Venninne som er ekstremt usosial :-/

[Anonym bruker]

Behersker det sosiale svært bra. Men er så hjemnekjær at det henger ikke på greip. Får hun valget blir hun hjemme. Og hun inviterer ikke heller.

Herlighet så kjedelig det er med sånne.

Hun er degradert fra bestevenninne til en fjern bekjent. Jeg har mange andre venner som tar litt mer kontakt.

Og likevel sier hun i dag jeg er hennes nærmeste venn?!

Vi bor i samme by og hun tar iniativ til å treffes kanskje en gang i året og sender 3 meldinger i året kanskje?

 

 

Anonym poster: b75b8ac1eaa7c3ebcfc90c69615d6981

[Anonym bruker]

alle er ikke like, så la henne være, og finn andre venner,hvis det plager deg sånn

 

Anonym poster: 1ff20e1aa53974d15ac06ed387d0e24b

[Anonym bruker]

Jeg har masse venner jeg. Bare undrer meg over enkelte sitt lave sosiale behov.

Forventer ingenting av henne. Og kvepper vel heller om hun tar kontakt. Bare stusser veldig over at hun kaller meg bestevenn?

 

Anonym poster: b75b8ac1eaa7c3ebcfc90c69615d6981

[Anonym bruker]

Hvorfor tar du ikke det som et komplement i stede for å klage over det?

Kan jo faktisk hende hun synes du er den som er der hvis hun trenger noen gang snakke med noen. Om du føler at du ikke har behov for åha kontakt med henne så står du vel ut med det årlige besøket og de tre sms'ene ifra henne.

 

For noen mennesker så er en bestevenn en bestevenn. Det forandrer seg ikke over tid, fordi en vet hvordan den andre er.

 

Anonym poster: dab41bee76bb868a89e0a896e970b562

[Anonym bruker]

Hu er vel av den typen som ikke trenger å være ofte sosial. Tanta mi er sånn. Ser henne kanskje fire ganger i året og en sjelden tlf i ny og ne. Veldig hjemmekjær person og det er helt greit Hun er like velkommen når hun først kommer på besøk. Hu kaller deg vel bestevenninne fordi det er det du har vært hele tiden, en god venn . Og hvis du ikke kan akseptere hennes liv så fortjener du ikke tiitelen.

 

Anonym poster: a04c55e9c28c50926f569036bef46dfd

[Anonym bruker]

Klager ikke. Bare undrer meg over folk. Ressurssterke folk i behagelig jobb, enkle barn og hushjelp som ikke vil være mer sosial.

Synes vel det egentlig er mest trist. For hennes del...

 

Anonym poster: b75b8ac1eaa7c3ebcfc90c69615d6981

[Anonym bruker]

Vet du, dette kunne godt ha vært meg. Som er den asosiale altså. Vi har mange barn og tett program hele uka med jobb og aktiviteter, når helgen kommer ønsker jeg mest av alt å være hjemme med mannen min. Jeg har ikke behov for mye "venninneprat" eller samvær. Jeg trives best hjemme faktisk. Noe av det verste jeg vet er å bli invitert til sånne jentefester. Jeg synes det er kjedelig å være sammen med bare jenter - og trives egentlig bedre blant gutta.

 

Sagt dette, har jeg faktisk et par-tre venninner som jeg kaller "gode venner". Dette er jenter som jeg håper ikke forventer mer enn det jeg kan gi. Det betyr at vi treffes kanskje en gang i måneden (eller litt sjeldnere), og da gjerne hos meg. Jeg er ikke glad i byliv, så det utgår egentlig i sin helhet. I den grad jeg går ut på "byen", er det for å spise ute, fortrinnsvis også med mannen min.

 

Jeg har vært sånn som dette alltid. Aldri hatt behov for mange venninner og hater lange telefonsamtaler. Var det opp til meg sendte man utelukkende sms for å gi viktige beskjeder. Kall meg gjerne introvert - men sånn er jeg bare. Heldigvis er ingen mennesker like :-)

 

 

 

Anonym poster: 5992319c0ea57848216fe826549d3465

[Anonym bruker]

Klager ikke. Bare undrer meg over folk. Ressurssterke folk i behagelig jobb, enkle barn og hushjelp som ikke vil være mer sosial.

Synes vel det egentlig er mest trist. For hennes del...

 

Anonym poster: b75b8ac1eaa7c3ebcfc90c69615d6981

 

Hun stor trives sikkert med det. Å liker livet sitt som det er. Kan hende hun får nok sosialt fra jobben og vil nyte tiden hjemme. Skjønner henne godt jeg. Alle er ulike og lever livet sitt som de vil. Hadde du vært hennes bestevenninne så hadde du respektert det enkelt og greit... Men ikke alle som har den innsikten.

 

Anonym poster: a04c55e9c28c50926f569036bef46dfd

[Anonym bruker]

Klager ikke. Bare undrer meg over folk. Ressurssterke folk i behagelig jobb, enkle barn og hushjelp som ikke vil være mer sosial.

Synes vel det egentlig er mest trist. For hennes del...

 

Anonym poster: b75b8ac1eaa7c3ebcfc90c69615d6981

Jeg kan garantere deg at hun har det akkurat som hun vil, og trives slik.

 

Anonym poster: 5992319c0ea57848216fe826549d3465

[Anonym bruker]

Hun sitter aleine på et kontor hele dagen faktisk.

Jeg har aldri kritisert henne. Og vi koser oss de sjeldne gangene vi er sammen.

Men tror jeg er en av de få vennene hun har igjen. De andre er lei og jeg vet det har vært litt snakkis over at hun alltid takker nei.

Men for å være helt ærlig... Det kan straffe seg å være så asosial. Om hun blir forlatt av mannen eller noe skjer så har hun null nettverk.

Akkurat der tror jeg en del hjemnekjære damer med mann og barn har gått på en smell.

 

Anonym poster: b75b8ac1eaa7c3ebcfc90c69615d6981

[Anonym bruker]

Må si at jeg nok er litt som din venninne. Trives aller best hjemme i min egen sofa foran tv og med håndarbeid. Syns "jentekvelder" er slitsomme, er utslitt av å ha besøk i flere dager. Misforstå meg ikke, jeg stortrives med å treffe folk på jobb, dagtid og en kveld i ny og ne! Men 1 kveld i uka med sosialisering er faktisk nok for meg...

 

Anonym poster: 560da437ebb613d9a7958d49661bc16b

[Anonym bruker]

Kan hende hun bare trives best i å være alene

 

Kan hende hun egentlig ikke ønsker vennskapet med deg men er redd for å såre og ikke vet hvordan hun sier sannheten

 

Kan hende hun sliter sosialt, ikke når dere er sammen men er redd for å trenge seg på og derfor ikke tør å spørre om å komme på besøk eller invitere.

Redd for at folk egentlig ikke ønsker kontakt, føler seg som en byrde.

 

(jeg er selv som nummer 3, jeg ønsker venner men på grunn av en del ting som folk ikke kjenner til har jeg vanskelig for å stole på mennesker, stole på at de faktisk bryr seg og liker å være sammen med meg.

Redd for at personen syntes jeg maser om jeg tar kontakt eller inviterer de over.

Og om jeg tar mot til meg å gjør det og den personen ikke kan komme eller få besøk akkurat da, eller ikke svarer på en dag eller to, så føler jeg at jeg har forstyrret og de ikke ønsker kontakt samme hvor god grunnen denne personen har er.

Jeg ønsker inderlig kontakt med mennesker , ønsker inderlig nære venninner å prate med å tilbringe tid med men bærer en bagasje som gjør det supervanskelig å sette seg i en situasjon hvor man risikerer å bli såret igjen.

Overtolker alt i negativ retning.

 

Her vet jeg at det er min feil at jeg blir ensom og alene men jeg klarer ikke snu mønstret.

Men det tok meg mange år inn i å ha etablert dette mønstret før jeg begynte å se litt selv hvordan jeg selv skapte det ensomme fengslet og enda har jeg ikke klart å snu det dessverre.

 

Er jeg i en sosial setting derimot klarer jeg å fungere helt fint

 

Hva som er grunnen til at din venninne er som hun er vet jo ingen andre en henne.

om du så henne som en god venninne kan du jo forsiktig ta det opp med henne å se om det ligger noe bak at hun aldri ønsker å møtes og aldri tar kontakt

 

Anonym poster: 5cf3e28a0f4e76f5388363f14bdabb1c

[Heihånåerdetjuligjen]

Klager ikke. Bare undrer meg over folk. Ressurssterke folk i behagelig jobb, enkle barn og hushjelp som ikke vil være mer sosial.

Synes vel det egentlig er mest trist. For hennes del...

 

Anonym poster: b75b8ac1eaa7c3ebcfc90c69615d6981

 

Hvorfor føler du at du må være trist på hennes vegne?? Kan jo hende at hun er veldig komfortabel med de hun har rundt seg til daglig, uten å føle at hun mangler noe mer.

 

Du er ikke bare snurt fordi hun ikke "trenger" deg mer...?

 

Jeg er en sosial person selv, men trenger overhodet ikke halse rundt og ringe rundt til folk bare for å rekke over en hel haug med venner. Hadde ei venninne som var sånn. Hvis ikke jeg ringte henne en eller to ganger i uka, for å prate i en ellr to timer, så ble hun sur. Sånt orker ikke jeg. Det blir altfor kavete og storkravent for meg, når et vennskap bikker over til et "pliktløp".

[Anonym bruker]

Hun sitter aleine på et kontor hele dagen faktisk.

Jeg har aldri kritisert henne. Og vi koser oss de sjeldne gangene vi er sammen.

Men tror jeg er en av de få vennene hun har igjen. De andre er lei og jeg vet det har vært litt snakkis over at hun alltid takker nei.

Men for å være helt ærlig... Det kan straffe seg å være så asosial. Om hun blir forlatt av mannen eller noe skjer så har hun null nettverk.

Akkurat der tror jeg en del hjemnekjære damer med mann og barn har gått på en smell.

 

Anonym poster: b75b8ac1eaa7c3ebcfc90c69615d6981

 

Jeg har null nettverk bortsett fra samboeren, da jeg var alene med barna i flere år så hadde jeg ingen. Mitt problem er at jeg ikke tør å stole på noen eller åpne meg for noen lenger. Har vært sviktet av såkalte venninner mange ganger helt siden barneskolen, og gidder ikke mer. Å bli fryst ut av vennegjeng, baksnakket, ledd av og himlet med øyne av er ikke morsomt. Samtidig som jeg ikke drikker alkohol og svært sjeldent har barnevakt. Og har helt forskjellige interesser enn damene i omgangskretsen. Sånn pjatt om sminke, sexy skuespillere på TV, bleier og lignende klarer jeg ikke. Ikke klarer jeg ord som schnuppaaa, så søøøøøt du er i dag, peeena osv. Kjerringene er i 30-årene alle sammen, bare så det er sagt.

 

Anonym poster: 8dfbc0dc485a19f1a37826f9c092ef9f

[Anonym bruker]

kan hende hun egentlig sliter med (sosial) angst eller depresjoner?

Det er bare en tanke.. Jeg gjør nemlig det, og er som du beskriver venninnen din. De to (!) venninnene som er de eneste jeg noen sinne tar kontakt med og ønsker å være sosial med en gang i blant, tenker sikkert det samme om meg som du tenker om henne.

Det er ingen som vet hva jeg strever med, og det synes ikke utad på noen måte. Jeg virker omgjengelig og oppegårnde..

 

Anonym poster: 692da495a8b2e0d4a93decad1faae506

[Anonym bruker]

Jeg synes det handler om å ikke være glad i andre mennesker. Uansett hvor deppa man er så klarer man bry seg om andre om man også klarer å gå på jobb. Mange psykisk syke blir veldig selvopptatte.

 

Anonym poster: 7eef18425484449edc360ab2ce24958d

[Anonym bruker]

Det er trist når ikke folk klarer å finne en god ballanse, synes jeg. Jeg er veldig hjemmekjær selv og ønsker å tilbringe tiden min mest mulig med familien min. Eller at vi familien finner på saker i lag. Samtidig har jeg en samboer som synes det er godt å være alene også! Han ønsker ikke i samme utstrekning som meg å henge som erteris 24/7. Han ikke av den sosiale typen selv, noe som er synd. SÅ når jeg endelig kommer meg ut og er sosial gir det meg oftest ganske mye. Dessverre så krever det litt både å vedlikeholde et vennskap og evt skaffe seg nye venner når interessefeltet blir for sprikende med de eksisterende vennene. I tillegg tenker jeg på hva jeg sitter igjen med om det skulle være sånn at samboer og jeg går fra hverandre en gang. Der tror jeg mange jenter havner i en felle.

 

Jeg tenker at man bør presse seg selv litt innimellom til å ta kontakt, opprettholde kontakt, for om man ikke gjør det vet man heller ikke hva man går glipp av.

 

Anonym poster: f08b721977b49e18c78ccaf4c1b4c509

[Anonym bruker]

Jeg synes det handler om å ikke være glad i andre mennesker. Uansett hvor deppa man er så klarer man bry seg om andre om man også klarer å gå på jobb. Mange psykisk syke blir veldig selvopptatte.

 

Anonym poster: 7eef18425484449edc360ab2ce24958d

 

Wow du er jammen innsiktsfull..

 

Anonym poster: 692da495a8b2e0d4a93decad1faae506

[Anonym bruker]

Jeg har ikke sosial angst, føler meg spesielt usikker eller på annen måte sliter med psykiske problemer av noe slag. Jeg har et par-tre venninner jeg prater med i blant og treffer noen ganger i året. Utover det har jeg stor familie, søster og andre som jeg både må og vil sosialisere med. Jeg jobber selvstendig, men selvsagt med flere mennesker. Dette krever også noe av meg sosialt. Når alle disse sosiale "forpliktelsene" er utøvd, har jeg ikke så mye igjen å gi. Da ønsker jeg gjerne å bruke tida på mannen min, som tross alt er den jeg mest av alt ønsker å dele tiden som er igjen med.

 

Jeg sliter med å akseptere at det skal være så "rart" å kombinere å være sammen jenter og gutter samtidig, venninner med partnere. Det skal gjerne være definerte "jentetreff" og sånn, og det må jeg innrømme jeg synes er mindre interessant enn blandet samvær med menn og kvinner. Mange såkalte venninner blir veldig krevende, og da blir det pliktløp mer enn kos å følge opp meldinger, telefoner, treff osv.

 

Anonym poster: 5992319c0ea57848216fe826549d3465

[Anonym bruker]

Jeg har fler venninner jeg ser 3 ganger i året som er mine beste, betyr ikke at jeg er asosial de kan tro jeg bare er hjemme. Men jeg er på jobb hver dag og har fler venninner der når jeg kommer hjem lager jeg mat og legger barnet. Tilbringer tid med mannen. I helgene er Det enten familie sammenkomster, bursdager, vi drar på badeland med vennepar

 

Jeg har ikke så mye tilfelles med fler av mine gamle venner så vi har ikke kontakt så mye men betyr ikke at jeg ikke er sosial uten dem og uten og dele det på Facebook

 

Anonym poster: 448a583f42aa09fc79aefd94ec4b3d3a

[Hringariki]

Tja.. Jeg er litt samme typen som venninna di. Trives best hjemme og inne, slapper best av i eget selskap og blir utrolig sliten av sosialisering, selv med gode venner jeg har kjent gjennom mange år... Det bunner vel litt i usikkerhet på seg selv. Men, har jeg vært asosial for lenge føler jeg meg venneløs og mislykka, og da er det energiboost å treffe folk igjen. Men stort sett vil jeg helst være hjemme i joggebuksa. Noen av oss er vel bare sånn :-P