Når livet blir vanskelig

[Anonym bruker]

Jeg prøver å forstå hvordan mine såkalte venner tenker i forhold til hva jeg gjør. Altså, når noen av mine venner har det vanskelig, uansett hva det gjelder, så gir jeg masse oppmerksomhet og prøver å være støttende så godt jeg kan. Jeg er ikke belærende eller moraliserende, jeg prøver å være et øre og en skulder. Problemet er at jeg ikke føler at jeg får det tilbake fra noen. Jeg fikk nemlig et barn med utfordringer og det er unntaksvis at noen av de jeg kaller venninner som spør om hvordan ting går. Som regel er det jeg som tar kontakt og da spør de jo meg aldri på eget initiativ. Jeg forstår at folk har nok med sitt eget men dette får meg til å føle meg veldig ensom! Hvorfor husker de ikke på de gangene jeg har vært der for dem? Ikke at jeg gjør det for å få det tilbake, jeg klarer ikke snu ryggen til kjente som har det vanskelig.

Hvordan skaffer man seg ekte venner? Disse såkalte vennene mine har jeg kjent i årevis, uten å vite at de faktisk ikke er ekte venner.

Måtte bare får det ut. Kan jo ikke pøse ut til mine "venner".

 

Anonym poster: 7749bd9070f4edfeb5054165358e63e3

[Anonym bruker]

Vet hvordan det er..90% av mine venner er dårlige venner.. De jeg har trodd har vært best, har ofte vært de værste.. Stilt opp, osv, får ingenting igjen når jeg trenger dem..

Som besteveninna mi.. Kutta kontakten med meg fordi hun skyldte meg 1200 kr.. (skjedd en gang før, men da gjaldt det mer, og hun kom 6 mnd i ettertid og ba om tilgivelse) Er ikke vennskapet vårt verdt mer? Og da var jeg høygravid, har en mann som bare lyver, og kan ikke leves med, hadde virkelig trengt noen da, og nå som barnet er her og ting er like ille. men neida..

 

ALLE kan telle på maks en hånd hvor mange GODE venner de har. Gjerne har man kun 1. Ikke det heller

 

Anonym poster: 174ce8d74fb4c425da5265c92575cd96

[Anonym bruker]

Vet akkurat hvordan du har det HI. Rett etter mitt barn fikk diagnosen sin ringte alle og lurte på om det stemte det de hadde hørt,alle synes så synd i meg, ville treffe meg osv. Men tror du de mente det?

Nei de var bare nysgjerrig på hva diagnosen var. En god venninne av meg( trodde jeg da) ringte og jeg knakk sammen og begynte å gråte. Hun sier da og jeg siterer nøyaktig det hun sa:".faen så kjipt da. Men du eg ringer deg etterpå, skal på kino nå" vel gikk 4 dager før hun ringte og hun sa da" sorry glemte å ringe før.

Etter dette har jeg kun 1 venn jeg vet 110% alltid vil være der for meg!

Og jeg som alltid har vært der for mine venner, noe dritt altså

 

Anonym poster: b8f45116e5c3a94c9a49f9eb399ed4d5

[Gjest Skofantomet]

Tror det er ytterst få som er ekte venner. Skummelt, men sant. Når alt kommer til alt så tenker de fleste på seg selv. Men når du møter disse unntakene, så gjør alt for å holde fast på de, for de er gode som gull å ha i livet

 

[Anonym bruker]

Jeg tror mange kvier seg for å bli for involvert på en måte, men er det ikke det man skal gjøre som venner? Man er da venner på godt og vondt. Nei, man er tydeligvis seg selv nærmest og bør ikke forvente noe av andre. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har ringt venninner og spurt hvordan det går og hørt om samlivsbrudd, problemer med svigermor, mangel på graviditet, dødsfall osv. Men ingen av dem har spurt hvordan det går her og alle vet at jeg fikk et barn med utfordringer og hvor mye vi har slitt.

HØres jeg bitter ut? Kanskje jeg er det.

HI

 

Anonym poster: 7749bd9070f4edfeb5054165358e63e3

[Gjest <3 2012 <3]

Jeg har tre virkelig gode venner. Det er ikke alltid vi har kontakt så ofte, pga. vi har alle vår familie å ta seg av, og har utfordringer i livet. Men jeg vet likevel at de er der når det trengs.

 

Men jeg har dårlige venner også, og forstår godt din frustrasjon!! Jeg har støttet og vært der for å høre - og det eneste jeg får igjen er en kald skulder med beskjed om at de ikke kan velge side når det gjelder vanskeligheter.

[Anonym bruker]

21:04. Jeg fortalte det til alle som gratulerte meg med minste barnet og alle var tilsynelatende bekymret osv men det har ikke stukket dypt.

Heldigvis har jeg et par gode venninner som jeg vet bryr seg om meg og mine, men er litt skuffet over dem også.

HI

 

Anonym poster: 7749bd9070f4edfeb5054165358e63e3

[Anonym bruker]

Vet akkurat hvor vondt dette er. Jeg er på samme måte og har det på samme måte også. Jeg har funnet ut at alle er seg selv nærmest når alt kommer til alt... :/

 

Til og med venner som har fått masse, masse hjelp fra meg gir ingen tilbake.

 

Men da er det på tide å bytte dem ut, tror jeg.... men det er vanskelig å stole på noen når man opplever slikt...

 

Anonym poster: 5bba2bab855498653d2609caeeb00204

[Anonym bruker]

21:04. Jeg fortalte det til alle som gratulerte meg med minste barnet og alle var tilsynelatende bekymret osv men det har ikke stukket dypt.

Heldigvis har jeg et par gode venninner som jeg vet bryr seg om meg og mine, men er litt skuffet over dem også.

HI

 

Anonym poster: 7749bd9070f4edfeb5054165358e63e3

Hva utfordringer er det ditt barn har? Mitt barn er autist.

Hilsen 21.04

 

Anonym poster: b8f45116e5c3a94c9a49f9eb399ed4d5

[Anonym bruker]

Ble litt trist da jeg leste dette. Jeg er tydeligvis heldig. Jeg har tre virkelig nære venner som støtter meg i ALT! Nå er dette selvfølgelig gjensidig. Det som er så deilig med disse vennene er at selv om vi ikke treffes på en mnd, så er vi like gode venner uansett. Hun ene har bodd to år en annen plass i landet, men da reiste vi til hverandre en gang i halvåret. Ingen av disse tre har barn, men de har ingen problemer med å skjønne at jeg ikke har like god tid til å treffe de som før.

 

I tillegg har jeg verdens beste søsken som vi er en del sammen med. De har barn i samme alder, så vi gjør en del familieting sammen. Når jeg serover mitt eget innlegg får jeg en påminnelse på at jeg skal legge meg i dag og huske at jeg er svært heldig! :-D

 

De dårlige vennene jeg hadde sklei liksom litt bor da jeg var 20-22 år.

 

Anonym poster: 0c0208f0397917ab72bd65d168f4737b

[Anonym bruker]

Men det verste er at familien ikke stiller opp heller. Altså de er her for meg hvis jeg spør, men aldri spør de om hvordan det går med meg. De vet jeg sliter mye pga barnet og h*n krever veldig mye av meg. Men aldri noen som vil passe barna så jeg får en dag for meg selv. Men min mor kan godt passe min søsters barn en hel helg, for h*n krever jo ikke så mye.

Ja jeg er bitter!

 

Anonym poster: b8f45116e5c3a94c9a49f9eb399ed4d5

[Anonym bruker]

21:04. Jeg fortalte det til alle som gratulerte meg med minste barnet og alle var tilsynelatende bekymret osv men det har ikke stukket dypt.

Heldigvis har jeg et par gode venninner som jeg vet bryr seg om meg og mine, men er litt skuffet over dem også.

HI

 

Anonym poster: 7749bd9070f4edfeb5054165358e63e3

Hva utfordringer er det ditt barn har? Mitt barn er autist.

Hilsen 21.04

 

Anonym poster: b8f45116e5c3a94c9a49f9eb399ed4d5

 

Barnet mitt har noen fysiske "skavanker" man ikke har noe klar diagnose på. Dette gjør at han ser litt annerledes ut og det er jo som om folk tror man ikke skal snakke normalt til et litt annerledes barn. Herregud, altså. Huff, nå kom det mye gørr ut:-/ hvordan fungerer ditt barn?

 

Anonym poster: 7749bd9070f4edfeb5054165358e63e3

[Anonym bruker]

Uff, nesten godt å vite at det er flere som har det på den måten. Jeg føler også at jeg gir mye av meg selv, stiller opp og hjelper.. Nå når jeg er i en vanskelig situasjon, får jeg null og niks tilbake. Jeg har bestemt meg for å kutte ut dårlige venner.. Nå har jeg trukket meg helt tilbake for å vente og e hvor lang tid det tar før de kontakter meg.. Tror det blir en lang ventetid..

 

Utrolig trist og sårt, spes når det dreier seg om venner man har hatt i veldig mange år..

 

Anonym poster: 746ea564733a39b91e75c14f720ba2ce

[Anonym bruker]

Men det verste er at familien ikke stiller opp heller. Altså de er her for meg hvis jeg spør, men aldri spør de om hvordan det går med meg. De vet jeg sliter mye pga barnet og h*n krever veldig mye av meg. Men aldri noen som vil passe barna så jeg får en dag for meg selv. Men min mor kan godt passe min søsters barn en hel helg, for h*n krever jo ikke så mye.

Ja jeg er bitter!

 

Anonym poster: b8f45116e5c3a94c9a49f9eb399ed4d5

 

Det er jo utrolig dårlig gjort. Mange svikter jo når de må gjøre en ekstra innsats, men at familie gjør det er dårlig. Mine foreldre stiller heldigvis opp 100 %! Kanskje du skal fortelle dem hvordan du har det? Kanskje de tror du takler det fint?

 

Anonym poster: 7749bd9070f4edfeb5054165358e63e3

[Anonym bruker]

Uff, nesten godt å vite at det er flere som har det på den måten. Jeg føler også at jeg gir mye av meg selv, stiller opp og hjelper.. Nå når jeg er i en vanskelig situasjon, får jeg null og niks tilbake. Jeg har bestemt meg for å kutte ut dårlige venner.. Nå har jeg trukket meg helt tilbake for å vente og e hvor lang tid det tar før de kontakter meg.. Tror det blir en lang ventetid..

 

Utrolig trist og sårt, spes når det dreier seg om venner man har hatt i veldig mange år..

 

Anonym poster: 746ea564733a39b91e75c14f720ba2ce

 

Jeg har gjort det slutt med et par venninner opp igjennom årene, sånne som bare tok all energi fra meg og var dårlige venninner.

Jeg har også bestemt meg for å vente å se hvor lang tid det tar før visse folk kontakter meg. To vennepar var på barselbesøk etter minstemann og jeg har ikke sett eller hørt fra dem siden. Det er over halvannet år siden.

 

Anonym poster: 7749bd9070f4edfeb5054165358e63e3

[Anonym bruker]

Ble litt trist da jeg leste dette. Jeg er tydeligvis heldig. Jeg har tre virkelig nære venner som støtter meg i ALT! Nå er dette selvfølgelig gjensidig. Det som er så deilig med disse vennene er at selv om vi ikke treffes på en mnd, så er vi like gode venner uansett. Hun ene har bodd to år en annen plass i landet, men da reiste vi til hverandre en gang i halvåret. Ingen av disse tre har barn, men de har ingen problemer med å skjønne at jeg ikke har like god tid til å treffe de som før.

 

I tillegg har jeg verdens beste søsken som vi er en del sammen med. De har barn i samme alder, så vi gjør en del familieting sammen. Når jeg serover mitt eget innlegg får jeg en påminnelse på at jeg skal legge meg i dag og huske at jeg er svært heldig! :-D

 

De dårlige vennene jeg hadde sklei liksom litt bor da jeg var 20-22 år.

 

Anonym poster: 0c0208f0397917ab72bd65d168f4737b

Du er heldig. Håper du forteller dem hvor dyrebar de er for deg!

 

Anonym poster: 7749bd9070f4edfeb5054165358e63e3

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måte. Jeg gikk gjennom ett veldig stygt brudd da jeg gikk gravid og har hatt det vondt siden, er nå 2 år siden. Ingen av vennene mine ringte meg, jeg ringte noen av de men de var mer interessert i å prate om seg selv.

 

Har alltid vært der for dem, støttet dem i alt hele veien. Men når jeg har det vondt så er de forsvunnet. Skjønner og godt at de er opptatt av sine egne liv med egne familier, men er det for mye forlangt å være der for vennene sine.

 

Jeg har nå sluttet å kontakte dem så kan de heller kontakte meg når de vil så ser jeg om jeg har tid til å møte dem. Det er ikke noe jeg prioriterer for å si det sånn. Jeg har blitt veldig vant med å være alene så holder meg alene..

 

Anonym poster: 0b38d7e161e248a8899215da4c1d3603

[Anonym bruker]

Føler meg utrolig heldig når jeg leser dette. Jeg har mange gode venner, i flere land. De stiller masse opp for meg. Håper jeg er en god venn tilbake.

 

Anonym poster: 32257e50bc43eabdf0374b1fb62d7316

[Anonym bruker]

21:04. Jeg fortalte det til alle som gratulerte meg med minste barnet og alle var tilsynelatende bekymret osv men det har ikke stukket dypt.

Heldigvis har jeg et par gode venninner som jeg vet bryr seg om meg og mine, men er litt skuffet over dem også.

HI

 

Anonym poster: 7749bd9070f4edfeb5054165358e63e3

Hva utfordringer er det ditt barn har? Mitt barn er autist.

Hilsen 21.04

 

Anonym poster: b8f45116e5c3a94c9a49f9eb399ed4d5

 

Barnet mitt har noen fysiske "skavanker" man ikke har noe klar diagnose på. Dette gjør at han ser litt annerledes ut og det er jo som om folk tror man ikke skal snakke normalt til et litt annerledes barn. Herregud, altså. Huff, nå kom det mye gørr ut:-/ hvordan fungerer ditt barn?

 

Anonym poster: 7749bd9070f4edfeb5054165358e63e3

Barnet mitt fungerer greit, men henger langt etter jevnaldrende. Diagnosen er ikke 100% sikker enda da, men de regner med det er autisme.

Blir 6 år i år, har veldig lite språk. Som ett barn på 18mnd kanskje. Men forstår en god del mer. Er også mye frustrasjon hos barnet mitt pga manglende språk, som ofte fører til mye gråt. Er akkurat blitt tørr på dagtid så det er jeg veldig glad for

Må ha hjelp til å sosialisere seg, ellers blir h*n holdt utenfor.

 

Det er tungt som mor å måtte se barnet ditt slite så mye, og vite at h*n aldri vil kunne klare det samme som andre..

 

Anonym poster: b8f45116e5c3a94c9a49f9eb399ed4d5

[Anonym bruker]

21:04. Jeg fortalte det til alle som gratulerte meg med minste barnet og alle var tilsynelatende bekymret osv men det har ikke stukket dypt.

Heldigvis har jeg et par gode venninner som jeg vet bryr seg om meg og mine, men er litt skuffet over dem også.

HI

 

Anonym poster: 7749bd9070f4edfeb5054165358e63e3

Hva utfordringer er det ditt barn har? Mitt barn er autist.

Hilsen 21.04

 

Anonym poster: b8f45116e5c3a94c9a49f9eb399ed4d5

 

Barnet mitt har noen fysiske "skavanker" man ikke har noe klar diagnose på. Dette gjør at han ser litt annerledes ut og det er jo som om folk tror man ikke skal snakke normalt til et litt annerledes barn. Herregud, altså. Huff, nå kom det mye gørr ut:-/ hvordan fungerer ditt barn?

 

Anonym poster: 7749bd9070f4edfeb5054165358e63e3

Barnet mitt fungerer greit, men henger langt etter jevnaldrende. Diagnosen er ikke 100% sikker enda da, men de regner med det er autisme.

Blir 6 år i år, har veldig lite språk. Som ett barn på 18mnd kanskje. Men forstår en god del mer. Er også mye frustrasjon hos barnet mitt pga manglende språk, som ofte fører til mye gråt. Er akkurat blitt tørr på dagtid så det er jeg veldig glad for

Må ha hjelp til å sosialisere seg, ellers blir h*n holdt utenfor.

 

Det er tungt som mor å måtte se barnet ditt slite så mye, og vite at h*n aldri vil kunne klare det samme som andre..

 

Anonym poster: b8f45116e5c3a94c9a49f9eb399ed4d5

 

 

Ja, det er tungt å se barnet sitt gå gjennom alt det de skal, bare fordi de ikke er A4. Klem fra meg.

HI

 

 

Anonym poster: 7749bd9070f4edfeb5054165358e63e3

[Anonym bruker]

Tror de fleste har nok med seg selv og sitt, og mange som mener å bry seg men så går tida da.... Jeg har flere gode venner, men de er der jo ikke alltid. Det er derfor jeg er så forferdelig glad i mannen min som er der for meg alltid, og setter "oss" foran "meg".

Alle har jo sine problemer, og det er ikke alltid så lett å stille opp like mye som man ønsker.

Jeg har opplevd det flere ganger litt motsatt også faktisk, at jeg har ønsket å være der for noen men blitt avvist. Var vel ikke bra nok lille meg da... ;-)

Derfor er jeg nok blitt litt mer kynisk også.

 

Anonym poster: 90f8cedb9e6a9627a0c096fe61ebf9e3