Er det gitt at man skal ønske å leve???

[Anonym bruker]

Jeg bare lurer. Må man nødvendigvis diagnoseres som psykisk syk bare fordi man ikke orker mer?

 

Jeg har vært både hos psykolog for ett år siden, og er nettopp ferdig hos psykologspesialist. Jeg som maste meg til en henvisning fra fastlegen min begge gangene. Men jeg er ikke psykisk syk i følge disse!

 

Men, jeg har vært syk i maaaange år nå. Jeg værker, holder på å bli sprø. Jeg ER en belastning, både for mine venner, arbeidsgiver og familie. Vennene mine prøver ta kontakt i ny og ne (noe jeg egentlig ikke orker), arbeidskollegaer får svi fordi jeg stadig er syk og min stakkars familie som må holde ut med at jeg aldri orker en dritt. Er så dritt lei av å se min støttende mann som er så kåt han holder på å døøøø - men han vet han kan høvle over meg, men at jeg blir helt ødelagt og lei meg etterpå. For jeg vil ikke ha sex, jeg orker ikke, jeg vil ikke være en tømmestasjon (nok om det, det er ikke det det handler om dette innlegget).

 

I dag, som mange andre dager tenker jeg at jeg ikke vil mer. Jeg orker ikke mer. Jeg kjenner en klump i magen av det, men jeg er så leiiiii Vil ikke barna mine skal vokse opp uten meg, så det kommer aldri til å skje!!! Men likevel, OM jeg aldri vokner opp i morgen, så er det OK (hvis det skjer av naturlige årsaker).

 

Må man ønske å leve? Er det gitt? Er jeg egentlig psykisk syk da, siden jeg ikke ORKER mer?

 

Egentlig bare tull å sitte her og skrive slikt.... eller er det det? Godt å få det ut av systemet. Kan jo ALDRI si noe om det her til en sjel som kjenner meg. Er det lov å ønske seg noe som man aldri har lov til å ønske seg? Hilsen UTSLITT og utkjørt tappa meg.....

 

 

Anonym poster: 99d52cfc097283659c2bb88dd4aa91b9

[Miss Chocolate]

Uff, ikke godt å ha det sånn.. Vet du årsaken til at det er sånn? Altså, du skriver at det verker... Fysisk eller psykisk?

 

Jeg har vært VELDIG deprimert, men var så heldig at det syntes på en blodprøve. Jeg manglet altså noen vitaminer som gjorde meg syk, deprimert og lei av livet.

 

Håper du finner ut av det <3

Klem!

[Anonym bruker]

Ja, har tensionshodepine. Blir ikke kvitt det! Allt prøver viser at alt annet er fint! Ingenting galt med meg merkelig nok.

 

Men, må man nødvendigvis være deprimert for at man ikke orker mer? Kan man ikke bare ikke orke mer - er det ikke naturlig på en måte om man ikke orker? Vet ikke...

 

HI

 

Anonym poster: 99d52cfc097283659c2bb88dd4aa91b9

[Anonym bruker]

ja, jeg mener jo at de som ikke ønsker å leve mer, er psykisk syke. det er ikke psykisk friskt å ønske å dø og å i opp.. du virker jo rimelig klar i toppen, så kanskje du selv kan be om å få bli lagt inn et sted? bare få en pause fra "livet" og heller bare fokusere på deg selv, finne ut hva du vil med livet ditt, hva som gir deg energi og glede.

 

Anonym poster: 4fbadbe7ba7c0690e84360e4f71124b4

[Anonym bruker]

ja, jeg mener jo at de som ikke ønsker å leve mer, er psykisk syke. det er ikke psykisk friskt å ønske å dø og å i opp.. du virker jo rimelig klar i toppen, så kanskje du selv kan be om å få bli lagt inn et sted? bare få en pause fra "livet" og heller bare fokusere på deg selv, finne ut hva du vil med livet ditt, hva som gir deg energi og glede.

 

Anonym poster: 4fbadbe7ba7c0690e84360e4f71124b4

 

 

 

Det gir meg glede å være med mine barn + mann. Men det gir ikke energi! Jeg er helt kjørt... er så sinnsykt sliten.... er bare så sliten jeg orker ikke noe. Må bare lufte tankene mine her... prøve få det ut av systemet. Kjenner ei som nettopp tok selvmord, kanskje derfor jeg tenker så på det? Hun var også veldig syk, og hadde vært det i åresvis. Selv så er det jo ingen forbedring, iallefall 6 år har jeg slitt med det hodet og kropslig verk. Det går ikke over, om noe - så blir det heller værre. Men, livet går videre....

 

HI

 

Anonym poster: 99d52cfc097283659c2bb88dd4aa91b9

[Anonym bruker]

I dagens samfunn så er det slik at man skal ønske å leve. Men om det er riktig eller ikke... det er jeg heller mer usikker på.

 

Jeg er jo en av de som er for aktiv dødshjelp. Men det er i veeeeeeeldig få situasjoner!!! I din situasjon vil jeg heller prøve få hjelp, snakk med fastlegen din om dette!

 

 

Kanskje best signere anonym her

 

Anonym poster: 99d52cfc097283659c2bb88dd4aa91b9

[Gjest UndrendeUllteppe]

Hva om det er fysisk utmattelse som er ditt største problem? Ettersom psykologspesialist mener du er psykisk frisk, og du selv sier at du bare ikke har energi til noe. ME? Fibromyalgi?

[Anonym bruker]

Er vel ikke noen tvil om at det er galt etter kristen lære.

Hvis jeg er så heldig å komme til himmelen, blir det kanskje ikke så morsomt hvis forfedrene der oppe vet at jeg har begått selvmord.

(Tenker i veldig langt perspektiv, jeg da).

 

Men hvorfor mener samfunnet og psykiatrien at det er galt med selvmordstanker og selvmord? Psykologer er jo ofte ateister, og lærebøkene er ateistiske.

Til det vil jeg svare at kristendommen ennå henger veldig igjen i samfunnet, men om 50-100 år kan det være at selvmord blir mer akseptert som en "selvstendig avgjørelse" eller lignende.

Hvis avkristningen fortsetter slik som nå...

 

I en situasjon der islam tar mer og mer over, vil nok ikke selvmord bli mer akseptert. Ettersom det heller ikke er akseptert innen islam.

 

Er det noen måte HI kan få tatt en ukes ferie i fjellet og hvile fullstendig ut? Eller fjorten dager?

Hvis hun har en flink mann... eller flinke slektninger som barna kan bo hos i en kortere periode.

 

Anonym poster: bb6f5b179149010a9a281641fc4384bc

[Gjest Antarctica]

Syns ikke du høres psykisk syk ut, i tradisjonell betydning. Men når du spør "er det gitt at man skal ønske å leve" så er nok svaret ja. Uten selvoppholdelsesdrift ville arten dø ut, det er derfor vi er født med bl a sultfølelse.

Jeg syns du høres ut som en person med "feil liv" heller enn "meningsløst liv". Hodepine, manglende libido og utbrenthet er ofte typiske psykosomatiske utslag av vantrivsel.

 

Tror du har behov for en LANG tankeprosess, kanskje med hjelp av en coach/mentor; filosof, guru eller hva vet jeg- som kan hjelpe deg å sortere elementene i livet ditt så du kan kvitte deg med motivasjonstyvene.

[Anonym bruker]

Høres nok teit ut, men prøv D vitaminer. Mangel på D vitamin kan faktisk har vis seg å kunne gjøre deg utslitt og suicidal. Jeg mener ikke at du er syk, du har funnet din grunn til å leve. Fokusere på det positive og ta deg litt egentid. Hvis du kan reis bort en ukes tid, kan være godt for både deg og familien din (hvis du er en like stor "byrde"for dem som du følet, noe jeg ikke tror du er) håper det bedrer seg for deg, og ta mitt råd, prøv D vitamin i en måned eller 2 ( bare ikke ta for mye. )

 

Anonym poster: a03a4b6bb6a398f6cb592ecee05349d3

[Anonym bruker]

Jeg har det på mange måter helt likt som deg, og jeg har diagnosen ME.

 

Anonym poster: f801e9c8fcd8b8c38ea92ff8c7884a57

[Anonym bruker]

Kan du kjenne deg igjen i noe av dette? Du kan be om henvisning til ekspertene på Haukeland, kanskje du kan få hjelp og forståelse....

 

 

. KLINISK BILDE

4.1 Definisjon-diagnosekriterier.

Canadian Consensus Criteria, 2003, revidert 2011.

1. Fatigue, utmattelse-anstrengelsesutløst energisvikt.

a ) Daglig aktivitetsnivå er vesentlig redusert som følge av liten utholdenhet, lav terskel for fysisk

og mental trettbarhet.

Markert, rask fysisk og/eller kognitiv trettbarhet etter belastning, som kan være minimal som

f.eks daglige aktiviteter og enkle mentale oppgaver. Kan være invalidiserende.

c) Symptomforverring etter anstrengelse med utvikling av influensafølelse, smerte etc.

d) Lang restitusjonstid, vanligvis 24 timer eller lengre.

e) Tilbakefall, relaps, kan vare dager , uker, eller lengre.

2. Smerter.

a ) Hodepine av ny type, kronisk og generalisert med nytt mønster.

Smerter lokalisert til muskler, myalgi, senefeste, ledd, mage eller bryst.

3. Søvnforstyrrelser.

a) Endret søvnmønster: insomni, oppvåkning, drømmer /mareritt, søvn på dagtid.

Våkner ikke uthvilt om morgenen.

4. Kognitiv svikt/nevrologiske manifestasjoner.

a ) Redusert konsentrasjonsevne; vansker med å opprettholde oppmerksomhet, bearbeiding og

lagring av informasjon, planlegging. Desorientering og forvirring.

Redusert korttidshukommelse; vansker å huske informasjon, redusert arbeidshukommelse,

læring, vanskelig å huske hva en har sagt, må lete etter ord.

c) Motoriske forstyrrelser; muskelsvakhet, muskelrykninger, ustøhet og balanseproblemer.

d) Sensoriske forstyrrelser; sanseforstyrrelse, vansker å fokusere synet, overømfintlighet for lyd,

lys og stress, nummenhet og kuldefølelse.

5A. Immunologiske symptomer.

a ) Influensafølelse, sår hals og ømme lymfeknuter, kan komme etter belastning.

Gjentatte langtrukne virusinfeksjoner.

c) Utvikling av nye allergier, overfølsomhet for medisin eller kjemikalier.

5B. Nevroendokrine symptomer.

a ) Endret temperaturregulering, tendens til svettetokter, feberfølelse.

Kalde armer og ben, følsomhet for temperaturendringer.

5C. Autonome symptomer.

a ) Ortostatisk intoleranse, blodtrykksfall i stående stilling, svimmelhet, hjertebank og

pustevansker.

Mage-tarmsymptomer, kvalme og smerter, irritabel tarmsyndrom.

Komorbiditet: Allergier, reaktiv angst og depresjon, fibromyalgi, irritabel tarm.

 

 

Anonym poster: f801e9c8fcd8b8c38ea92ff8c7884a57

[Anonym bruker]

Ja, så ble b + ) til en solbrillesmily....

 

Klippet diagnosekriteriene for ME herfra:

 

http://www.haukeland.no/aktuelt/tema/kronisk-utmattelsessyndrom-me/Documents/Informasjonshefte_ME_110921.pdf

 

Anonym poster: f801e9c8fcd8b8c38ea92ff8c7884a57

[Anonym bruker]

Å gå med hodesmerter over tid er fryktelig utmattende! Det som hjalp meg var manipulering av øverste ledd i nakken, det som går mot skallebeinet. Dette var det manuellterapeuten min som gjorde. Et år med hodeverk ble borte over natta. Den kom tilbake i forbindelse med stress 2 år etter. Borte igjen etter en behandling.

 

Anonym poster: 106a270c12527f785d6e1cf55913ebbf

[Anonym bruker]

HI her:

 

Jeg er utsjekket for ALT. Mangler ikke D vitaminer. Har heller ikke ME eller fibrolyalgi. Er rett og slett frisk i følge leger. Det eneste er tensjonshodepine. Det min diagnose....

 

 

Tusen hjertelig takk til alle som svarer meg!

 

Anonym poster: 99d52cfc097283659c2bb88dd4aa91b9

[Anonym bruker]

Å be om å bli lagt inn selv er dessverre ikke alltid like lett.

En vennine av meg hadde selvmordtanker å ba selv om å bli langt inn,men det ble hun ikke.

Helst sykt,men sånn er dessverre verden idag.

 

Anonym poster: 313425c60ac25dcaefcf115f39933180

[Anonym bruker]

Alt levende har en instinkt som sier at det vil kjempe for å leve så i så måte er man vel psykisk syk når man ikke ønsker.

 

Jeg er som deg på mange måter.

selvmord er uaktuelt men jeg er langt fra skremt for tanken på å dø i en ulykke, få en dødlig sykdom eller noe som kunne gi meg "lov" til å ikke eksistere mer.

 

Samtidig så er jeg alene med mine unger 100% så en del av meg er redd for hvor de havner om jeg skulle bli borte.

Tanken som gjør at jeg vil leve i den grad jeg vil er å sikre barna mine ikke for at jeg føler noen glede eller grunn til å leve.

 

Jeg har hele 2 forskjellige depresjons diagnoser jeg da. Samtidig som jeg har fysiske diagnoser som hemmer meg mye og gjør livet oftest til et smertehelvete.

 

Jeg har prøvd medisiner, som gjorde meg mer syk en jeg var (psykisk), jeg har prøvd samtaleterapi og gruppeterapi og faktisk følt meg verre og mer deprimert/ulykkelig en når jeg fortrenger hele greiene.

Og nå skal jeg til privat psykolog å se om de kan tilby noen type behandling som kan funke litt. I tillegg til at jeg går til og skal på opplegg for det fysiske.

 

Men som sagt jeg tror nok det ligger noe psykisk bak å ville dø, det å leve i smerter er nok en god grunn til at man kommer dit da. For alt levende er jo programmert til å ønske å holde seg i livet og kjempe for seg og sitt.

 

Anonym poster: 564dca3a229a4e1d56e596c36038c4a3

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre deg hvor i landet du bor, HI?

 

Jeg har vært borti ganske mange som har det som deg som har blitt bra etter invalidiserende hodepine.

 

Anonym poster: 7611f10bb1ae8a17492b5faf535bcaa7

[Anonym bruker]

Jeg tror det er et personlig valg, og at det bør være aksept for dem som sliter med uutholdelige smerter som aldri forsvinner

 

Anonym poster: 99d52cfc097283659c2bb88dd4aa91b9

[Tante_Esel]

Jeg bare lurer. Må man nødvendigvis diagnoseres som psykisk syk bare fordi man ikke orker mer?

 

Jeg har vært både hos psykolog for ett år siden, og er nettopp ferdig hos psykologspesialist. Jeg som maste meg til en henvisning fra fastlegen min begge gangene. Men jeg er ikke psykisk syk i følge disse!

 

Men, jeg har vært syk i maaaange år nå. Jeg værker, holder på å bli sprø. Jeg ER en belastning, både for mine venner, arbeidsgiver og familie. Vennene mine prøver ta kontakt i ny og ne (noe jeg egentlig ikke orker), arbeidskollegaer får svi fordi jeg stadig er syk og min stakkars familie som må holde ut med at jeg aldri orker en dritt. Er så dritt lei av å se min støttende mann som er så kåt han holder på å døøøø - men han vet han kan høvle over meg, men at jeg blir helt ødelagt og lei meg etterpå. For jeg vil ikke ha sex, jeg orker ikke, jeg vil ikke være en tømmestasjon (nok om det, det er ikke det det handler om dette innlegget).

 

I dag, som mange andre dager tenker jeg at jeg ikke vil mer. Jeg orker ikke mer. Jeg kjenner en klump i magen av det, men jeg er så leiiiii Vil ikke barna mine skal vokse opp uten meg, så det kommer aldri til å skje!!! Men likevel, OM jeg aldri vokner opp i morgen, så er det OK (hvis det skjer av naturlige årsaker).

 

Må man ønske å leve? Er det gitt? Er jeg egentlig psykisk syk da, siden jeg ikke ORKER mer?

 

Egentlig bare tull å sitte her og skrive slikt.... eller er det det? Godt å få det ut av systemet. Kan jo ALDRI si noe om det her til en sjel som kjenner meg. Er det lov å ønske seg noe som man aldri har lov til å ønske seg? Hilsen UTSLITT og utkjørt tappa meg.....

 

 

Anonym poster: 99d52cfc097283659c2bb88dd4aa91b9

 

Hei Jeg har ikke lest de andre inleggene her... men vil bare si at jeg har hatt det på samme måte... Men jeg hadde en "grunn"... altså... jeg er ufrivillig barnløs---

 

Uansett... det jeg skulle si var: Jeg har hatt stort utbytte av healing... fått masse hjelp, tips og måter å finne meg selv igjen....

Og så har jeg hatt godt utbytte av youtoube... og tankefeltterapi.... legger ved link her..

 

Håper du får det bedre snart!

 

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre deg hvor i landet du bor, HI?

 

Jeg har vært borti ganske mange som har det som deg som har blitt bra etter invalidiserende hodepine.

 

Anonym poster: 7611f10bb1ae8a17492b5faf535bcaa7

 

I nærheten av Kristiansand bor jeg.

 

HI

 

Anonym poster: 99d52cfc097283659c2bb88dd4aa91b9

[Roselilly]

Kan jeg spørre deg hvor i landet du bor, HI?

 

Jeg har vært borti ganske mange som har det som deg som har blitt bra etter invalidiserende hodepine.

 

Anonym poster: 7611f10bb1ae8a17492b5faf535bcaa7

 

I nærheten av Kristiansand bor jeg.

 

HI

 

Anonym poster: 99d52cfc097283659c2bb88dd4aa91b9

 

Send meg en pm, kan hende jeg kan gi deg noen konkrete råd

[Iiiiik]

Biologisk sett tenker jeg at vi er født med et iboende ønske om å leve. Det er jo også slik at de fleste som står i den avgjørende situasjonen ombestemmer seg og enten roper om hjelp etter at pillene er svelget eller de legger ned pistolen.

 

Samtidig er jeg skeptisk til at manglende livslyst eller -glede nødvendigvis må diagnostiseres. For noen år siden opplevde jeg at en kollega tok sitt eget liv. Han etterlot seg et brev der han fortalte at dette var et veloverveiet valg og at det ikke var noens skyld. Han hadde sett på livet sitt, vurdert og funnet ut at han ikke ønsket å fortsette det. Han hadde lang utdannelse, en god jobb, god råd, en fin kjæreste osv. Altså lite som for andre kunne rettferdiggjøre at han ikke ville leve. Før det hadde jeg på sett og vis tenkt på selvmord enten som en egoistisk og lettvint vei ut av vanskeligheter eller resultat av tunnelsyn i en depresjon. Nå er jeg ikke sikker lenger og tror det faktisk går an å ønske å dø uten at man nødvendigvis er syk.

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt en kjøretur til Arendal og oppsøkt naprapat Henrik Larsson! Han er en mirakelmann når det kommer til forskjellige typer hodeverk og generelle smerter i muskler og ledd.

 

Håper du gir det en sjanse, for det er verdt å prøve.

God bedring!

 

Anonym poster: 73559702e48db5eb33cdf702e0dde835

[Anonym bruker]

Denne overskriften kunne jeg ha skrevet for noen år siden. Kan prøve å forklare hva som " feiler" meg, selv om jeg ikke er eller har vært psykisk syk.

 

I tenårene begynte jeg å føle meg ensom og litt lost og passiv i mitt eget liv. Mot slutten av tenårene og de første årene i 20-årene hadde jeg perioder hvor jeg følte meg helt tom og ikke så for meg en fremtid. Flere ganger "planla" jeg selvmord. Jeg ville ikke leve, men kanskje ikke direkte dø heller. Bare slutte å eksistere. Jeg var mye i mitt eget hode og fikk tvangstanker, men ikke sånn at jeg ble syk liksom. Det jeg ikke skjønte var hvorfor jeg hadde sånne tanker når jeg studerte og var tilsynelatende helt normal ellers. Jeg oppnådde faktisk en mastergrad de årene jeg jeg følte meg helt tom og egentlig tenkte at jeg helst ville forsvinne. Var imidlertid ikke engasjert i studiet, bare gikk der på en måte. Det er nok mye av feilen jeg har gjort - å ikke leve ordentlig.

 

Da jeg ble uventet gravid med førstemann fikk jeg for første gang på lenge føle på positive forventninger og lykke. Å gå gravid var det største jeg hadde opplevd. Da jeg hadde født møtte jeg meg sjøl i døra og fikk en smell. Gikk til en psykolog privat og fikk pratet om en del ting, så det løste seg etter hvert som jeg fikk ting i perspektiv. Etter psykologtimene har jeg blitt kjent med meg selv og har fått det bedre. Har fått flere barn etter det, og må si at jeg nå har funnet en mening med livet, og det er å ha min egen familie. Etter at jeg fikk barn nummer 2 falt brikkene virkelig på plass.

 

Selv om jeg ikke tenker at jeg ikke vil leve lenger, så føler jeg fortsatt at det er noe som stopper min indre energi. Samtidig som jeg har en sterk psyke. Kanskje jeg er litt redd for å leve ordentlig.

 

Anonym poster: b6edbfc8c062ae0c26a4cc894a3e979d