Her er fakta om mitt liv...hjelp meg!

[Anonym bruker]

Jeg bor i utlandet, langt fra venner og familie.

 

To barn på skole, godt etablert med venner og skolegang.

 

Jeg studerer hjemme og all min tid går med til studier, barn og hjem.

 

Ingen venner, ingen som ringer, ingen som inviterer meg ut en gang i blant.

 

Masse bekjentskaper, gode sådan, men de har sin familie og sine venner og selv om de vet om min situasjon så er det aldri noen som "hjelper" meg.

 

En av mine beste bekjentskaper, sier at, etter at jeg fortalte at jeg var alene på nyttårsaften, bare vent til neste år så har jeg nok funnet meg en mann slik at jeg ikke er alene.

 

Har nettdatet litt, truffet et par fyrer, men klarer ikke å forelske meg og føler ikke at jeg verken har tid eller lyst på en ny mann i mitt liv...akkurat nå.

 

Har brukt de siste årene på å være positiv og åpen mot de fleste jeg kjenner, og har ikke noe problemer med å komme i kontakt med andre. Men det kommer aldri lenger enn det.

 

Så hva gjør jeg? Noen gode råd? Føler at jeg bare blir nødt til å akseptere denne ensomme situasjonen, langt fra mitt og mine.

 

Kan ikke bare flytte hjem heller, barna har faren sin her og det kommer foran alt.

 

For meg ser det ganske mørkt ut. Er dere enig?

 

Anonym poster: 0439ba5d1e73497429d95489fc6e4f22

[Gjest Antarctica]

Er det de barna som har en veldig umoden far...? I et fransktalende land?

 

(Hvis det ikke er du, slett dette rådet fra minnet med en gang. ;-))

 

Jeg syns du skal flytte hjem. Du har krav på et liv du også.

[Gjest overlord]

Den beste arenaen å treffe andre er gjennom studier og jobb. Sålenge du studerer hjemme og ikke jobber kan jeg skjønne at det er vanskelig. Hva med å få en liten deltidsstilling iallefall? Eller å starte en mødre-gruppe?

[Anonym bruker]

Huff.. Klem til deg, dette høres deprimerende ut.

 

Anonym poster: b643e5780cc1fef35492d5c30e36c149

[Anonym bruker]

Hi

Ok, da har vi etablert at jeg har et deprimerende liv.

 

Men jeg har mål i livet, og jeg har barn som gjør livet godt.

 

Jeg får vel bare godta at ting er som det er og håpe på et lys i enden av tunnelen snart.

 

Takk for svar:)

 

Anonym poster: 0439ba5d1e73497429d95489fc6e4f22

[Gjest Antarctica]

Det var altså ikke du...?

For hun som fortalte en del om sitt liv i utlandet tidligere, har i alle fall ofra MER enn nok for gubben allerede, og burde få med seg ungene så langt vekk som mulig.

 

Men hvis eksmannen din er en snill og kjærlig far, og viktig for barna i det daglige, blir det verre. Er han det ikke, bør det finnes andre meget viktige grunner for å opprettholde kontakten.

[Anonym bruker]

Hi

Barnefaren har barna på en tilfredsstillende måte to helger i mnd. Han gjør det på en ordentlig måte og har kommet seg betraktelig. Barna er i hvert fall fornøyd, og jeg har ikke noe jeg kan tydelig sette fingeren på. Småting, selvfølgelig, men han "gjør jobben sin" mer enn han gjorde for ett år siden.

 

Men jo, det er nok meg du tenker på.

 

Anonym poster: 0439ba5d1e73497429d95489fc6e4f22

[Gjest Antarctica]

Huff. Huff og atter huff.

 

Har hatt så vondt av deg og særlig sønnen din ut fra det du fortalte.

 

Jeg syntes hele tida at det faktisk er du og ditt liv med barna som bør prioriteres, ikke to helger i måneden med far. For det er her og nå de har oppveksten sin, det er disse årene som former dem.

 

De fortjener ei glad mor som har overskudd og som ikke går rundt og ofrer seg. Der har du min ærlige mening.

[Anonym bruker]

Huff. Huff og atter huff.

 

Har hatt så vondt av deg og særlig sønnen din ut fra det du fortalte.

 

Jeg syntes hele tida at det faktisk er du og ditt liv med barna som bør prioriteres, ikke to helger i måneden med far. For det er her og nå de har oppveksten sin, det er disse årene som former dem.

 

De fortjener ei glad mor som har overskudd og som ikke går rundt og ofrer seg. Der har du min ærlige mening.

 

Takk for det, på en måte har du nok rett og jeg tenker som deg.

 

Men så går jeg rundt med et håp om at ting skal bli bedre også, at ting skal ordne seg. Alt er så fryktelig usikkert nå, og det er nok det som uroer meg mest.

 

Og når ting er så usikre så er det så lite som skal til for å vippe meg av pinnen. En avtale som blir avlyst, og jeg føler meg som om jeg er helt alene i verden. Jeg er livredd for å bli avhengig av andre, for da dette ikke er venner jeg har hatt lenge og som jeg vet kommer til å være der så vet jeg også at i morgen kan de være borte. Og de trenger ikke meg, så jeg føler at jeg må gi og gi, og om jeg forsvinner fra deres liv så er det ikke noe savn for dem.

 

Du skal vite at barna har det bra. Sønnen min vokser til og har et greit forhold til faren sin. Men jeg tror nok han også er litt usikker og ikke vet hvor han har sin far, derfor gjør han nok mye for å tilfredsstille han og gleder seg til å være sammen med han. Meg vet han hvor han har, med en ubetinget kjærlighet, og dermed er det nok meg han er røffest med. Men det hører vel med til tenårene;)

 

Takk for dine ord og din "bekymring".

 

Anonym poster: 0439ba5d1e73497429d95489fc6e4f22

[Gjest Antarctica]

Skjønner hvordan det er å føle seg alene i verden. Det er derfor jeg tenker at det ville ha vært lettere å få disse skuffelsene hjemme, blant venner...

 

God klem sendes til utlandet.

[Isola&Lille+julegave]

Du må invitere og samle folk selv!

Lag en lunch, grillfest, cafe, konsert osv. Eneste måten å gjøre det på!

[Flate pupper]

Nå har ikke jeg lest andre innlegg av deg her tidligere så jeg vet ikke annet enn det jeg har forstått ut i fra innleggene over her, men det er tydelig at vi er i en veldig lik situasjon. Med det unntak at jeg fremdeles forsøker å holde ut i ekteskapet og er ferdig med studiene. Jeg har dessverre ingen gode råd å gi deg - fordi jeg vet bare så altfor godt hvor vanskelig situasjonen er og hvor vanskelig det er å ta de riktige valgene når det er barn i bildet! Men hvis vil ha noen å snakke med og dele erfaringer med så gi meg et vink på PM!

 

Hilsen Expat

[Anonym bruker]

Du bor altså i et land hvor du ikke har annen tilknytting enn dine barns far?

 

Hvorfor er det ingen av disse bekjentskapene som hjelper deg? Er de egentlig venner av din eks eller noe?

 

I mange kretser "skyr" man alenemødre. Vet ikke om det er fordi andre ser på det som en trussel mot forholdet eller hva. Kan det være årsaken?

 

Jeg tror jeg ville prøvd å huke tak i andre mennesker som har det som deg. Alenemødre, andre mennesker som er "innvandrere" i det landet du bor i. Er det sjømannskirke der? Sette inn kontaktannonser på venner i lokalavis/kvinneblader.

 

Kan du spørre bekjentskapene dine(og be om ærlighet/oppriktighet) om du gjør noen "sosiale blemmer" som gjør at folk kvier seg for å invitere deg?

 

Har du en venninne eller to hjemme du kan skravle med på Skype eller noe? Det hjelper på ensomhetsfølelsen å få delt de små og store hverdagshendelsene.

 

Jeg syns det er vanskelig med venner i Norge, skjønner det er en stor utfordring når kultur og kostymer er anderledes.

Jeg håper ting løsner for deg! Sender deg en stor klem

 

Anonym poster: 0c2e1d1021f490c4cbc868a29fe30aee

[megmegmeg]

Om du ikke er fornøyd med livet ditt så må du nesten forandre på det du ikke er fornøyd med! Er bare DU som kan gjøre det.

 

Det kommer ikke til å bli bedre hvis ikke.

[Gjest Antarctica]

Du bor altså i et land hvor du ikke har annen tilknytting enn dine barns far?

 

Hvorfor er det ingen av disse bekjentskapene som hjelper deg? Er de egentlig venner av din eks eller noe?

 

I mange kretser "skyr" man alenemødre. Vet ikke om det er fordi andre ser på det som en trussel mot forholdet eller hva. Kan det være årsaken?

 

Jeg tror jeg ville prøvd å huke tak i andre mennesker som har det som deg. Alenemødre, andre mennesker som er "innvandrere" i det landet du bor i. Er det sjømannskirke der? Sette inn kontaktannonser på venner i lokalavis/kvinneblader.

 

Kan du spørre bekjentskapene dine(og be om ærlighet/oppriktighet) om du gjør noen "sosiale blemmer" som gjør at folk kvier seg for å invitere deg?

 

Har du en venninne eller to hjemme du kan skravle med på Skype eller noe? Det hjelper på ensomhetsfølelsen å få delt de små og store hverdagshendelsene.

 

Jeg syns det er vanskelig med venner i Norge, skjønner det er en stor utfordring når kultur og kostymer er anderledes.

Jeg håper ting løsner for deg! Sender deg en stor klem

 

Anonym poster: 0c2e1d1021f490c4cbc868a29fe30aee

 

Som jeg leser Hi, mangler hun ikke overflatiske bekjentskaper, hun mangler en beslektet sjel å hente litt støtte hos i et mer balansert vennskap. De overflatiske vennskapene hennes kan hun ikke bruke "den veien", de eksisterer bare så lenge hun selv byr inn og byr inn...

 

Men jeg har sagt hva jeg tror er løsningen, skal ikke mase mer...