Samboerskap som ikke fungerer..

[Anonym bruker]

Samboer og jeg har bodd sammen i 3år nå. Sammen har vi en sønn på 3mnd. Jeg har også en datter fra tidligere som er 5år. Samboer og familien hans, har alltid behandlet henne som sin egen.

Forholdet oss i mellom, har fungert veldig bra, og vi har alltid hatt ro og harmoni i hjemmet.

 

Dette endret seg halvveis i svangerskapet, og jeg føler at ting bare blir verre og verre her i huset. Det er krangling hver dag. Vi er ikke enige om noe.

Jeg liker å ha det rent og ryddig rundt meg, og samboeren vet ikke engang hva støv er. Det er jeg som gjør absolutt alt av husarbeid, vi har hatt så mange krangler om det at jeg har sluttet å si noe. Hver gang lover han bot og bedring, det varer to dager.

 

Hans forhold til min datter har også endret seg, jeg føler at han konstant er ute etter å ta henne på noe. Hakking på alt. Hun er et snilt og rolig barn, og jeg får bare skryt for at hun er høffelig og rolig. Men jeg føler at han heletiden er etter henne, akkurat som om han går å venter på at hun f.eks skal glemme å vaske hendene, så han kan kommentere det.

Han tar seg minimalt av barna. Han skal kjøre eldstemann i barnehagen før han går på jobb, men han klarer aldri å være der til 9.30, så da ender det ofte opp meg at jeg må kjøre.

 

I går hadde vi igjen en krangel. Barnehagen ringte og sa at hun ble levert uten lue. Det var -12grader. Jeg ringte han på jobb, for å spørre. Og da var helvete løst. Siden har han ikke snakket med meg, og gikk på sofaen å la seg i natt. Han lirte av seg noe i morges til 5åringen, om at babyen ikke var broren hennes, men halvbroren. Hva søren er det for noe å si ut av det blå?

 

Forholdet dem i mellom, preger vårt parforhold. Jeg tør f.eks ikke lengre å gå ut om ettermiddagen uten henne. Da vet jeg at helvete er løst når jeg kommer hjem igjen. Da har han eglet henne godt opp. Mannen er 36år.

 

Vi hadde nylig en episode i romjulen, som jeg ikke vil gå nærmere på. Men som igjen omhandlet hans behandling av henne. Det var så dårlig stemning her, at jeg måtte ringe foreldrene hans i ren fortvilelse.

 

Jeg orker ikke mer, og jeg skjønner ikke hvor skoen trykker for hans del. Jeg vet at han er glad i meg, og jeg i han. Og at VI vil at forholdet skal fungere. Ikke minst for de to barna sin skyld. Men nå er vi så langt nede, at jeg ikke forstår hvordan vi skal få oss opp igjen. "Det eneste som betyr noe for deg, er barna", får jeg alltid høre. Nesten som jeg lurer på om han er sjalu på de.

 

Jeg finner meg ikke i hans oppførsel mot henne, og det kommer til å ødelegge vårt forhold.

 

 

Anonym poster: e7d3924608d4d82f917ed1358dec76c1

[Anonym bruker]

Er slitsomt å få en baby i hus. Og ofte er det slik at mamman blir mest opptatt av barna. Kan hende han synes det er sårt?

Slik kan dere iallfall ikke ha det. Sett dere ned i ro og mak og snakk ordentlig ut....alle kort på bordet. Han må bidra og lutte å behandle datteren din slik. Eventuelt kanskje dere burde få profesjonell hjelp?

 

Anonym poster: 115ba0ea88eaab217111a95f4208e4d9

[<3]

Høres akkurat ut som oss, hadde datter på 5 år fra tidligere når hun fikk en bror. Alt forandra seg når broren kom. Familierådgiver blei redninga for oss, innså våre feil både jeg og samboer. Var tøffe tak, men nå er lillebror 3 år og ting går mye bedre.

 

Føler med deg, er ingen god situasjon,Bare å sende meg pm, lykke til!

[LuiLii]

Tror dere bør oppsøke hjelp snarest. Familievernkontor er en god start.

 

På den ene siden er du misfornøyd med hans initiativ til husarbeid. Det må ha vært sånn før svangerskapet startet eller ble han "lat" midt i svangerskapet? Du sier dere hadde det fint før den tida, hva var bedre da? Det som kan være tilført nå er den negative oppmerksomheten på hva han IKKE gjør. Det er vanskelig å endre seg meg kun negativt fokus. Kan være at han tar denne negative fokusen fra deg med seg og videre på din datter. En ond sirkel. Ingen unnskyldning for hans oppførsel, altså - overhodet, han er voksen og skal ikke ta ut slikt på barn!! Men dere bør endre kommunikasjonen i huset til alle medlemmene og din datter må selvfølgelig beskyttes!

 

På den andre siden står dere i en helt ny situasjon (første spedbarnstid for han). Noen menn blir både sjalu, føler seg tilsidesatt, vet ikke hvordan de skal delta etc. Babyen mye våken om natta? Alle de tingene her bør dere finne ut av og helst kanskje med en tredjepart tilstede slik at det ikke eskalerer totalt.

 

Dette med levering av barnet i bhg, gi bhg nr hans slik at de ringer han først om det er noe som mangler. Sikkert lettere for han å få beskjed fra andre, sånn som det er nå.

 

Det sier ganske mye når en voksen klarer å si: "Det eneste som betyr noe for deg er barna". Det er jo noe som stikker under. (Det er slike ting man hører fra barn som ønsker oppmerksomhet...)

 

Men sånn her kan dere ikke fortsette vel...?

[Anonym bruker]

For din datters skyld bør du komme deg bort fra denne mannen så snart som mulig. Tenk hvordan dette må oppleves for henne! En mann som oppfører seg på denne måten er ingen mann men en liten guttunge. Rett og slett en drittsekk. Det finnes ingen unnskyldning for slik oppførsel, man lar ikke problemene gå utover små barn!! Blir faktisk provosert over at du fremdeles bor sammen med han. Ta deg sammen, på tide du setter barna dine foran deg selv!! Bare utsagnet om at babyen bare er hennes halvbror får varseklampene til å lyse hos meg! Hvem sier sånne ting da?? Han over jo virkelig å såre den lille jenta di.

 

Anonym poster: 03f5d9fe3ddaefb1c98a54abc242dc2b

[Anonym bruker]

Ikke gi oppnå lett.du svinger sikkert ekstra med humøret nå og krever mer av mannen din enn du er klar over.. prat sammen som to voksne.. ikke rop til hverandre.. dere som velger å krangle.. bare sug til dere hvor dere er i livet og gjør det godt igjen sammen. finn på noe. bli enige.

 

Anonym poster: eeb696ee1536100f837c2c4dfda9725a

[Anonym bruker]

For din datters skyld bør du komme deg bort fra denne mannen så snart som mulig. Tenk hvordan dette må oppleves for henne! En mann som oppfører seg på denne måten er ingen mann men en liten guttunge. Rett og slett en drittsekk. Det finnes ingen unnskyldning for slik oppførsel, man lar ikke problemene gå utover små barn!! Blir faktisk provosert over at du fremdeles bor sammen med han. Ta deg sammen, på tide du setter barna dine foran deg selv!! Bare utsagnet om at babyen bare er hennes halvbror får varseklampene til å lyse hos meg! Hvem sier sånne ting da?? Han over jo virkelig å såre den lille jenta di.

 

Anonym poster: 03f5d9fe3ddaefb1c98a54abc242dc2b

 

Å du.... ver litt skeptisk på å be folk dra frå mannen sin.. det finnes tiltak... det enkle er ikke alltid det beste... man må jobbe litt for og få det som man vil.. å kunne løse problemet er bedre en å dytte halv problemet ut av hus. nytter lite når resterende halvpart av problemet sitter igjen.. du har løst opp mysteriet bak et godt samliv med sin partner.. nei de mp jo stå på for hverandre.

 

Anonym poster: eeb696ee1536100f837c2c4dfda9725a

[Anonym bruker]

Det er uakseptabelt at mannen lar sin frustrasjon gå ut over din datter, hun er uskyldig i dette.

 

Når det er sagt har han kanskej et poeng når det gjelder deg? Virker som du har hakket veldig mye på det med husarbeid. Mange synes det holder å vaske annenhver uke, hvis du har støv på hjernen synes jeg faktisk du bare må finne deg i å gjøre ting selv, for han SER det faktisk ikke. Spør som en over, kom det plutselig det at han ikke ser støvet, eller er det først nå du har begynt å irritere deg sånn over det?

 

Og mange kvinner ER bare opptatt av barna i begynnelsen. Det er vondt og sårt for mange menn. Hvis jeg har misforstått, og det ikek er sånn at du ønske rå ha det renere enn som er viktig for ham, og at du gir ham like mye kjærlighet og oppmerksomhet selv om du har to barn, så bør du gå fra ham. Men mulig du skal gå litt i deg selv også?

 

Igjen, å la ting gå ut over datteren din er bare ikke greit, uansett, og mulig det at han har gjort dette vil ha ødelagt for mye til at ting kan fikses?

 

Anonym poster: 3472c60a85ce646f8707e50a79863020