Tenåring som spiser for lite

[Anonym bruker]

Det var akkurat en tråd om en ungdom som veide litt for mye. Men hva gjør man når man har en tenåring som en periode har spist mindre og mindre og dermed har gått ned til under normalvekt.

 

Hun klarer ikke å sette ord på hva som er skjedd annet enn at hun gradvis har spist mindre i skjul. Vi foreldre har sett denne utviklingen et par uker, og har nå satt igang tiltak for å få opp kaloritallet. Hun er heldigvis innstilt på å samarbeide så lenge vi holder oss innen hennes grenser som er null brus, goderi og kaker/kjeks.

 

Jeg synes dette er supervanskelig og føler jeg balanserer på et stup. Hun er i faregruppen for spiseforstyrrelser da hun er svært intelligent,pliktoppfyllende og tenker mye. Har høye mål og er svært ambisiøs.

I fjor hadde hun en vanskelig periode hvor hun gikk noen timer til psykolog, men det gled over av seg selv da menstuasjonen kom.

 

Noen som har hatt spiseforstyrrelser som vil gi noen råd, eller andre med tanker de vil dele.

 

Anonym poster: 5a07e6e7816b6c065a1642636317f5f7

[Kliko]

Ortodoksi?

[Anonym bruker]

Hun HAR allerede spiseforstyrrelser..

 

Anonym poster: 3728d473149464a8b7f20cfa9ebe7c4a

[det er berre mordi]

Fins det dokumentarar om temaet? Bekjentskap som har hatt sjukdommen som kan snakke med ho?

Vi hadde besøk på skulen av ein far som miste si einaste dotter på denne måten. Eg trur dette berørte dei fleste.

Det må vere utruleg vanskeleg å vere vitne til..

[Anonym bruker]

Datteren til en venninne var i samme situasjon da hun gikk på ungdomsskolen, der fikk de samtaler med psykolog og ernæringsfysiolog hos bup. De hadde et eget team som jobber med spiserforstyrrelser og siden jenta hadde veldig lav bmi kom hun inn under det behandlingsopplegget.

 

Det fungerte veldig bra, hun er nå 19 år og anser seg selv som helt frisk. For henne var det særlig samtalene med ernæringsfysiologen som hjalp, der fikk hun skikkelige svar på hva slags mat som var viktig, hva som ville skje med kroppen om hun manglet viktige næringsstoffer osv. De satte opp detaljerte kostplaner som hun måtte følge.

 

Hun lærte f.eks viktigheten av å få i seg litt fett, og riktig fett. På kostplanen hadde hun valg, f.eks kunne hun velge om hun ville ha smør på knekkebrødet eller spise 5 mandler ved siden av, men noe fett måtte hun ha i seg.

 

Det var tungt en stund, for hele familien, hun var 15-16 år, normalt høy og brukte klær i str 32... Hun så syk ut, det tykke glansfulle håret ramlet nærmest av og ble livløst og tynt, hun fikk veldig uren hud, masse hårvekst, mistet mensen osv.

 

Men langsomt snudde det, hun la gradvis på seg. Nå er hun en sunn og frisk ung dame.

 

Anonym poster: 3a457c4372f845e8a85100c7af364c6e

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Ortoreksi er vel det som evnt kommer nærmest i beskrivelse, men jeg føler vel ikke at det heller er helt passende. Men jeg skal sjekke ut litt nærmere.

 

Vi har, heldigvis får jeg si, ingen kjente med spiseforstyrrelser, så der kan vi ikke hente hjelp.

Hun var ikke så veldig fornøyd med samtalene hos psykologen, så akkurat nå er ikke det et alternativ. Men jeg har fortalt henne at BUP blir utveien hvis vi ikke får dette under kontroll.

Heldigvis har hun selv sett at hun har utviklet seg negativt i matveien, så hun har selv startet prosessen med å snu tankemønsteret.

Hun er ikke veldig undervektig, men nok til at vi ser kragebein tydligere etc. Estimerer at hun har gått ned mellom to og fire kilo. Hun uttaler selv at hun ikke ønsker å bli tynnere for hun er klar over konsekvensene både for helsen og for veksten. Hun ønsker veldig å bli høyere, så vi har et godt "pressmiddel" der.

 

Anonym poster: 5a07e6e7816b6c065a1642636317f5f7

[solstråle- g09 og ?12]

gå sammen med datteren deres til psykolog :-) vær der for henne :-)

[Anonym bruker]

Det er i alle fall viktig å få henne til hjelp tidlig, så om ikke dette bedrer seg må du gjøre alvor av "truslene" dine om at hun må få hjelp til dette. Det er desverre vanskeligere å snu jo lengre man kommer ut i sykdommen.

 

Vil også anbefale deg å få noen å snakke med/hjelp/støttegruppe el lign. Det ene for å få kunnskap, men også for støtte. Det er grusom å se noen så nær mishandle seg selv på dennemåten. Maktesløsheten kan være enorm. Det er derfor viktig at du tar vare på deg selv og holder deg i stand til å hjelpe for at hun skal få støtte også.

 

Hilsen en som har en med spiseforstyrrelse i familien

 

Anonym poster: 9abeee9fb8be7173a3f05872b6701fbd

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Hun ønsker ikke å gå til nye psykologtimer pr nå, og å dra en 15 åring til psykolog som ikke ønsker det, tror jeg neppe har noe for seg. Men hun er fullstendig klar over at det blir BUP hvis ikke dette snur.

 

I forhold til mat og vekt har hun fått noen uker til å normalisere kostholdet, samt vekten. Vi har lagt en plan for å øke kaloriinntaket, og så får vi håpe at vi med felles innsats klarer å snu denne utviklingen.

 

 

 

 

 

Anonym poster: 5a07e6e7816b6c065a1642636317f5f7