ufrivillig barnløs venninde..

[Anonym bruker]

åh, må bare få ut litt.. er litt lei meg her jeg sitter.. har akkurat vært på besøk hos en god venninde. de er prøvere og har prøvd lenge.. hun åpnet seg og fortalte hvordan han hadde det og hvor sterkt hun ønsket å få barn. og hvor deprimert hun hadde vært i jula da jula handler om familie og barn.. og det faktum at hun fikk vite om min graviditet rett før jul...

 

har verdens største klump i halsen, og er så lei meg på hennes vegne.. tenker at tiden fremover blir tung om jeg ikke kan dele gledene med innkjøp og tanker om kommende barn med henne....

 

egoistisk å tenker sånn kanskje.. skulle ønske alle de som ønsker barn kunne fått barn.. ingen i verden skulle vært uten når de ønsker det så sterkt..

 

Anonym poster: 82d56040953ce0e4a235f2e776028b3d

[Anonym bruker]

Kan være du kan dele etterhvert, men la hun begynne.

Kan være hun vil være med deg etterhvert.

Jeg skjønner henne godt, har vært der selv i 12 år.

Har hun prøvd prøverør?

 

Anonym poster: b4651a87c99b0a4b54d0c43409286530

[*Lucky-Baby*]

Huff, skjønner hvordan du har det... Noen i vår nærmeste familie er ufrivillig barnløs, og det skjærer meg i hjertet å se hvor gode foreldre de ville blitt når de er sammen med barnet vårt... Livet er så urettferdig. Har ikke noen råd å komme med dessverre. Kanskje noen andre har det?

[charnelle]

Jeg var der selv for inntil et år siden. En venninne avslørte graviditeten til meg i lykkerus og hun forstod ikke hvor vondt det var for meg. Som å strø salt i såret, til tross for at jeg egentlig gledet meg over hennes lykke. Disse vonde følelsene er vanskelige å kontrollere, som ufrivillig barnløs blir man stadig påminnet sin store sorg. Glade familier, struttende gravide, høytider, barnegråt...

Etter et mislykket ivf-forsøk resulterte mitt andre forsøk for ett år siden i verdens vakreste datter. Men jeg er ytterst varsom overfor venninner som jeg vet sliter og forsøker å ha antennene ute så langt det går.