Hvordan forholde seg? (litt langt)

[Anonym bruker]

For 4 år siden flyttet jeg til nytt sted fordi mannen sin jobb krevde det. Langt unna venner og familie, men jeg regnet med at det skulle ordne seg.

 

Jeg brukte dessverre lang tid på å bli kjent med noen, det var ikke før eldstemann begynte på skolen at jeg begynte å få kontakt med andre. Spesielt var det en annen mor som liksom "hang" litt etter meg og jeg følte at det var hun som prøvde å oppnå kontakt. Men hun var veldig koselig og vi kom overens. Barna lekte bra og vi møttes regelmessig.

 

Hun var en ålreit person, følte vi var på bølgelengde. Selv etter at jeg fant ut at hun var søkkrik (eller mannen) og de hadde villa, svømmebasseng, dro på dyre ferier, så virket de så koselige og jordnære.

 

For meg så virket det som om vi hadde et vennskap, og vi ble bedt til dem på nyttårsaften en gang. Jeg følte at vi begynte å etablere venner på dette nye stedet og det var godt.

 

Men det ble med den gangen. Og hver gang jeg inviterte henne inn på en kaffe hos meg, smilte hun pent og sa at hun hadde så mye å gjøre. Jeg ble bedt til henne med barna, hun kom aldri hit.

 

Så skilte jeg meg fra mannen min etter noen år men ble boende på stedet for barna. Jeg følte fremdeles at jeg hadde et vennskap med denne damen. Jeg betrodde meg til henne om ensomheten jeg følte her jeg bodde, da all min familie og venner fra tidligere bodde langt unna. Og jeg hadde fått meg få nye venner på stedet. Hun var klar over situasjonen min. Men aldri en eneste gang har hun foreslått at vi skulle gå ut en tur, på kino eller annet. Jeg har spurt og vi har vært ute en gang, men aldri har det kommet noe initiativ fra henne. Jeg har alltid tenkt at det er sikkert fordi hun har nok med seg og sine venner..sånn er det bare. Kan ikke kreve at noen går ut med deg liksom.

 

Så traff jeg henne i dag, etter juleferien, hvor hun fortalte meg en historie om en au-pair hos naboen hennes, på 29 år, som hun hadde vært noe sammen med (fordi yngstemann hos henne kunne leke med jenta som aupairen passet). Så fortalte hun at de hadde vært ute og spist, fordi denne jenta stakkars kjente jo ingen her og hun syntes ikke hun skulle måtte gå ut helt alene. Det var mer til historien, men kort fortalt var det dette som kom fram.

 

Jeg sto igjen litt paff. Hun går ut med au-pairen til naboen fordi hun syntes synd på henne at hun var litt alene???

 

Jeg fikk henne i vrangstrupen med en gang, og følte bare for å gå bort derfra. Avsluttet samtalen og dro. Jeg legger ikke noe mer i det vennskapet, skjønner at det var av rent praktiske grunner, at hun trengte lekevenner til datteren sin og greit å ha noen og gå sammen med i parken. Hvordan takler jeg dette videre nå? Fikk vondt langt inni meg:((

 

Anonym poster: a46aae679554308d0d0cfab3953c189a

[Gjest Kira]

Jeg hadde nok sikkert blitt litt lei meg jeg også. Spesielt hvis jeg hadde følt meg litt ensom fra før av.

 

Det høres ikke ut som om denne damen har så gode sosiale antenner. Hvem vil vel si noe sånt til andre man vet er ensomme?

Jeg tror du har det bedre uten henne som "venninne". Høres ikke ut som om dette vennskapet gikk noe annet enn en vei, og jeg hadde ikke brukt mer energi på henne.

Håper du finner deg andre gode venninner med tiden, synes ikke du fortjener å bli behandlet på den måten.

[Anonym bruker]

HI

Jeg føler dette veldig leit, føler at jeg har investert mye tid og meg selv i noe jeg trodde var et vennskap, men som viser seg og være en fritidssyssel for henne.

 

"Problemet" er jo at min datter er veldig god venninne av hennes datter, jeg vil jo ikke ødelegge dette vennskapet. Men tror vel heller jeg bare prøver å skygge banen litt etter litt, så det ikke blir så tydelig.

 

 

 

Anonym poster: a46aae679554308d0d0cfab3953c189a

[Anonym bruker]

Jeg er i litt samme situasjon. Brukt masse tid på å etablere vennskap på nytt sted, også viser det seg at jeg bare er tidsfordriv for dem veldig vondt, men jeg har bestemt meg for å heller være ensom enn å bli brukt! Også har jeg bestemt meg for å ikke la det skremme meg fra å danne nye vennskap... Jeg hadde fadet henne ut, og latt barna ha relasjon uten at dere har så mye av det!

 

Anonym poster: 6cc064d4a410ba37b4ea23bf6a95fb14

[Anonym bruker]

HI

Takk for svar. Jeg føler meg også veldig dum, som har trodd på dette vennskapet. Og føler meg lite verd egentlig.

 

Men jeg skal gjøre som du, heve meg over det og droppe henne litt etter litt. Ikke noe annet å gjøre egentlig. Blir vel siste kaffekoppen min hos henne.

 

Barna får selvfølgelig lov til å beholde vennskapet.

 

 

 

Anonym poster: a46aae679554308d0d0cfab3953c189a

[Anonym bruker]

Jeg hadde tatt en ordentlig samtale med henne, og hørt hennes versjon før jeg hadde bestemt meg.

Jeg forstår at du er opprørt, men du vil nok "roe" deg etter noen dager.

Jeg har venninner som er veldig forskjellige. Og jeg har lært meg å sette pris på det gode de gir meg når vi er i lag. En god venninne jeg har, er skikkelig hjemme (sofagris) kjær. Hun har ikke vert hos meg på sikkert 3 år, jeg har vert hos henne mange ganger. Etter mange år med skuffelse så har jeg de siste årene akseptert at slik er hun bare, ikke noe vondt i det.

Vi har et veldig sterkt vennskap og jeg vet hun setter pris på meg og hun vet at jeg setter pris på henne.

 

Vi er alle forskjellig.

 

Anonym poster: 4599b2d6cf88b9aee8b015559396f974