Keisersnitt

[MammantilNurket]

Noen her som kan fortelle litt om sin opplevelse av planlagt keisersnitt - før, under og etter?

Helst uten å skremme vannet av en stakkars førstegangsfødende.

[Fire småtroll]

Jeg skulle ha planlagt keisersnitt med mitt fjerde barn, men 5 dager før datoen gikk vannet så da ble det "haste"-snitt isteden. Men ingenting hastet da, det gikk veldig stille og rolig for seg, ikke noe stress i det hele tatt. Jeg synes det var veldig greit at det ble sånn, jeg hadde ikke noe ønske om snitt og gruet meg veldig, på denne måten ble det litt kastet på og jeg slapp ligge de siste nettene og grue meg så veldig

 

Jeg må si jeg ble positivt overrasket altså.

Fikk beskjed av anestesilegen om at det kjentes ut omtrent som et bistikk å sette spinalbedøvelsen, jeg synes et bistikk er MYE vondere, dette var ikke verre enn en blodprøve synes jeg.

 

Bedøvelsen virket med en gang og de begynte vaske meg på magen, de eltet litt på meg og plutselig løftet de ut ungen, jeg visste seriøst ikke at de hadde begynt å kutte i meg enda engang, det gikk veldig fort.

 

De løftet opp en stor og nydelig jente, klippet navlestrengen, satte på henne en lue, tullet henne inn i et teppe og kom til meg med henne. Jeg fikk henne nærmest rundt halsen og fikk nusse, kose, lukte og klemme på henne.

 

Så gikk mannen og jordmor for å stelle henne, mens jeg lå igjen for å bli sydd igjen. Ting tok litt tid for de strevde med å få livmoren til å trekke seg skikkelig sammen, fikk tre forskjellige sprøyter med medisiner før den ville sammen. Da hadde jeg mistet mye blod og måtte etterhvert ha to blodoverføringer.

 

Fikk et blodtrykksfall da de eltet rundt inni der og det var ekkelt, men anestesilegen som satt ved siden av meg oppfattet det før jeg i det hele tatt fikk åpnet munnen og ga meg noe for det i veneflonen jeg hadde i armen.

 

Ble sydd sammen og kjørt til intensivavdelingen for å ligge der til bedøvelsen var ute. Følte meg helt kaputt, var virkelig ikke i form. Svettet, var svimmel og uvel, slapp og trøtt. Lå og vred meg og syntes det hele var ganske pyton.

 

Mannen kom med veslejenta, men jeg orket ikke noe særlig, lå mest og døste. Kan hende det hadde med blodtapet å gjøre, for jeg fikk ikke de blodoverføringene før etter at de hadde tatt blodprøver for å se hvor lavt jeg lå og hvor mye jeg skulle ha.

 

Da bedøvelsen var ute og jeg hadde fått blodoverføring var jeg i fin form igjen. Var oppe og tisset, dusjet og beveget meg greit rundt. Jeg stelte babyen selv, ammet både liggende og sittende, klarte fint å snu meg i sengen, reise meg selv o.l. Jeg var forberedt på rivende smerter i magen, at jeg ikke skulle klare å hoste, le o.l. pga smertene, men sånn var det ikke i det hele tatt. Det var vondt, men helt til å leve med, en litt varm, brennende smerte, men jeg kunne både le, hoste, reise meg, bade og stelle babyen osv fra dagen etter snittet.

 

Reiste hjem etter tre dager og tok bare paracet som smertestillende, og det trengte jeg bare når jeg overanstrengte meg. Satt jeg bare i sofaen trengte jeg ikke smertestillende i det hele tatt, men da jeg fire dager etter snittet prøvde meg på alt fra å rydde ut av oppvaskmaskinen til å smøre matpakker måtte jeg ta et par tabletter

 

Alt i alt en grei opplevelse. Siden jeg har opplevd begge deler må jeg nok si at en vaginal fødsel er å foretrekke, men når man ikke har noe valg pga barnets helse og sikkerhet er jeg veldig glad for at muligheten for snitt er der, og det var slett ikke ille.

[MammantilNurket]

Takk for godt svar og for at du ville dele

[lohne]

Hei!

 

Jeg hadde planlagt ks 20 februar i fjor. Det er jo en operasjon og en påkjenning for kroppen, men det er vanlig fødsel også. Som med alt annet er det individuelt. Vi var flere venninner som fødte ca samtidig, to vaginalt, to ks. Hun ene hadde en flott enkel fødsel hun andre en tøff og komplisert. Jeg hadde en flott opplevelse med mitt ks, men min venninne delte ikke den oppfattelsen av sin opplevelse. Ikke meningen å skremme deg på noen måte, men jeg leste utrolig mange føde-historier og historier om ks, og ble mer redd enn opplyst..

 

Men, jeg hadde en flott opplevelse. Da det ble bestemt at jeg skulle ha ks (pga ryggproblemer) ble jeg veldig rolig. Følte jeg hadde kontroll over situasjonen, at det var trygt. Leste som sagt mye om ks og leste på meg en unødvendig uro.

 

Var bekymret for at fødselen skulle starte før ks-dato, men hadde fått beskjed om at det da ville bli et hastesnitt i stede. Slapp dette da det ikke var noe tegn til at fødselen ville starte da dagen kom. Var en underlig følelse å kjøre til Ullevål og vite at i løpet av dagen ville vi få en baby. Jeg var førstegangs, noe som gjorde det enda mer uvirkelig.

 

Vi møtte opp på Ullevål 06.30, men måtte vente til nærmere tolv før noe skjedde. Ventingen var nervepirrende, men vi ble tatt godt vare på. Da vi først fikk vite at nå skulle det skje så gikk det hele fort. Fikk satt inn kateter (kjente det knapt, men litt ubehagelig å gå med) og fulgt opp til operasjonssalen. Syntes det var mange folk (leger, sykepleiere osv), men jeg var så i min egen verden at jeg knapt fikk med meg hva noen sa..

 

Fikk satt spinalbedøvelse (ikke værre enn en blodprøve) og bedøvelsen virket fint med en gang. Mannen min satt sammen med meg bak forhenget. Jeg syntes det hele var så uvirkelig så spurte om jeg kunne få se på. Det ble ledd vekk, men det var et speil i operasjonslampen som hang over meg så jeg fikk se det allikevel. Syntes dette var flott, men er glad jeg kun så det i et speil og ikke "på ekte". Kjentes som at jeg ble dratt og dyttet på, men ingenting var vondt. Da de dro ut babyen var det som et litt hardt dytt/trykk i magen. Tok kun noen sekunder før hun skrek, men det var litt ubehagelig, men ingenting var galt. Fikk på seg teppe og lue og jeg fikk se henne. Mannen min var med ut og stelte henne mens jeg ble sydd. Dette gikk ganske fort og problemfritt.

 

Mannen og datteren min kom tilbake ganske fort og ble med meg inn til et værelse hvor jeg skulle hvile. Vi var sammen ca 1 time også gikk mann og baby ned på barsel mens jeg ble vasket og stelt. Livmoren trakk seg fint sammen. Fikk mulighet til å hvile litt på det rommet alene før jeg ble kjørt ned til barsel, litt deilig i grunn. Fikk litt tid til å samle tankene rundt alt som hadde skjedd de siste timene. Samtidig skiftet mannen min den første bleien og ble ekspert på både stell og babyen generelt

 

På barsel gikk alt greit. Var oppe og gikk samme kveld, var kun ømt, ikke vondt i såret. Var forberedt på at det skulle være veldig vondt så ble positivt overasket! Hadde en kneoperasjon da jeg var 16 og en ryggoperasjon for noen år siden, og dette var ingenting (smertemessig) sammenlignet med de operasjonene.

 

Jeg syntes det var dumt og trist å måtte være på barsel og ikke hotell. Det at mannen min måtte hjem på kvelden fikk tårene til å komme. I etterkant skulle jeg ønske jeg kunne ha slappet av og nytt den tiden mer, men var vel alle hormonene som tok overhånd Var mye styr med ammingen, men det viste seg i ettertid å ikke ha noe med ks å gjøre.

 

Nå i ettertid har såret grodd fint. Arret er knapt synlig, men magen er ikke den samme. Ga meg selv frem til nyttår, og nå er treningen i gang. Har gått til fysio siden ks, det har vært veldig fint. har vært nummen i området rundt arret, men følelsene begynner å komme tilbake nå. Det eneste som har vært litt plagsomt er at det noen ganger har gjort vondt i arret under samleie, men dette begynner å gå seg til nå.

 

Dette ble langt. Jeg hadde en flott opplevelse med mitt ks. Håper virkelig du også får det Masse lykke til!

[MammantilNurket]

Hei!

 

Jeg hadde planlagt ks 20 februar i fjor. Det er jo en operasjon og en påkjenning for kroppen, men det er vanlig fødsel også. Som med alt annet er det individuelt. Vi var flere venninner som fødte ca samtidig, to vaginalt, to ks. Hun ene hadde en flott enkel fødsel hun andre en tøff og komplisert. Jeg hadde en flott opplevelse med mitt ks, men min venninne delte ikke den oppfattelsen av sin opplevelse. Ikke meningen å skremme deg på noen måte, men jeg leste utrolig mange føde-historier og historier om ks, og ble mer redd enn opplyst..

 

Men, jeg hadde en flott opplevelse. Da det ble bestemt at jeg skulle ha ks (pga ryggproblemer) ble jeg veldig rolig. Følte jeg hadde kontroll over situasjonen, at det var trygt. Leste som sagt mye om ks og leste på meg en unødvendig uro.

 

Var bekymret for at fødselen skulle starte før ks-dato, men hadde fått beskjed om at det da ville bli et hastesnitt i stede. Slapp dette da det ikke var noe tegn til at fødselen ville starte da dagen kom. Var en underlig følelse å kjøre til Ullevål og vite at i løpet av dagen ville vi få en baby. Jeg var førstegangs, noe som gjorde det enda mer uvirkelig.

 

Vi møtte opp på Ullevål 06.30, men måtte vente til nærmere tolv før noe skjedde. Ventingen var nervepirrende, men vi ble tatt godt vare på. Da vi først fikk vite at nå skulle det skje så gikk det hele fort. Fikk satt inn kateter (kjente det knapt, men litt ubehagelig å gå med) og fulgt opp til operasjonssalen. Syntes det var mange folk (leger, sykepleiere osv), men jeg var så i min egen verden at jeg knapt fikk med meg hva noen sa..

 

Fikk satt spinalbedøvelse (ikke værre enn en blodprøve) og bedøvelsen virket fint med en gang. Mannen min satt sammen med meg bak forhenget. Jeg syntes det hele var så uvirkelig så spurte om jeg kunne få se på. Det ble ledd vekk, men det var et speil i operasjonslampen som hang over meg så jeg fikk se det allikevel. Syntes dette var flott, men er glad jeg kun så det i et speil og ikke "på ekte". Kjentes som at jeg ble dratt og dyttet på, men ingenting var vondt. Da de dro ut babyen var det som et litt hardt dytt/trykk i magen. Tok kun noen sekunder før hun skrek, men det var litt ubehagelig, men ingenting var galt. Fikk på seg teppe og lue og jeg fikk se henne. Mannen min var med ut og stelte henne mens jeg ble sydd. Dette gikk ganske fort og problemfritt.

 

Mannen og datteren min kom tilbake ganske fort og ble med meg inn til et værelse hvor jeg skulle hvile. Vi var sammen ca 1 time også gikk mann og baby ned på barsel mens jeg ble vasket og stelt. Livmoren trakk seg fint sammen. Fikk mulighet til å hvile litt på det rommet alene før jeg ble kjørt ned til barsel, litt deilig i grunn. Fikk litt tid til å samle tankene rundt alt som hadde skjedd de siste timene. Samtidig skiftet mannen min den første bleien og ble ekspert på både stell og babyen generelt

 

På barsel gikk alt greit. Var oppe og gikk samme kveld, var kun ømt, ikke vondt i såret. Var forberedt på at det skulle være veldig vondt så ble positivt overasket! Hadde en kneoperasjon da jeg var 16 og en ryggoperasjon for noen år siden, og dette var ingenting (smertemessig) sammenlignet med de operasjonene.

 

Jeg syntes det var dumt og trist å måtte være på barsel og ikke hotell. Det at mannen min måtte hjem på kvelden fikk tårene til å komme. I etterkant skulle jeg ønske jeg kunne ha slappet av og nytt den tiden mer, men var vel alle hormonene som tok overhånd Var mye styr med ammingen, men det viste seg i ettertid å ikke ha noe med ks å gjøre.

 

Nå i ettertid har såret grodd fint. Arret er knapt synlig, men magen er ikke den samme. Ga meg selv frem til nyttår, og nå er treningen i gang. Har gått til fysio siden ks, det har vært veldig fint. har vært nummen i området rundt arret, men følelsene begynner å komme tilbake nå. Det eneste som har vært litt plagsomt er at det noen ganger har gjort vondt i arret under samleie, men dette begynner å gå seg til nå.

 

Dette ble langt. Jeg hadde en flott opplevelse med mitt ks. Håper virkelig du også får det Masse lykke til!

Kjære deg, tusen takk for at du delte. Jeg er dypt rørt. God klem fra meg.

[*Minnie Mus*]

Jeg har hatt to stk planlegte keisersnitt samt en vanlig fødsel. Synes den vanlige fødselen var alldeles grusom, mens begge keisersnittene mine var topp! Det første ks var veeeldig ukomplisert, fikk spinal som satt på 1. forsøk, ble operert og hadde lite vondt i ettertid. Det verste var å sette kateteret. Det var veldig ubehagelig, men ingenting i forhold til å føde.

Selve arret var ikke synlig etter6 mnd.

Mitt siste ks var også helt etter boka bortsett fra at legen ikke klarte å sette spinalen, måtte stikke meg med den lange nåla i ryggen 20 ganger og det var litt jævli. En gang er ikke noe problem, men det var grusomt den halve timen det tok før de klarte å få det til. Men heller ikke noe i forhold til en vanlig fødsel. Har et litt mer synlig arr denne gangen, men ikke til sjenanse og det er jo bare 5 mnd siden ks bele gjort, så det kan forandre seg. Lite smerter også denne gangen. Trengte ikke smertestillende engang, men ble nærmest tvunget til å ta en tablett.

[Anerikke]

Jeg hadde hastesnitt med første barnet, og planlagt med andre. En helt annen opplevelse!

Kom til sykehuset grytidlig, fastende. Fikk klyster, ble barbert litt, og fikk kateter og veneflon. Så ble jeg trillet til operasjon, og mannen gikk for å få på seg grønne klær. Gikk inn på rommet og opp på benken selv. Masse folk tilstede ved et keisersnitt. Fikk en veneflon til, i andre armen. Måtte sitte fremoverbøyd litt mens de satte spinalbedøvelsen. Så gikk de gjennom sjekklista, og jeg måtte svare på en del spørsmål. Hva jeg heter, om det stemte at jeg ville steriliseres... Husker ikke alle. Så sjekket de grundig at jeg var bedøvd. Og plutselig sa en av dem at de var i gang. Så var det masse romstering i magen. Det går ganske hardt for seg, og det føltes som om jeg skulle dette ned fra benken! Plutselig gråt lillegutt, og jeg så han da de bar han forbi meg. Etter et lite minutt fikk jeg han inntil ansiktet mitt, og de holdt han der til kirurgene var ferdig. Registrerte knapt hva de gjorde. Så ble jeg løftet over i en annen seng, og trillet til overvåkninga, mens lillegutt ble målt og veid. Pappaen var med han. Etter kanskje 20 minutt kom de inn til meg. Vi var der sammen til jeg kunne bevege beina. Ammet og koset oss veldig! Etter kanskje halvannen time fikk jeg komme ned på barsel, og der ventet storesøster.

Etter tre-fire timer tok de ut kateteret, og ene veneflonen. Jeg fikk hjelp til å komme meg på do litt utpå kvelden, og ble vasket og stelt litt. Gutten var hos meg hele tiden, og lå i senga med meg eller i babysenga ved siden av. Noen kom inn og skiftet på han.

Dagen etter var jeg oppe og gikk, og gjorde alt med babyen selv. Fjernet siste veneflonen. Fjernet bandasjen selv. Fikk vel tre doser smertestillende, pluss en dose morfin i låret. Bad om den selv.

To dager etter tok jeg bare paracet.

Tre dager etter dro vi hjem.

Fikk fjernet agraffene på dag fem hos jordmora her jeg bor. De knep og var litt vonde, så det var veldig godt å ta dem.

Hadde lite smerter i ettertid, men det var jo vanskelig å hoste, nyse og sånt. Arret har grodd veldig fint. Etter seks uker følte jeg meg som vanlig, men belastet ikke magen mye. Det er nå 11 uker siden keisersnittet, og jeg trener magen akkurat som før.

[1anonym]

Skremme vannet av deg nei :-). Har født både på vanlig måte og m planlagt keisersnitt . Grusomt med normal fødsel dessverre. Planlagt KS det fineste jeg har opplevd:-). Med smertestillende i kroppen var det ikke farlig vondt etterpå. Dro frem støvsugere 4 døgn etter operasjon og hente eldstedatteren på skolen:-). Så fint kan det gå. Lykke til og gled deg:-)

[MammantilNurket]

Tusen takk for fine svar og for at dere vil dele deres erfaringer med meg