Fortelle jenta mi om sykdom?

[Anonym bruker]

Leste nettopp denne artikkelen: http://www.familieverden.no/Livet/-Mamma-har-kreft/?utm_source=newsletter&utm_medium=email&utm_campaign=FVN13W03&T=3132633072

 

Nå har ikke jeg kreft, men hjertesykdom som jeg fikk i forbindelse med fødsel. Det har vært tunge år siden det (jenta mi er nå 5 år). Jeg har jobbet og slitt, men nå viser prøvene at jeg ikke har hatt bedring de siste 4 årene og jeg er nå sykmeldt og har startet med medisiner igjen. Hele situasjonen gjør at jeg er veldig sliten og har lite energi. Hun har spurt hvorfor jeg ikke kjører i barnehagen om dagen og da har vi sagt at mamma jobber til litt andre tider nå. Teit, jeg vet.

 

Burde jeg si noe om dette til datteren min? Skal jeg si noe om at mamma sitt hjerte ikke er helt friskt, men at jeg ikke kommer til å dø? At jeg må ta det litt rolig en stund og bruke medisiner for å bli frisk? Jeg er redd hun skal få med seg at det er noe som er annerledes. Både at jeg er hjemme og det at jeg er veldig sliten (verre har det blitt med medisineringen). Jeg er redd hun får med seg mer enn vi tror. Kanskje hun lager seg fantasier som er verre enn virkeligheten? Samtidig er jeg redd for å gjøre henne bevisst på noe hun ikke trenger å vite noe om og at det igjen skal skape usikkerhet, frykt og at hun føler hun må ta hensyn.

 

Noen tanker som kan hjelpe oss å fatte en beslutning?

 

 

 

Anonym poster: 964cdb56a536c5d01211d8ee5d12fd06

[**lykke!!**]

Hei.

 

For noen år tilbake jobbet jeg med barn som hadde syke foreldre. Det er mye en kan fortelle ett barn, bare man gjør det på riktig måte.

 

Det er vanskelig for meg å si hva du bør si, da jeg ikke opplever situasjonen din på nært hold. Men om sykdommen din gjør slik t du har mindre overskudd til jenta, kanskje du må ta deg en hvil midt på dagen, kanskje du ikke klarer den lange turen i skogen akkurat i dag osv, så bør dere nok snakke om det.

 

Synes du dette er vanskelig å gripe tak i og ikke helt vet hvordan du skal gjøre det, anbefaler jeg deg til å kontakte fastlegen så kan han vise deg videre til fagpersonell som jobber med dette til dagen:)

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal si det til henne. Jeg mistet mannen min i kreft for halvannet år siden. Vi var veldig usikre på når vi skulle si noe til barna, for da han fikk diagnosen, virket han overhodet ikke syk. Det var så hjerteskjærende å skulle ødelegge barnas trygghet og glede før det var nødvendig. Så vi fortalte det først etter noen uker, for da fikk vi vite at han helt sikkert kom til å dø. Vi fortalte det først bare til de to eldste. Men da ble venninnen min, som jobber med barn i livskriser, ganske sint på meg, og sa at vi var nødt til å si det til yngstejenta også så fort som mulig. Hun mente at det er er kjempeviktig at barna informeres, skånsomt, selvfølgelig. Ellers kan de føle seg tilsidesatt og få store problemer i ettertid. De kan også bekymre seg veldig fordi de uansett merker at noe er galt. Jeg er kjempeglad for at hun fikk meg til å fortelle det til alle så fort som mulig, det var helt klart det riktigste. Vondt gjør det jo uansett, og det er viktig at barna føler seg inkludert.

Har også en annen venninne som istet faren da hun var 7. Hun fikk ikke vite at han var syk engang, han bare døde. Først etterpå gikk det opp for henne at det var noe alle andre i familien hadde visst. Så alle de andre hadde fått forberedt seg mentalt, men ikke hun. HUn har strevd med dette, og også vært bitter for det, egentlig hele livet.

 

Anonym poster: 6faa4a46a07cb164ee6edb39ef924301