Hypokondri ødelegger livet hennes.

[Anonym bruker]

Jeg er bekymret for en venninne. Hun har slitt lenge, og vært utrolig mye sykmeldt de siste årene. Hun klager over lite støtte på jobben, og det stemmer sikkert. Men ærlig talt så forstår jeg at de blir lei, for hun har vært en helt upålitelig arbeidstaker. Jobben hennes krever at man er i stand til å følge opp arbeidsoppgaver over litt lenger perioder, det holder ikke å bare møte opp når man er i form. All tilrettelegging slår også feil, fordi det alltid dukker opp noe nytt hun ikke "tåler". Hun er smart og samvittighetsfull og jobber mye i gode perioder, for å ta igjen det tapte. Alt for mye. Så går hun på en ny smell. Nå er hun oppsagt. Hun ser at dette ikke er riktig yrke for henne, og har akseptert det. Men hva nå? Hun må nok ha omskolering, men viljen og ork til det tror jeg ikke hun har. Hun mener hun er for syk.

 

Problemet er at jeg og de fleste som kjenner henne tror det meste av disse sykdommene har fysisk, men psykisk bakgrunn. Vil ikke gå inn på detaljer, men det har noe med årsakene hun drar fram. De henger ikke på greip. Hun har alltid vært opptatt av sykdom og helse, sunne dietter, og med stadig mer tid alene hjemme tror jeg hun sitter mye på nettet og leser sykdomsstoff og info fra selverklærte eksperter. DET er direkte helseskadelig for en hypokonder!

 

Nå får jeg sikkert masse rasende svar av typen "Hvordan kan DU vite bedre enn legen hvordan hun har det?" Vel, vi kjenner henne minst like godt som legen. Og jeg tviler ikke på at hun virkelig har mange fysiske plager, nakkesmerter, magevondt, osv. Men jeg tror det like godt kan være normale reaksjoner på konstant stress, økonomisk usikkerhet, dårlig samvittighet ovenfor jobb o.l. som en eller annen sjelden kronisk sykdom eller allergi. Hver gang hun har funnet en diagnose blir den jo til slutt avkreftet.

 

Hun er singel. Har mange gode venner, men de fleste sitter fast i tidsklemma med små barn. Jeg tror hun er MYE ensom i hverdagene sine. Kanskje er hun deprimert også. Hun trenger hjelp, kanskje til å lære å pushe seg litt, til å godta og tåle at man ikke kan føle seg på topp hver dag. Men jeg er redd for å si det til henne. Tror hun trenger psykolog mer enn allmennlege. Kan noe så konkret som "lykkepiller" hjelpe kanskje? Tror dere jeg vil bare såre henne enda mer og i tillegg gi henne ekstrabelastningen med at "INGEN tror meg" om jeg forsøker å snakke med henne om dette? Hittil har vi vennene bare jattet med og aldri sagt i mot...

 

Anonym poster: 1523be244afd09026798b2b8f7e6a905

[Himmel og hav]

Du trenger jo ikke å framstille det som at du ikke tror henne, men spørre forsiktig om hun og legen har vurdert om noe av symptomene kan være stressrelatert.

 

En psykosomatisk smerte er forøvrig like reell som en fysisk smerte, men noen mennesker legger seg til, eller er oppvokst med et mønster som går på at de må feile noe for å få oppmerksomhet og omsorg. Kan det gjelde din venninne?

 

Jeg har en slektning som er slik. Han feiler stadig noe, overdriver symptomene, er alltid den som må få en "hestekur" i følge han selv, eller er det "verste legen hadde sett". Det meste av det er eventyr og overdrivelser, men helt fra han var liten var det slik han fikk den oppmerksomheten han ønsket.

 

Uansett årsak, så har venninnen din det sikkert ikke helt greit. Hva med å hjelpe henne å finne en hobby el. som kan bringe noe trivelig og ikke sykdomsrelatert inn i livet hennes? Enten det hun feiler er psykisk eller fysisk, så er det godt å ha noe å gjøre som gir en glede.

[Anonym bruker]

Hypokondri er en sykdom, en sykdom som må behandles av psykolog.

Det er stor forskjell på å late som man er syk for å få oppmerksomhet og faktisk tro man er syk.

En med denne sykdommen tror at man har alle disse sykdommene så derfor er det veldig reelt for personen.

 

Jeg sliter med sykdom og det er sykdom som ikke syntes på utsiden, i tillegg til dette gjør sykdommen at jeg blir begrenset i hva jeg klarer dette i tillegg til å leve med at folk ikke helt tror jeg er syk for jeg ikke ser syk ut har gjort at jeg har endt i en sirkel med depresjon og ensomhet som igjen gjør at den fysiske sykdommen blir verre.

 

Om du forteller din venninne at du ikke tror på henne eller sier noe som viser det vil du skape en enda større belastning for henne. hun vil trekke seg tilbake fordi ingen ønsker venner som mistror det at man sliter med det man sliter med. (tro meg jeg har vært der) Så blir hun mer ensom noe som påvirker ting enda mer negativt.

Lykkepiller er ikke svaret på alt her i verden, folk tror at man bare kan dytte innpå medisiner så blir alt bra.

Slike piller er for å stabilisere humøret ditt ikke noe annet. Slik at om du er veldig langt nede så hindrer de deg i å falle i de største fallgruvene i desperasjonen, men de hindre deg samtidig å oppleve veldig glede. Du får et humør som holder seg innen for en linje rett og slett og avkorter store følelseutbrudd. Og det er når de virker. For en del blir de dårligere av medisiner. Faller lengre ned og klarer ikke komme opp igjen, andre får angst utbrudd, listen over fysiske ting som kan komme som komplikasjoner er kjempelang. Vektoppgang, vektnedgang, kvalme, svimmelhet, totalt miste lyst på sex, søvnforstyrrelser er bare noen av de mange ting som man kan oppleve på grunn av denne typen medisiner.

Og til syvende og sist om medisinene virker så gjør de ingenting med problemet, en dag må man av de igjen og da er alt der like fullt om det er slik at man sliter med noe psykisk.

 

Så tror jeg at det er vanskelig å si til henne at hun bare må tåle å ikke føle seg på topp hele tiden. Du vet ikke hva hun føler og hvor ille det er for henne i forhold til hvordan andre har det.

Smerter for eksempel kan ikke måles og hva som er ille for en er ikke det for en annen.

Jeg lever med smerter på grunn av min sykdom, da jeg i en alder av 28 år var innlagt på sykehus på grunn av komplikasjoner i svangerskap fikk jeg noen sprøyter i magen som var for babyen. Disse inneholdt også noe som hadde effekten av å være svært sterke smertestillende.

Og jeg husker jeg tenkte er det sånn det er når man ikke har smerter. Det var en følelse jeg aldri kunne huske å ha.

Til gjengjeld var det slik at når jeg fikk nummer to med ks så fikk jeg smertestillende når de husket å gi de til meg. Et par ganger hadde det gått så lang tid at de lurte på om jeg ikke hadde veldig vondt hvorpå jeg svarte at selvsagt har jeg det men jeg har alltid veldig vondt nå er bare smertene på et ekstra sted.

 

Så folk kan slite med magen så ille at de knapt klarer å leve normalt men det syntes jo ikke på de på utsiden.

Med smerter og det samme,

Med å være totalt uten energi uten at man kan se en grunn også videre det betyr ikke at man ikke er syk.

Og kan hende innbiller din venninne seg at hun er syk (og der er for henne reelt )og ikke er det, men kan hende er det også noe veldig galt med henne.

Samme hvilken vei det er så vil det at dere viser at dere mistror henne kun føre til at hun blir mer isolert og sliter mer.

For meg har det at jeg føler ingen trodde på meg gjort at jeg ikke kan åpne meg for andre og få virkelige venner, alt blir bare bekjente og ingen av de vet at jeg sliter med noe som helst.

Jeg klager ikke, ikke på sykdom, ikke på ensomhet, ikke på været. Ikke fordi jeg føler meg positiv men fordi jeg har blitt så opptatt av å virke slik utad så ingen skal klage på meg...............

 

Men om hun klager hele tiden så er det lov å ta opp det at det kan være hyggelig å snakke om andre ting innimellom

Men på en forsiktig måte

 

Anonym poster: af117193e590f499f162e1dcc212dce8

[Anonym bruker]

Takk. Jo, jeg tror at hun virkelig har vondt og virkelig føler seg dårlig. Jeg mistror henne ikke på det.

Det er årsakene til den dårlige formen vi som kjenner henne er skeptiske til. Som sagt, jeg tror hun trenger hjelp til å endre tankemønster mer enn medisiner, operasjoner, dietter eller mer søvn. (Hun lever egentlig veldig sunt).

 

Hun sier selv at hun har en "snill" lege. Og det er nok noe av problemet, for alle de sykmeldingene hun får hjelper ingenting. Kanskje blir hun bare verre av å være så mye hjemme alene.

 

Jo, jeg tror hun bruker sykdom for å få oppmerksomhet. Ofte er det det eneste hun snakker om når vi møtes. Dette høres sikkert dumt ut, men finnes det ei slags selvhjelpsbok eller lignende som noen kan anbefale? En slags "tenk-positivt"-bok, eller noe om "flink-pike-syndromet" som jeg kunne gitt henne? Kunne jo skrytt av at jeg selv har hatt mye nytte av den?

 

HI

 

Anonym poster: 1523be244afd09026798b2b8f7e6a905

[Anonym bruker]

HUn må nok komme seg til en psykolog, men innser hun ikke problemet selv så kan det bli vanskelig. Har en svigermor som er hypokonder og det er slitsomt. Hun krever nesten oppmerksomhet hvis hun ikke får det. Å selv om hun har skanna hele kroppen så er hun 100 % frisk, men tankemønsteret hennes er ødelagt. Hun har altid fått høre at hun er hykokonder, men legen hennes er snill så hu har mer piller enn en ekstrem pillenarkoman.

 

Innrømmer ikke personen det selv, så er det ikke noe poeng å si noe. Hjelper ikke her.

 

Anonym poster: 4d6ba7445e6a1777246a8386eaedad41

[Gjest Antarctica]

Hypokondri: en form for "dødsangst" som gir seg utslag i innbilte smerter og tilstander, som oppleves reelle for den det angår.

Münchhausens syndrom: en form for mytomani som gjerne dreier seg om påstått sykdom, der kontakten med helsevesenet blir en erstatning for omsorg.

[Anonym bruker]

Ikke at jeg skal oppfordre deg til å "behandle" venninnen din, men du kan jo kjøpe deg f.eks

 

http://www.amazon.com/Motivational-Interviewing-Health-Care-Applications/dp/1593856121

 

, så vet du litt hvordan du kan snakke med henne? Kanskje det hjelper Så slipper du iallefall å jatte med

 

Anonym poster: feb1a76a8d6e4ee7a2f25cddff9fa69d

[Anonym bruker]

Har en venninne som er behandlet ved Hypokonerklinikken i Bergen, og hun sier at kognitiv terapi er bra...

 

Anonym poster: a0881055cae7a741233194a45de070ce

[Anonym bruker]

Du har jo allerede gitt venninnen din diagnosen hypokonder... Ut fra det du skriver fremstår det ganske tydelig at du er ikke noen nær venninne, men heller en kollega. Jeg stiller derfor et stort spørsmål ved om du vet like mye om helsen hennes som det legen gjør. Det er heller ikke greit å diskutere helsen hennes i detaljer og mulige diagnoser sammen med andre på jobb med mindre hun er initiativtaker til dette i plenum (du skriver"vi" tror). Et arbeidsmiljø hvor dette godtas vil kunne gjøre veien tilbake til jobb tyngre. Noen spørsmål er uansett på sin plass: Hva mener hun med at hun har en "snill" lege? Hva slags tilrettelegging har vært forsøkt? Hva er årsaken til at hun nå er oppsagt?

 

Anonym poster: 8c31cf4bd000cb248f7404f239eab5d4