Hvem bør trekke seg i dette tilfellet?

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Nå er jo jeg så sprø at jeg mener at graviditeten er begge to sin og at far har like stor medbestemmelse (i praksis, ikke juridisk), så om mannen min hadde hatt andre ønsker enn meg når det gjaldt noe så uviktig som kjønnet hadde jeg ikke hatt problemer med det.

 

Det kan komme andre ting som gjør en diskusjon viktig, og å lage styr pga forskjellige ønsker som kun har en praktisk betydning hadde jeg rett og slett ikke giddet.

 

Når det er sagt, så har guttene mine vært svært ivrige etter å vise seg frem på UL og vi hadde ikke klart å unngå å se penis om vi aldri så mye hadde ønsket det

[DaTuMa]

Ta Stein saks papir

[Aliena]

Begge eller ingen.

[Anonym bruker]

Funker svært dårlig for de fleste der bare en vet. Fordi den som vet gjerne vil snakke om det at de får en gutt eller en jente istedenfor et barn.

Kan hende far her er flink og ikke sier til mor men så forteller han det til andre og det kommer mor for øre.

Eller han sier det til andre og det ikke er lett for mor å forholde seg til at alle andre rundt vet noe hun ikke vet om barnet.

 

Det at de vet påvirker deres holdninger til kles og fargekjøp på ting.Så mor vet ikke men så kommer svigermor en tur med rosa eller blå sparkebukse som bare var så søt at hun måtte kjøpe den.

 

Om man skal kjøpe sete og far finner på at det hadde vært greit å kjøpe det rosa som er på tilbud.

 

Man snakker om babyen og far sier hun eller han når han snakker om barnet fordi det er mer naturlig å gjøre nettopp dette når man vet kjønn.

 

Tja hi jeg mener at begge skal være enige før man vet hvilket kjønn det er, men for å unngå krangling om temaet kan du jo ringe og få ført opp i journalen at JM skal si hun ikke kan se hvilket kjønn det er. Hjelper ikke ene eller andre veien i noen tilfeller da det er kjempetydelig slik at man ser selv til og med men ellers.

Men ellers tenker jeg at du bør tenke litt på hvorfor det er så viktig for deg å ikke vite kjønn, så kan du høre med han hvorfor det er så viktig for han. Og så kan dere jo sammen finne ut hvem som har best grunn og gå med på den personens ønske.

 

Når jeg var på ul med første så fikk vi beskjed om at de ikke sjekket etter kjønn dette fordi det var en del senaborter på grunn av at mor eller far eller begge mente det var feil kjønn. Damer som ble truet av mannen til å ta abort fordi det ikke var en gutt, damer som valgte å ta abort for de ønsket motsatt kjønn.

Men nå er barnets far ikke norsk (selv om han er hvit, kristen og fra et europeisk land) så jeg tror det hadde noe med denne talen å gjøre.

Vi sa at det var helt greit for kjønn spilte ingen rolle for oss, men da fikk vi på slutten av timen vite kjønn allikevel.

 

Anonym poster: d2a9d12e390b34b915f9530eb082fb5c

[Anonym bruker]

Nå er jo jeg så sprø at jeg mener at graviditeten er begge to sin og at far har like stor medbestemmelse (i praksis, ikke juridisk), så om mannen min hadde hatt andre ønsker enn meg når det gjaldt noe så uviktig som kjønnet hadde jeg ikke hatt problemer med det.

 

Det kan komme andre ting som gjør en diskusjon viktig, og å lage styr pga forskjellige ønsker som kun har en praktisk betydning hadde jeg rett og slett ikke giddet.

 

Når det er sagt, så har guttene mine vært svært ivrige etter å vise seg frem på UL og vi hadde ikke klart å unngå å se penis om vi aldri så mye hadde ønsket det

Hvordan kan far ha lik bestemmelsesrett i praksis, men ikke juridisk? Disse to tingene henger jo sammen. Enten har han lik bestemmelsesrett, eller så har han det ikke. Og skal fedre ha "lik bestemmelsesrett i praksis", så må jo nødvendigvis lovverket endres slik at mor for eksempel mister retten til å bestemme om hun vil være alene ved undersøkelser og fødsler, og hvem hun skal ha med seg.

 

Anonym poster: 34ea146288985e1bed9d28c696623157

[Anonym bruker]

Han kan pakke sammen. Legen skal da ikke drive og lete etter kjønn på UL bare fordi pappaen er nysgjerrig. Syns det er tåpelig. UL er til for å avdekke skavanker og medisinske tilstander som trenger tilsyn, ikke for å fryde foreldrene med å åpne pakken før julaften. Ærlig talt.

 

Da regner jeg med det samme gjelder mødre som vil vite? Eller er det kun hvis faren vil vite det er misbruk av ressurser?

 

Det er like mye hans barn når ungen er født. Innen den tid ligger barnet i mors mage, og mor bestemmer selvsagt. Hun har forpliktelsene og ansvaret, og da bør hun selvagt ha "godene" med å bestemme hvorvidt barnets kjønn skal avsløres eller ikke også. Hvis dere mener far har "rett" til å vite kjønn, så vil dette i ytterste konsekvens bety at dere mener lovverket bør edres slik at a: mor ikke kan velge å gå på ultralydundersøkelse alene b: mor ikke kan bestemme hvem som skal være med henne på ultralydundersøkelse b: legen som undersøker mor har rett til å bryte taushetsplikten han/hun har ovenfor mor til fordel for opplysningsplikt til far Vil dere det? Anonym poster: 34ea146288985e1bed9d28c696623157

Nå er jo jeg så sprø at jeg mener at graviditeten er begge to sin og at far har like stor medbestemmelse (i praksis, ikke juridisk), så om mannen min hadde hatt andre ønsker enn meg når det gjaldt noe så uviktig som kjønnet hadde jeg ikke hatt problemer med det. Det kan komme andre ting som gjør en diskusjon viktig, og å lage styr pga forskjellige ønsker som kun har en praktisk betydning hadde jeg rett og slett ikke giddet. Når det er sagt, så har guttene mine vært svært ivrige etter å vise seg frem på UL og vi hadde ikke klart å unngå å se penis om vi aldri så mye hadde ønsket det

Hvordan kan far ha lik bestemmelsesrett i praksis, men ikke juridisk? Disse to tingene henger jo sammen. Enten har han lik bestemmelsesrett, eller så har han det ikke. Og skal fedre ha "lik bestemmelsesrett i praksis", så må jo nødvendigvis lovverket endres slik at mor for eksempel mister retten til å bestemme om hun vil være alene ved undersøkelser og fødsler, og hvem hun skal ha med seg. Anonym poster: 34ea146288985e1bed9d28c696623157

 

Klarer dere ikke å skille på juridiske rettigheter og etiske rettigheter? Hvis man er glad i et menneske og bryr seg om ham, og har valgt å få barn sammen, ser jeg det som en selvfølge at han får være delaktig i bestemmelser. Det betyr ikke at han skal ha den retten jurdisk nedfelt, for ikke alle forhold er gode, og der forholdet ikek funker synes jeg ikke far skal ha noen rettigheter. Men jeg hadde hatt vanskeligheter med å forholde meg til at min mann ville holde meg utenfor noe så viktig. De fleste ønsker at far skal være delaktig og engasjert under svangerskapet, men det skal tydeligvis være kun på mor sine premisser det da?

 

I et gjensidig respekterende forhold synes jeg far har like mye han skal ha sagt, i et dårlig forhold går det faktum at det er mor sin kropp over. De som ikke vil la mannen være med på noe burde heller bare bli alene mødre, det er tydeligvis slik de vil ha det.

 

Anonym poster: 61080b1a915ac58b78a0c30da953d125

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Han kan pakke sammen. Legen skal da ikke drive og lete etter kjønn på UL bare fordi pappaen er nysgjerrig. Syns det er tåpelig. UL er til for å avdekke skavanker og medisinske tilstander som trenger tilsyn, ikke for å fryde foreldrene med å åpne pakken før julaften. Ærlig talt.

 

Da regner jeg med det samme gjelder mødre som vil vite? Eller er det kun hvis faren vil vite det er misbruk av ressurser?

 

Det er like mye hans barn når ungen er født. Innen den tid ligger barnet i mors mage, og mor bestemmer selvsagt. Hun har forpliktelsene og ansvaret, og da bør hun selvagt ha "godene" med å bestemme hvorvidt barnets kjønn skal avsløres eller ikke også. Hvis dere mener far har "rett" til å vite kjønn, så vil dette i ytterste konsekvens bety at dere mener lovverket bør edres slik at a: mor ikke kan velge å gå på ultralydundersøkelse alene b: mor ikke kan bestemme hvem som skal være med henne på ultralydundersøkelse b: legen som undersøker mor har rett til å bryte taushetsplikten han/hun har ovenfor mor til fordel for opplysningsplikt til far Vil dere det? Anonym poster: 34ea146288985e1bed9d28c696623157

Nå er jo jeg så sprø at jeg mener at graviditeten er begge to sin og at far har like stor medbestemmelse (i praksis, ikke juridisk), så om mannen min hadde hatt andre ønsker enn meg når det gjaldt noe så uviktig som kjønnet hadde jeg ikke hatt problemer med det. Det kan komme andre ting som gjør en diskusjon viktig, og å lage styr pga forskjellige ønsker som kun har en praktisk betydning hadde jeg rett og slett ikke giddet. Når det er sagt, så har guttene mine vært svært ivrige etter å vise seg frem på UL og vi hadde ikke klart å unngå å se penis om vi aldri så mye hadde ønsket det

Hvordan kan far ha lik bestemmelsesrett i praksis, men ikke juridisk? Disse to tingene henger jo sammen. Enten har han lik bestemmelsesrett, eller så har han det ikke. Og skal fedre ha "lik bestemmelsesrett i praksis", så må jo nødvendigvis lovverket endres slik at mor for eksempel mister retten til å bestemme om hun vil være alene ved undersøkelser og fødsler, og hvem hun skal ha med seg. Anonym poster: 34ea146288985e1bed9d28c696623157

 

Klarer dere ikke å skille på juridiske rettigheter og etiske rettigheter? Hvis man er glad i et menneske og bryr seg om ham, og har valgt å få barn sammen, ser jeg det som en selvfølge at han får være delaktig i bestemmelser. Det betyr ikke at han skal ha den retten jurdisk nedfelt, for ikke alle forhold er gode, og der forholdet ikek funker synes jeg ikke far skal ha noen rettigheter. Men jeg hadde hatt vanskeligheter med å forholde meg til at min mann ville holde meg utenfor noe så viktig. De fleste ønsker at far skal være delaktig og engasjert under svangerskapet, men det skal tydeligvis være kun på mor sine premisser det da?

 

I et gjensidig respekterende forhold synes jeg far har like mye han skal ha sagt, i et dårlig forhold går det faktum at det er mor sin kropp over. De som ikke vil la mannen være med på noe burde heller bare bli alene mødre, det er tydeligvis slik de vil ha det.

 

Anonym poster: 61080b1a915ac58b78a0c30da953d125

 

Som jeg skulle sagt det selv - minus den siste setningen...

[Anonym bruker]

Han kan pakke sammen. Legen skal da ikke drive og lete etter kjønn på UL bare fordi pappaen er nysgjerrig. Syns det er tåpelig. UL er til for å avdekke skavanker og medisinske tilstander som trenger tilsyn, ikke for å fryde foreldrene med å åpne pakken før julaften. Ærlig talt.

 

Da regner jeg med det samme gjelder mødre som vil vite? Eller er det kun hvis faren vil vite det er misbruk av ressurser?

 

Det er like mye hans barn når ungen er født. Innen den tid ligger barnet i mors mage, og mor bestemmer selvsagt. Hun har forpliktelsene og ansvaret, og da bør hun selvagt ha "godene" med å bestemme hvorvidt barnets kjønn skal avsløres eller ikke også. Hvis dere mener far har "rett" til å vite kjønn, så vil dette i ytterste konsekvens bety at dere mener lovverket bør edres slik at a: mor ikke kan velge å gå på ultralydundersøkelse alene b: mor ikke kan bestemme hvem som skal være med henne på ultralydundersøkelse b: legen som undersøker mor har rett til å bryte taushetsplikten han/hun har ovenfor mor til fordel for opplysningsplikt til far Vil dere det? Anonym poster: 34ea146288985e1bed9d28c696623157

Nå er jo jeg så sprø at jeg mener at graviditeten er begge to sin og at far har like stor medbestemmelse (i praksis, ikke juridisk), så om mannen min hadde hatt andre ønsker enn meg når det gjaldt noe så uviktig som kjønnet hadde jeg ikke hatt problemer med det. Det kan komme andre ting som gjør en diskusjon viktig, og å lage styr pga forskjellige ønsker som kun har en praktisk betydning hadde jeg rett og slett ikke giddet. Når det er sagt, så har guttene mine vært svært ivrige etter å vise seg frem på UL og vi hadde ikke klart å unngå å se penis om vi aldri så mye hadde ønsket det

Hvordan kan far ha lik bestemmelsesrett i praksis, men ikke juridisk? Disse to tingene henger jo sammen. Enten har han lik bestemmelsesrett, eller så har han det ikke. Og skal fedre ha "lik bestemmelsesrett i praksis", så må jo nødvendigvis lovverket endres slik at mor for eksempel mister retten til å bestemme om hun vil være alene ved undersøkelser og fødsler, og hvem hun skal ha med seg. Anonym poster: 34ea146288985e1bed9d28c696623157

 

Klarer dere ikke å skille på juridiske rettigheter og etiske rettigheter? Hvis man er glad i et menneske og bryr seg om ham, og har valgt å få barn sammen, ser jeg det som en selvfølge at han får være delaktig i bestemmelser. Det betyr ikke at han skal ha den retten jurdisk nedfelt, for ikke alle forhold er gode, og der forholdet ikek funker synes jeg ikke far skal ha noen rettigheter. Men jeg hadde hatt vanskeligheter med å forholde meg til at min mann ville holde meg utenfor noe så viktig. De fleste ønsker at far skal være delaktig og engasjert under svangerskapet, men det skal tydeligvis være kun på mor sine premisser det da?

 

I et gjensidig respekterende forhold synes jeg far har like mye han skal ha sagt, i et dårlig forhold går det faktum at det er mor sin kropp over. De som ikke vil la mannen være med på noe burde heller bare bli alene mødre, det er tydeligvis slik de vil ha det.

 

Anonym poster: 61080b1a915ac58b78a0c30da953d125

"Etiske rettigheter", hva i alle dager er det? En ikke-juridisk rettighet (!), basert på etikk? Hvem sin etikk da? Hvem skal sette reglene for hva som er etisk riktig i ulike situasjoner? Presten? Statsministeren? Du?

Det som et etisk riktig for deg trenger ikke være etisk riktig for meg? Så du vil gi noen rettigheter som angår meg fordi andre mener det er en "etisk rett"?

 

Det blir litt som i abortspørsmål. De fleste er for selvbestemt abort, likevel påberoper mange seg retten til å mene noe om hvilke grunner som er ok å ikke for å velge abort. "Ja, jeg er for fri abort, men kun når kvinnen aborterer av de og de grunnene"...

 

Enten har kvinnen rett til å bestemme ting rundt sin graviditet, som hvem som ev skal få være med på undersøkelser og fødsel, eller så har hun det ikke. Og mener man det er en grunnleggende rett for kvinner å velge slikt selv, så må man også akseptere at kvinner gjør sine valg med utgangspunkt i SIN etikk, sine meninger og ønsket. Ingen andres. Det som et etisk riktig for deg er ikke nødvendigvis etisk riktig for andre, og da skal heller ikke du påprakke dem din etikk.

 

Anonym poster: 34ea146288985e1bed9d28c696623157

[Mia_73]

Nå er jo jeg så sprø at jeg mener at graviditeten er begge to sin og at far har like stor medbestemmelse (i praksis, ikke juridisk), så om mannen min hadde hatt andre ønsker enn meg når det gjaldt noe så uviktig som kjønnet hadde jeg ikke hatt problemer med det.

 

For noe fjas... Selvsagt er det kvinnens graviditet. Mannen står på sidelinjen og kan komme med ønsker og forslag, men han bestemmer (heldigvis!!!) ingenting. Hva den gravide spiser, drikker eller holder på med avgjør hun selv. Så er hun en heller uansvarlig dritunge som røyker, drikker alkohol (tross alt lovlig) og kun spiser junkfood er det beklagelig, men faren kan ikke gjøre noe mot det.

 

Så nei, mannen har hverken juridisk eller praktisk rett overfor kvinnen og barnet hun går gravid med. Du er på bærtur.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Nå er jo jeg så sprø at jeg mener at graviditeten er begge to sin og at far har like stor medbestemmelse (i praksis, ikke juridisk), så om mannen min hadde hatt andre ønsker enn meg når det gjaldt noe så uviktig som kjønnet hadde jeg ikke hatt problemer med det.

 

For noe fjas... Selvsagt er det kvinnens graviditet. Mannen står på sidelinjen og kan komme med ønsker og forslag, men han bestemmer (heldigvis!!!) ingenting. Hva den gravide spiser, drikker eller holder på med avgjør hun selv. Så er hun en heller uansvarlig dritunge som røyker, drikker alkohol (tross alt lovlig) og kun spiser junkfood er det beklagelig, men faren kan ikke gjøre noe mot det.

 

Så nei, mannen har hverken juridisk eller praktisk rett overfor kvinnen og barnet hun går gravid med. Du er på bærtur.

 

Hææ? Så mannen skal bare stå og se på at kvinnen mishandler barnet i magen, og setter livet til barnet i fare? Jeg synes det høres ut som du er på bærtur!?

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Nå er jo jeg så sprø at jeg mener at graviditeten er begge to sin og at far har like stor medbestemmelse (i praksis, ikke juridisk), så om mannen min hadde hatt andre ønsker enn meg når det gjaldt noe så uviktig som kjønnet hadde jeg ikke hatt problemer med det.

 

For noe fjas... Selvsagt er det kvinnens graviditet. Mannen står på sidelinjen og kan komme med ønsker og forslag, men han bestemmer (heldigvis!!!) ingenting. Hva den gravide spiser, drikker eller holder på med avgjør hun selv. Så er hun en heller uansvarlig dritunge som røyker, drikker alkohol (tross alt lovlig) og kun spiser junkfood er det beklagelig, men faren kan ikke gjøre noe mot det.

 

Så nei, mannen har hverken juridisk eller praktisk rett overfor kvinnen og barnet hun går gravid med. Du er på bærtur.

 

Jeg håper og tror at i de fleste sunne forhold så samarbeider man om å ta de beste valgene for barna sine og for meg begynner det ansvaret allerede mens barnet er i magen.

 

Selv om jeg har all juridisk rett så er det f.eks en selvfølge for meg at mannen har medbestemmelse ved viktige avgjørelser som om man skal ta ul, duotest, fostervannsprøve osv.

 

Jeg syns det er rart at denne tankegangen er så fjern for så mange. Kanskje det ikke er så rart at mange sliter med å få mennene til å ta sin del av ansvaret for babyen?

[Anonym bruker]

Nå er jo jeg så sprø at jeg mener at graviditeten er begge to sin og at far har like stor medbestemmelse (i praksis, ikke juridisk), så om mannen min hadde hatt andre ønsker enn meg når det gjaldt noe så uviktig som kjønnet hadde jeg ikke hatt problemer med det.

 

For noe fjas... Selvsagt er det kvinnens graviditet. Mannen står på sidelinjen og kan komme med ønsker og forslag, men han bestemmer (heldigvis!!!) ingenting. Hva den gravide spiser, drikker eller holder på med avgjør hun selv. Så er hun en heller uansvarlig dritunge som røyker, drikker alkohol (tross alt lovlig) og kun spiser junkfood er det beklagelig, men faren kan ikke gjøre noe mot det.

 

Så nei, mannen har hverken juridisk eller praktisk rett overfor kvinnen og barnet hun går gravid med. Du er på bærtur.

 

Jeg håper og tror at i de fleste sunne forhold så samarbeider man om å ta de beste valgene for barna sine og for meg begynner det ansvaret allerede mens barnet er i magen.

 

Selv om jeg har all juridisk rett så er det f.eks en selvfølge for meg at mannen har medbestemmelse ved viktige avgjørelser som om man skal ta ul, duotest, fostervannsprøve osv.

 

Jeg syns det er rart at denne tankegangen er så fjern for så mange. Kanskje det ikke er så rart at mange sliter med å få mennene til å ta sin del av ansvaret for babyen?

Tankegangen er ikke fjern. Jeg forstår hva du mener. Her har mannen vært med på det han har ønsket og mere til.

 

Poenget, mitt i hvert fall, er at kvinner har, og bør ha, en rett til å gå til medisinske undersøkelser og føde, alene eller med hvem hun vil. Å frata kvinner denne retten vil være et stort overtramp mot kvinners integritet og selvbestemmelse.

 

Og så lenge kvinner har denne retten, så er det etter min mening ikke opp til andre å vurdere årsakene hennes som uetiske eller what not. Jeg mener kvinner skal bestemme ting som angår dem omkring graviditeter og fødsler, og da må jeg også akseptere at andre velger annerledes enn meg og av ulike grunner.

 

Anonym poster: 34ea146288985e1bed9d28c696623157

[Anonym bruker]

Nå er jo jeg så sprø at jeg mener at graviditeten er begge to sin og at far har like stor medbestemmelse (i praksis, ikke juridisk), så om mannen min hadde hatt andre ønsker enn meg når det gjaldt noe så uviktig som kjønnet hadde jeg ikke hatt problemer med det.

 

For noe fjas... Selvsagt er det kvinnens graviditet. Mannen står på sidelinjen og kan komme med ønsker og forslag, men han bestemmer (heldigvis!!!) ingenting. Hva den gravide spiser, drikker eller holder på med avgjør hun selv. Så er hun en heller uansvarlig dritunge som røyker, drikker alkohol (tross alt lovlig) og kun spiser junkfood er det beklagelig, men faren kan ikke gjøre noe mot det.

 

Så nei, mannen har hverken juridisk eller praktisk rett overfor kvinnen og barnet hun går gravid med. Du er på bærtur.

 

Jeg håper og tror at i de fleste sunne forhold så samarbeider man om å ta de beste valgene for barna sine og for meg begynner det ansvaret allerede mens barnet er i magen.

 

Selv om jeg har all juridisk rett så er det f.eks en selvfølge for meg at mannen har medbestemmelse ved viktige avgjørelser som om man skal ta ul, duotest, fostervannsprøve osv.

 

Jeg syns det er rart at denne tankegangen er så fjern for så mange. Kanskje det ikke er så rart at mange sliter med å få mennene til å ta sin del av ansvaret for babyen?

 

Enig!

 

Vi er heldigvis to om dette barnet, og selv om det er jeg som går gravid og som sånn sett har flest rettigheter så sier min moral meg at pappaen også skal være med på å ts viktige avgjørelser. Om man vil vite kjønnet er jo egentlig ikke en kjempeviktig greie da, men vi ble enige om å vite denne gangen. Vi diskuterte oss også fram til om vi skulle ta tidlig UL (nei) og at vi ville ønske velkommen barnet vårt uansett. Vi ble til og med enige på forhånd om å prøve å lage barn

 

Anonym poster: 09383d170147515d5c76061ec3f55474

[Gjøkeredet③]

Har mange tilfeller med venner og familie der en vil vite, og en ikke vil vite.

Det har aldri vært noe problem. Det er viktig at begge respekterer hverandres ønske syntes jeg.

La mannen din få vite kjønnet, du lar være, også avtaler dere allerede at dere omtaler den lille som han eller hun, så ikke det blir noen forsnakkelser

Også er det jo viktig at mannen din holder munnen igjen og ikke deler hemmeligheten

[Mia_73]

Nå er jo jeg så sprø at jeg mener at graviditeten er begge to sin og at far har like stor medbestemmelse (i praksis, ikke juridisk), så om mannen min hadde hatt andre ønsker enn meg når det gjaldt noe så uviktig som kjønnet hadde jeg ikke hatt problemer med det.

 

For noe fjas... Selvsagt er det kvinnens graviditet. Mannen står på sidelinjen og kan komme med ønsker og forslag, men han bestemmer (heldigvis!!!) ingenting. Hva den gravide spiser, drikker eller holder på med avgjør hun selv. Så er hun en heller uansvarlig dritunge som røyker, drikker alkohol (tross alt lovlig) og kun spiser junkfood er det beklagelig, men faren kan ikke gjøre noe mot det.

 

Så nei, mannen har hverken juridisk eller praktisk rett overfor kvinnen og barnet hun går gravid med. Du er på bærtur.

 

Jeg håper og tror at i de fleste sunne forhold så samarbeider man om å ta de beste valgene for barna sine og for meg begynner det ansvaret allerede mens barnet er i magen.

 

Selv om jeg har all juridisk rett så er det f.eks en selvfølge for meg at mannen har medbestemmelse ved viktige avgjørelser som om man skal ta ul, duotest, fostervannsprøve osv.

 

Jeg syns det er rart at denne tankegangen er så fjern for så mange. Kanskje det ikke er så rart at mange sliter med å få mennene til å ta sin del av ansvaret for babyen?

 

Min mann får selvsagt kommer med sine meninger, men den som bestemmer er til syvende og sist - jeg. Vi vurderte en fostervannsprøve pga alderen min og medikamenter jeg tar fast, men til slutt bestemte jeg at jeg ikke ville. Hva skal han gjøre da? Han kan ikke tvinge meg, heller ikke stoppe meg hvis det var omvendt og jeg ville ta prøven og ikke han.

 

Vi har forresten et veldig stabilt forhold (sammen i 12 år, gift i 9) og ingen problemer med at han tar ansvaret, men han er klar over hvem av oss som er gravid.

[Anonym bruker]

Mannen bør få vite kjønnet, om dere har muligheten på UL.

 

Det er noe for mange som gjør at man knytter seg mer mot den lille i magen, det blir mer "virkelig".

 

Jeg hadde blitt fryktelig skuffet om mannen nektet meg viten om noe som var viktig for meg.

 

Lag et kallenavn, så blir dere enige om å bruke det. Han må selvfølgelig holde tett. Dere kan jo ha en avtale at kjønnet også er hemmelig for andre, så dere ikke risikerer forsnakkelser.

 

Anonym poster: 872afe2668923903bdb52f6a956fd2d0