Noen som vet hvordan det blir med banrehage? om det er noen regler som sier noe om bytte av barnehageplass til annen kommune ved samlivsbrudd? eller må jeg belage meg på å bo i denne lille kommunen hvor alle kjenner alle, til jeg får barnehageplass i den andre kommunen?

[Anonym bruker]

Får tenke på faren også,ikke bare deg selv, flytter ikke ut av kommunen.

 

Anonym poster: c39faebbf540290727781e9ec599a822

[Anonym bruker]

Får tenke på faren også,ikke bare deg selv, flytter ikke ut av kommunen.

 

Anonym poster: c39faebbf540290727781e9ec599a822

 

Å flytte ut av kommunen trenger ikke bety flere timers avstand. Jeg flyttet ut av kommunen og bor 15 minutt med bil fra der far bor.

 

Til HI: Du og far må først bli enige om fordelingen av barna før du tenker på å flytte og på barnehageplass. Skal du ha hovedomsorgen så søker du bare ny barnehageplass i kommunen du skal flytte til.

 

Anonym poster: 58f2814b084713ab68bf86d985a83cf8

[Gjest @---;-]

Der er muligens noen "fordeler" med å være alenemor ifm barnehageplass. Men, utgangspunktet er at du må søke på lik linje med alle andre. De som da bor i kommunen ha fortrinn forran andre. Så sjansen for å få barnehageplass blir redusert hvis du ikke bor der.

 

Men, når det er sagt så har du mulighet til å ta en ringerunde rundt til barnehagene i ny kommune og høre om de ha en ledigplass allerede nå. Da har du mulighet til å få plass utenom felles opptaket.

 

Ikke det at jeg har noe med det. Men, hvorfor vil du flytte? Er det mangel på bolig, jobb, eller er det for å komme nærmere dine venner og familie? Barna har det, som du sikkert vet, mye bedre om de kan ha hjemma sine på samme plass. Alt blir enklere for dei, både ift barnehage/skole, samt venner og foreldre.

 

Jeg skjønner helt ærlig ikke foreldre som velger å flytte ved samlivsbrudd, dette gjelder både far og mor, med og uten barn. Jeg skjønner det kan være tøft å bli aleine. Og jeg skjønner utmerket godt at det er ikke jobb muligheter alle plasser, ei heller bolig. Men, å gjøre det bare for å gjøre det skjønner jeg ikke.

[Anonym bruker]

Jeg drømmer om å flytte, selv det betyr at barna vil se faren sin skjeldnere.

 

Flytter vi nærmere mine foreldre vil få mye mer hjlelp i hverdagen, vi vil få en bedre økonomisk hverdag, vi vil kunne kjøpe oss en bolig.

 

Skal vi fortsette å bo i Oslo vil vi aldri få råd til å kjøpe en bolig større en 30 kvadrat. Og jeg vil være mye alene i hverdagen med ungene. Jeg vil ikke kunne jobbe i full jobb, fordi jeg må både hente og levere barnehage - og skolebarn, noe som igjen vil gi dårligere økonomi.

 

Er det rart at noen av oss alenemødre ønsket å flytte hjem til kjente og kjøre, selv om det betyr at far blir lengre unna???

 

Anonym poster: 7a95bbe8df4e2f949d7198c72da0651b

[Gjest @---;-]

Jeg drømmer om å flytte, selv det betyr at barna vil se faren sin skjeldnere.

 

Flytter vi nærmere mine foreldre vil få mye mer hjlelp i hverdagen, vi vil få en bedre økonomisk hverdag, vi vil kunne kjøpe oss en bolig.

 

Skal vi fortsette å bo i Oslo vil vi aldri få råd til å kjøpe en bolig større en 30 kvadrat. Og jeg vil være mye alene i hverdagen med ungene. Jeg vil ikke kunne jobbe i full jobb, fordi jeg må både hente og levere barnehage - og skolebarn, noe som igjen vil gi dårligere økonomi.

 

Er det rart at noen av oss alenemødre ønsket å flytte hjem til kjente og kjøre, selv om det betyr at far blir lengre unna???

 

Anonym poster: 7a95bbe8df4e2f949d7198c72da0651b

 

Hva som er rart eller ikke vil ikke jeg definere.

 

Men, jeg forstår godt tankene rundt det med jobb, bolig og familie/venner. Men, jeg forstår ikke hvordan noen med vitende vilje kan ønske å frarøve barnet sitt et skikkelig forhold med seg selv/andre foreldre bare fordi det er lettere å bo i nærheten av familie og venner.

 

Men, har man ikke bolig eller jobb så skjønner jeg godt at man flytter der man har mulighet til å huse og brødfø barnet.

[Mammatil2+lillespire<3]

Jeg synes ikke det er noe rart at du vil flytte tilbake, dær du har et nettverk, gjor nettopp det selv, men med mannen også (ikke samlivsbrudd) da jeg søkte plass var det ingen selfølge at jeg fikk det... Men var heldig og det var 2 ledige plasser... Barnehagene har vell 1 opptak i året, men jeg flytta til en liten plass, så hær var det muligheter... Det beste er for deg å ringe til barnehage der du skal flytte, og snakke med dem... Er du heldig som meg, så er det ledig plass

[Ioren]

Nei. Det er ikke rart, men i mine øyne skal man ha svært gode grunner i tillegg til bare å ønske det.

Hvis jeg flytter 60 mil får jeg masse avlastning, gratis tomt, gratis plass på privatskole i 5 år og omtrent all familie innenfor en times kjøring.

Men, hvem blir taperen ? Barnet mitt som ikke får bo i nærheten av sin far.

 

Fokus jenter, det er ikke deg, det er ikke mannen, men ungene det handler om!!

[Anonym bruker]

Nei. Det er ikke rart, men i mine øyne skal man ha svært gode grunner i tillegg til bare å ønske det.

Hvis jeg flytter 60 mil får jeg masse avlastning, gratis tomt, gratis plass på privatskole i 5 år og omtrent all familie innenfor en times kjøring.

Men, hvem blir taperen ? Barnet mitt som ikke får bo i nærheten av sin far.

 

Fokus jenter, det er ikke deg, det er ikke mannen, men ungene det handler om!!

 

Men er det bedre for barna at mor har elendig økonomi, som vil påvirke barnas muligheter og bo i en liten leid leilighet for å være nærme far, når far er tilgjengelig annenhver helg?

 

Når alternativet er å bo nærme besteforeldre, kunne eie eget hus, i et bedre nærmiljø enn Oslos værste bakgård, mor vil kunne jobbe heltid og ha bedre økonomi.

 

For eks.

 

Anonym poster: 7a95bbe8df4e2f949d7198c72da0651b

[Gjest Antarctica]

Jeg drømmer om å flytte, selv det betyr at barna vil se faren sin skjeldnere.

 

Flytter vi nærmere mine foreldre vil få mye mer hjlelp i hverdagen, vi vil få en bedre økonomisk hverdag, vi vil kunne kjøpe oss en bolig.

 

Skal vi fortsette å bo i Oslo vil vi aldri få råd til å kjøpe en bolig større en 30 kvadrat. Og jeg vil være mye alene i hverdagen med ungene. Jeg vil ikke kunne jobbe i full jobb, fordi jeg må både hente og levere barnehage - og skolebarn, noe som igjen vil gi dårligere økonomi.

 

Er det rart at noen av oss alenemødre ønsket å flytte hjem til kjente og kjøre, selv om det betyr at far blir lengre unna???

 

Anonym poster: 7a95bbe8df4e2f949d7198c72da0651b

 

Hva som er rart eller ikke vil ikke jeg definere.

 

Men, jeg forstår godt tankene rundt det med jobb, bolig og familie/venner. Men, jeg forstår ikke hvordan noen med vitende vilje kan ønske å frarøve barnet sitt et skikkelig forhold med seg selv/andre foreldre bare fordi det er lettere å bo i nærheten av familie og venner.

 

Men, har man ikke bolig eller jobb så skjønner jeg godt at man flytter der man har mulighet til å huse og brødfø barnet.

 

Frarøve, faktisk.

 

Det var da veeeeldig dramatisk.

Mange her snakker sm om det å bo 50/50 hos hver forelder er "normalen". Det er det da virkelig ikke. Og ikke tror jeg det blir noen normalitet i det heller,dersom begge foreldre "holder ut" i hver sin trange, overprisede toroms i byen bare fordi det er viktig å dele barna midt på. Og begge de voksne kjaser seg ihjel for å rekke det de skal....

 

Tror det blir et bedre forhold til begge to dersom det er prega av overskudd og ro. Og et ordentlig forhold til besteforeldre er også en ressurs i barnas oppvekst.

 

Ingen forbyr da faren å flytte etter? HI har åpenbart dratt til hans hjemsted for å etablere seg med ham. Kan jo kanskje være andres tur å gi litt også.

[Anonym bruker]

Jeg drømmer om å flytte, selv det betyr at barna vil se faren sin skjeldnere.

 

Flytter vi nærmere mine foreldre vil få mye mer hjlelp i hverdagen, vi vil få en bedre økonomisk hverdag, vi vil kunne kjøpe oss en bolig.

 

Skal vi fortsette å bo i Oslo vil vi aldri få råd til å kjøpe en bolig større en 30 kvadrat. Og jeg vil være mye alene i hverdagen med ungene. Jeg vil ikke kunne jobbe i full jobb, fordi jeg må både hente og levere barnehage - og skolebarn, noe som igjen vil gi dårligere økonomi.

 

Er det rart at noen av oss alenemødre ønsket å flytte hjem til kjente og kjøre, selv om det betyr at far blir lengre unna???

 

Anonym poster: 7a95bbe8df4e2f949d7198c72da0651b

 

Hva som er rart eller ikke vil ikke jeg definere.

 

Men, jeg forstår godt tankene rundt det med jobb, bolig og familie/venner. Men, jeg forstår ikke hvordan noen med vitende vilje kan ønske å frarøve barnet sitt et skikkelig forhold med seg selv/andre foreldre bare fordi det er lettere å bo i nærheten av familie og venner.

 

Men, har man ikke bolig eller jobb så skjønner jeg godt at man flytter der man har mulighet til å huse og brødfø barnet.

 

Frarøve, faktisk.

 

Det var da veeeeldig dramatisk.

Mange her snakker sm om det å bo 50/50 hos hver forelder er "normalen". Det er det da virkelig ikke. Og ikke tror jeg det blir noen normalitet i det heller,dersom begge foreldre "holder ut" i hver sin trange, overprisede toroms i byen bare fordi det er viktig å dele barna midt på. Og begge de voksne kjaser seg ihjel for å rekke det de skal....

 

Tror det blir et bedre forhold til begge to dersom det er prega av overskudd og ro. Og et ordentlig forhold til besteforeldre er også en ressurs i barnas oppvekst.

 

Ingen forbyr da faren å flytte etter? HI har åpenbart dratt til hans hjemsted for å etablere seg med ham. Kan jo kanskje være andres tur å gi litt også.

 

Enig med pashla!

 

Barna har det bedre hvis foreldrene har det bra!

 

Anonym poster: 7a95bbe8df4e2f949d7198c72da0651b

[solstråle- g09 og ?12]

Blir det til samlivsbrudd flytter jeg til kommunen vi sammen allerede hadde bestemt vi skulle flytte til i sommer. Jeg har fått jobb der, og barna er allerede søkt inn i barnehage i denne kommunen. Blir jeg som får hovedomsorgen da far jobber altfor mye, og ikke orker ta seg av barna etter jobb.

 

kanskje jeg er egoistisk ikke vet jeg, men realisere en drøm vi hadde sammen, og som jeg ble lovet da han fikk meg til å flytte inn hit gjør jeg absolutt!

 

Mvh HI

[solstråle- g09 og ?12]

Blir det til samlivsbrudd flytter jeg til kommunen vi sammen allerede hadde bestemt vi skulle flytte til i sommer. Jeg har fått jobb der, og barna er allerede søkt inn i barnehage i denne kommunen. Blir jeg som får hovedomsorgen da far jobber altfor mye, og ikke orker ta seg av barna etter jobb.

 

kanskje jeg er egoistisk ikke vet jeg, men realisere en drøm vi hadde sammen, og som jeg ble lovet da han fikk meg til å flytte inn hit gjør jeg absolutt!

 

Mvh HI

 

Det jeg lurer på er om det er mulighet for å få barna inn i ny banrehage før august som vi har søkt om, slik at det muligens hadde latt seg gjøre å flytte nå?

[Gjest Antarctica]

Orker han dem ikke etter jobb, har de jo ingen ting hos ham å gjøre. Lev det livet du må, HI.

 

 

(Jeg tror man kan bytte bhg når som helst, bare det er plass.)

Endret 25. januar 2013 av Pashla

[Anonym bruker]

Blir det til samlivsbrudd flytter jeg til kommunen vi sammen allerede hadde bestemt vi skulle flytte til i sommer. Jeg har fått jobb der, og barna er allerede søkt inn i barnehage i denne kommunen. Blir jeg som får hovedomsorgen da far jobber altfor mye, og ikke orker ta seg av barna etter jobb.

 

kanskje jeg er egoistisk ikke vet jeg, men realisere en drøm vi hadde sammen, og som jeg ble lovet da han fikk meg til å flytte inn hit gjør jeg absolutt!

 

Mvh HI

 

Det jeg lurer på er om det er mulighet for å få barna inn i ny banrehage før august som vi har søkt om, slik at det muligens hadde latt seg gjøre å flytte nå?

 

Da må du vel bare ring barnehagen å spørre?

 

Anonym poster: 7a95bbe8df4e2f949d7198c72da0651b

[You can do it!]

Ja, du kan søke barna inn i ny barnehage før august. Ta en telefon til kommunen du skal flytte til og spør hvordan det ligger an i forhold til ledige plasser.

[Gjest @---;-]

Jeg drømmer om å flytte, selv det betyr at barna vil se faren sin skjeldnere.

 

Flytter vi nærmere mine foreldre vil få mye mer hjlelp i hverdagen, vi vil få en bedre økonomisk hverdag, vi vil kunne kjøpe oss en bolig.

 

Skal vi fortsette å bo i Oslo vil vi aldri få råd til å kjøpe en bolig større en 30 kvadrat. Og jeg vil være mye alene i hverdagen med ungene. Jeg vil ikke kunne jobbe i full jobb, fordi jeg må både hente og levere barnehage - og skolebarn, noe som igjen vil gi dårligere økonomi.

 

Er det rart at noen av oss alenemødre ønsket å flytte hjem til kjente og kjøre, selv om det betyr at far blir lengre unna???

 

Anonym poster: 7a95bbe8df4e2f949d7198c72da0651b

 

Hva som er rart eller ikke vil ikke jeg definere.

 

Men, jeg forstår godt tankene rundt det med jobb, bolig og familie/venner. Men, jeg forstår ikke hvordan noen med vitende vilje kan ønske å frarøve barnet sitt et skikkelig forhold med seg selv/andre foreldre bare fordi det er lettere å bo i nærheten av familie og venner.

 

Men, har man ikke bolig eller jobb så skjønner jeg godt at man flytter der man har mulighet til å huse og brødfø barnet.

 

Frarøve, faktisk.

 

Det var da veeeeldig dramatisk.

Mange her snakker sm om det å bo 50/50 hos hver forelder er "normalen". Det er det da virkelig ikke. Og ikke tror jeg det blir noen normalitet i det heller,dersom begge foreldre "holder ut" i hver sin trange, overprisede toroms i byen bare fordi det er viktig å dele barna midt på. Og begge de voksne kjaser seg ihjel for å rekke det de skal....

 

Tror det blir et bedre forhold til begge to dersom det er prega av overskudd og ro. Og et ordentlig forhold til besteforeldre er også en ressurs i barnas oppvekst.

 

Ingen forbyr da faren å flytte etter? HI har åpenbart dratt til hans hjemsted for å etablere seg med ham. Kan jo kanskje være andres tur å gi litt også.

 

Enig med pashla!

 

Barna har det bedre hvis foreldrene har det bra!

 

Anonym poster: 7a95bbe8df4e2f949d7198c72da0651b

 

Jeg er helt enig i at barna har det mye bedre hvis foreldrene har det godt. Og hvis dere hadde tatt dere tiden til å lese hva jeg skrev så hadde dere sett at er det klart forelderet skal bosette seg der det kan gi barnet mat og husly.

 

Men, det mener med det dramatiske uttrykket å frarøve, er når far/mor flytter til en annen landsdel eller flere timers reiseveg fra barndomshjemmet til barnet pga de bare vil/for å straffe andre parten. Dette har jeg dessverre sett alt for mange eksempler på.

 

Er det snakk om å flytte et kortere stykke slik at barna fortsatt har mulighet til å opprettholde forholdet til vennene sine, fritidsaktiviteter, helgeaktiviteter og helgebursdager, samt ha et gjevnlig samvær med begge foreldrene så har man ikke frarøvet barnet noe. (Dette ble en lang setning) Men, når flyttingen fører til at samværet med det ene foreldret blir amputert ned til knapt en helg i mnd, så kaller jeg det å frarøve. Greit barnet kan sendes hver helg osv. Men, er det riktig at barnet skal måtte droppe bursdager, turneringer og andre helgeaktiviteter med sine venner pga far/mor har vært egoistisk nokk til å flytte for å straffe den andre foreldren?

 

Når damene her skriver at blir det slutt flytter jeg ihvertfall hjem igjen. For der er der jeg har venner og familie. Hvor har barnet deres sine venner og familie?

[Gjest @---;-]

Blir det til samlivsbrudd flytter jeg til kommunen vi sammen allerede hadde bestemt vi skulle flytte til i sommer. Jeg har fått jobb der, og barna er allerede søkt inn i barnehage i denne kommunen. Blir jeg som får hovedomsorgen da far jobber altfor mye, og ikke orker ta seg av barna etter jobb.

 

kanskje jeg er egoistisk ikke vet jeg, men realisere en drøm vi hadde sammen, og som jeg ble lovet da han fikk meg til å flytte inn hit gjør jeg absolutt!

 

Mvh HI

 

Det jeg lurer på er om det er mulighet for å få barna inn i ny banrehage før august som vi har søkt om, slik at det muligens hadde latt seg gjøre å flytte nå?

 

Det har både jeg og flere andre allerede svart på. Ta en telefon til barnehagen og spør...