Noen som har gått til behandling hos psykiater for depresjon?

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp startet. Har tidligere (for noen år siden) gått hos psykolog. Går på Cipralex ved siden av behandling. Medisinene fungerer godt på meg.

 

Men jeg synes behandlingen er vanskelig å få tak på. Hun mener jeg lar sinne gå innover og lar det blir til sårhet. Vi bruker mye tid på å finne sinne, hun vil ha ut den delen av meg for å snu mønsteret fra sårhet. Men jeg finner ikke dette sinne, og ender opp med å bli helt tom.

 

Jeg får heller ikke lov til å snakke om det eller intellektualisere rundt det, det er bare tanker. Men jeg skal klare å uttrykke følelsen i kroppen.

 

Noen som har erfaring rundt dette?

 

Anonym poster: a6f8179fed10f8a605ab7169acf7b2ab

[meg-og-mine]

Har dårlig erfaring med psykolog generelt.

 

Har gått til 4 forskjellige og kun funnet tonenen med 1 og hun var hverken psykolog eller psykiater men psykiatisk sykepleier.

God tone med psykologen er viktig, om du føler han / hun ikke tar deg seriøst eller du ikke vet hvordan du skal åpne deg blir det vanskelig.

Sist så følte jeg at jeg var hos nav, han pratet vekk det som virkelig plaget meg, nemmelig hvordan jeg har det,hvordan jeg tenker og føler, hvorfor jeg er sånn osv....Fikk samtale med job kurator som kunne hjelpe meg ut i jobb, flott det alltså men da går jeg på nav heller og får gratis veiledning....Håper ihvertfall du finner tonen med din psykolog og at etter en stund at det løsner slik at du får til å fortelle hvordan du føler og har det

[Anonym bruker]

Jeg får faktisk akkurat den samme typen terapi, og det er kjempevanskelig! Vi har jobbet intenst i over et år nå, med behandlinger på 90 minutter hver andre uke. Noen ganger klarer jeg ikke å kjenne på noen ting, tankene tar helt styring og hodet begynner å forklare. Men andre ganger klarer jeg faktisk å kjenne på de følelsene som er der, og det er fantastisk deilig! Jobber med å kjenne på sinne, noe jeg egentlig aldri gjør fordi jeg bare skyver det bort og forklarer for meg selv hvorfor det ikke er noen vits i å bli sint. Jeg har blitt bedre og bedre underveis i behandlingen, men det tar tid. Best effekt har jeg faktisk hatt uten medisiner, og med mer intense behandlinger. Selv om det er vanskelig og slitsomt nå i starten, og det kanskje virker veldig rart, så funker det i alle fall supert for meg! Jeg har ikke vært så frisk på mange år som jeg er nå! Stå på!

 

Anonym poster: d676483152482f4fc0b394b48dd26c3d

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar - godt å høre at det er vanskelig, men likevel mulig.

 

Jeg tror også at medisinene er med på å dempe sinnefølelsen. Men jeg er litt usikker på om jeg egentlig skal føle så mye sinne også?

Jeg har i mange år brukt tid på å forstå mennesker, hvorfor de er som de er. Jeg tror det har mye positivt i seg, men det er ikke positivt hvis jeg da vender alt det vonde innover. Så jeg skjønner på en måte poenget med det hele, men finner likevel ikke knappen.

 

Tror du at du klarer å forklare hvordan det kjennes ut når du bare føler, og ikke tenker følelsen? Og hvordan får du kommunisert det uten at det blir tanker, men faktiske følelser?

 

Anonym poster: a6f8179fed10f8a605ab7169acf7b2ab

[Anonym bruker]

Det jeg opplevde etter hvert var at det skjedde flere kroppslige ting når jeg klarte å ikke tenke, men bare kjenne. Jeg skal prøve å forklare, men det er ikke så lett. Men når vi sitter i terapien og snakker om en situasjon der jeg ble sint (noe som forøvrig tok mange måneder, bare å kunne si at jeg ble sint, for sint var ikke noe jeg skulle være), så trekker han meg veldig inn i den situasjonen. Vi fokuserer på hva som skjer i kroppen. Når jeg klarer å kjenne på det kan jeg kjenne at jeg blir litt varmere innvendig, at jeg får mer energi og noen ganger en litt dirrende følelse i overkroppen. Jeg retter meg mer opp på stolen og er mer våken (dette er noe som faktisk synes og ikke noe jeg bare tror, for alle timene tas opp på video så det er veldig tydelig). Når så tankene overtar får jeg trykk i hodet, magen begynner å lage lyd og jeg får synsforstyrrelser. Da sender jeg følelsen innover i kroppen i stedet for å føle på den. Det er ikke hver time jeg klarer å kjenne på noe, noen dager går alt bare innover og jeg er helt ødelagt etter timen. Andre ganger kan jeg kjenne en god del. Avhenger av dagsformen min. Vanskelig å forklare dette, men det som er sikkert er at det er utrolig deilig når man klarer å kjenne på det og ikke dytter det innover! Befriende! Energiutløsende! Og ikke skummelt eller farlig, selv om det kan kjennes ut som det er litt mye akkurat der og da.

 

Anonym poster: d676483152482f4fc0b394b48dd26c3d

[Anonym bruker]

Takk - da skal jeg ikke stresse med at det ikke går i første omgang.

 

 

Anonym poster: a6f8179fed10f8a605ab7169acf7b2ab

[Anonym bruker]

Det avgjørende er ikke yrket til behandleren, men hvilken type terapi som benyttes. Min terapeut er psykiater, men det finnes psykologer som benytter samme metodikk og psykiatere som ikke gjør det.

 

Jeg var i behandling i over to år før jeg egentlig begynte å forstå så mye av den, men deretter var den svært effektiv.

 

Anonym poster: 9349aaef9a44871beb64671f183a72c9