depresjon vs sorg....

[Anonym bruker]

Hvordan vite forskjellen ?

 

Jeg er 33år med 2 barn.

 

Mitt liv har vært preget av angst,deperesjoner hos meg og mine nære, samt ,alkoholisme & selvmord hos de som har stått meg nært.

 

Min farmor prøvde flere tilfeller under min barndom å ta sitt eget liv, heldigvis klarte hun aldri å fullføre det. Hun ble tvangsinnlagt engang da hun prøvde å ta overdose med piller, 1år senere prøvde hun igjen samme.

 

Min første kjæreste tok sitt eget liv 8år siden, etter vi hadde fått verdens nydligste pris sammen.

 

Har slitt med angst i mange år, kom meg opp fra kjelleren og siste årene hatt angsten under kontroll...

 

Fortsatt hadde jeg mye last fra fortiden med meg.

 

Høsten 2010 raste igjen ting, min søster ble påkjørt og døde...Alt raste sammen, sorgen var ubeskrivelig tung og det er enda vondt...

 

Våren 2011, fikk vi beskjed at min mor var med uhelbredelig kreft og døde juni 2012.

 

Føler jeg aldri kommer ut av sorgen før en ny sorg kommer, føler jeg har levd i uvirkelighet i flere år.

 

Finner ingen innteresse for ting lengre, orker ikke være med venner, vil helst sitte hjemme med tv'en,en bok eller gjømme meg ned i pcen.

 

Hadde det ikke vært for mine 2 barn hadde jeg ikke hadd noen grunn til å fortsette i dette livet, det er vondt å prøve å være der for dem, prøve å være den mamman dem fortjener og jeg vil være, men samtidlig ikke har krefter. Jeg gjør det som må, ellers så utsetter jeg alt, overlater det meste til min samboer.

 

Hvordan kommer jeg meg ut av dette ?

 

Har prøvd psykolog 3 tilfeller, funker dårlig eller bra første 3-4mnd etter endt behandling.

 

Går på cipralex, har gjort det siste året, føler lite eller ingen bedring, noe forandret tanker og tatt vekk "de værste tårene og den vondeste klumpen i halsen"

 

Hvordan vite om man er deprimert eller bare er i sorg ?

 

 

Anonym poster: d9be6bb6defa0e237b5fed79b2e6f4d0

[Anonym bruker]

Du er antagelig begge deler. Sorg blir tyngre i depresjon, depresjoner blir tyngre i sorg.

 

Uansett hva som er årsaken til hvordan du har det, bør du prøve å få hjelp nok en gang.

 

Anonym poster: 1bf90c020e3e378bca82b780a436fac8

[Ikkesåallerværst]

Jeg ville vel tenkt at med den bakgrunnen du har, så er du mer enn bare i sorg. Og det ville være naturlig at du trengte langvarig behandling for å bearbeide det som har hendt deg, og styrke deg til å fortsette et sunt mentalt liv med dem som står deg nær. Om det er depresjon, angst eller en fastlåst sorg, så er det i alle fall en naturlig reaksjon på ekstrem, langvarig belastning.

 

Klem til deg!