Vondt

[Anonym bruker]

45 prosent av tiden streifer det ikke meg i hele tatt

25 prosent av tiden kjenner jeg litt på det men det er ikke noe problem

20 prosent av tiden gjør det ganske vondt

så har du de siste 10 prosent av tiden, hvor jeg har det som akkurat nå, hvor savnet er så stort at jeg føler meg hul og fylt av smerter for ensomheten føles så stor og så vond.

 

Det er 3 år siden, i 3 år har jeg vært singel og uten venner, og jeg har av gode grunner minimal kontakt med familien.

Jeg har enormt mye bagasje som starter da jeg er liten og fortsatt opp gjennom livet mitt så jeg klarer ikke lenger å stole på at folk bare har lyst å bli kjent med meg.Ønsker å prate med meg eller ønsker å tilbringe tid med meg.

Jeg klarer ikke å stole på at folk ikke bare skal finne ut noe om meg for så å snu rundt og bruke det mot meg, for å latterliggjøre meg eller tråkke på meg slik andre har gjort før.

At de bare kommer til å "bruke meg" mens de venter på noen mer morsom, spennende bedre kommer for så glemme at jeg eksisterer.

 

Hadde jeg kunne drømt meg opp noe så hadde jeg hatt noen nære venninner og så hadde jeg hatt et trygt forhold.

Og jeg vet at den største bremsen for å noen gang få til dette er meg.

Men det er ikke bare å glemme at hver eneste person du har latt komme inn i livet ditt ikke burde ha vært der. Noen ekstremt grove overtramp, andre bare mindre skuffelser og litt der i mellom.

Gjennom et 35 år gammelt liv har jeg aldri fått følt at noen har noen gang vert der for meg, spurt meg om jeg hadde det bra eller jeg trengte noe.

Og når man på toppen føler at man ikke har noe å tilby andre hverken som venninner eller kjæreste lengre, hvordan klarer man da å hive seg ut å få nye mennesker inn i livet sitt som man ikke holder på arm langs avstand.

Jeg går til psykolog, har gått til behandling hos andre før men ingenting funker jeg klarer ikke bryte ut av mønstret jeg har havnet i.

 

Ensomhet er et fengsel, for meg et fengsel der min mor la grunnmuren og mange andre var med å bygge opp de murene underveis, det er vondt, men det som er enda vondere er at jeg er den som opprettholder disse murene, for samtidig som de skaper en smerte er de en beskyttelse mot annen. Men de beskytter ikke bare mot smerte som kan forutsakes de beskytter også mot glede som kunne ha funnet sted.

Jeg er ensom, og det er slik at samme hvordan man vrir og vender på det så er det til syvende og sist kun jeg som kan ta ansvaret for at jeg er det.

Mitt liv har vært vondt på så mange måter men det finnes mange som går gjennom enda verre. Som kan gi slipp og stole på andre som finner et godt liv med gode venner og en god partner, så hvorfor klarer ikke jeg?

 

 

 

 

Anonym poster: dca182303bc680683033322edcc2d9ad

[Anonym bruker]

Vil bare sende deg en klem jeg, og fortelle deg at det faktisk er mennesker der ute som vil kunne bli gode venner for deg.

 

Siden du er her inne regner jeg med at du har barn? Hva med å begynne med et lite musekritt der, det gjorde jeg.

 

Jeg har på langt nær så mye bagasje som deg, men venneløs var jeg, med dårlig selvtillit. Men så fikk jeg barn i barnehagealder og kom i snakk med andre foreldre. Barna mine fikk venner og jeg måtte jo forholde meg til mammaene deres...

 

Plutselig var det noen som spurte meg om råd angående alt fra bleieslutt til trassing, plutselig befant jeg meg i samtaler og diskusjoner om alt fra oppdragelse til valg av votter. Plutselig tok jeg meg selv i å spørre en av de mammaene jeg likte best om vi skulle møtes på lekeplassen en dag og la barna leke litt sammen....

 

Sånn gikk det til at jeg fikk noen venner, foreløbig ikke veldig nære siden det tar tid å komme inn på meg. Men venner jeg liker å være sammen med, som jeg noen ganger har møtt uten barn og som jeg får tilbakemeldinger fra som gjør at jeg faktisk føler de liker å være sammen med meg

 

Jeg er 100% sikker på at heller ikke du er verdiløs for andre mennesker, og at det finnes venner for deg også der ute. Ikke gi opp, men ta de små skrittene. Ta litt initiativ overfor de menneskene rundt deg du liker, skal se noen faktisk har lyst til å være sammen med deg.

 

Anonym poster: bcb7be92e9380732dd31cf16a36f2b7b

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg vet ikke hva jeg skal si,annet at du langt i fra er alene om en slik historie! Men har ikke noen råd å komme med,da jeg ikke har funnet noen løsning selv :/ Det du skriver kunne jeg nesten ha skrevet det samme..

 

Behandling har jeg gitt opp(kanskje for fort) og de personene jeg har rundt meg,er bare på et overfladisk nivå,da jeg _vet_ at jeg kommer til å bli såret igjen,latterliggjort og fått bekreftet ennå en gang på hvor lite verdt jeg er..

 

Jeg har heldigvis barnet mitt som gjør at jeg "lever som normalt",jeg jobber og studerer,men er alltid alene sånn egentlig.

 

Så igjen,ingen hjelp annet enn en klem og prøve å la deg vite at du ikke er alene i verden

 

Anonym poster: c4c1eb05f56b4f7c43c609dffc9c618b

[Anonym bruker]

Takk til dere som har skrevet

 

Jeg har mennesker rundt meg, jeg har mange bekjente, flyttet hit jeg bor nå for noen år siden og jeg kan godt ha lette overfladiske samtaler med de fleste foreldre som er i bhg, med de som jobber, med de eldre naboene også videre.

Så det er ikke slik at jeg aldri snakker med mennesker altså, men de er bekjente ikke venner.

Problemet er ikke at jeg ikke klarer å komme i kontakt med mennesker (ikke for vennskap ihvertfall) Men at jeg ikke klarer å slippe de inn på meg og heller ikke klarer å involvere meg for mye. Delvis i redsel for å tråkke folk nærere en de ønsker, delvis for jeg er redd for å bare bli brukt igjen.

Jeg kan godt sitte å ha en samtale med de andre voksene i et bursdagsselskap eller skravle i garderoben i barnehagen når jeg henter barna.

Finnes ikke lekeplasser her jeg bor eller andre slike samlingsteder.

Veldig god på ikke så personlig samtaler kan man si.

Jeg skjønner godt at folk som går til hjelp med deler av det samme har gitt opp behandling.

Jeg hadde egentlig gjort det selv eller jeg tror jeg delvis følte mer at behandleren ga meg opp.

Jeg hadde nesten gitt opp eller delvis behandleren jeg hadde hadde gitt meg opp. men jeg gikk til ny behandler allikevel for jeg vil ikke ha det sånn og derfor må jeg prøve ............

 

 

Anonym poster: dca182303bc680683033322edcc2d9ad

[Anonym bruker]

Vil bare gi deg en klem jeg

 

Den følelsen av ensomhet som du snakker om, den kjenner jeg veldig, veldig godt selv. Jeg har folk rundt meg og kommer lett i kontakt med folk, så i utgangspunktet skulle man ikke trodd at ensomheten føltes så stor.

Men hele livet mitt har jeg følt at jeg ikke riktig hører til noen sted, uansett hvor mye jeg prøver.

Føler vel egentlig at jeg ikke har NOEN i livet mitt som står meg ordentlig nær, ingen jeg kan slappe av 100 % sammen med, selv om jeg har både mann og barn.

 

Det er en utrolig vond følelse å føle seg så alene. For min del tror jeg at dårlige relasjoner i til nære omsorgspersoner tidlig i livet har gjort at jeg sliter veldig i nære relasjoner nå.

 

Tror jeg vet hvordan du har det om ikke annet...

 

Anonym poster: c90736e4da6c229589fe067240ba2422