Litt paff...

[Anonym bruker]

Med at han sliter med depresjon så vil han tydeligvis rømme fra de problemer han føler han har.

Jeg er slev deprimert og skulle gjerne rømt til utlandet jeg også, men jeg innser at med mine barn er det ikke et alternativ (jeg har barn som trenger en til en oppfølging i bhg/skole noe man ikke får om jeg flytter)

Men jeg har et spesielt land jeg vil reise til og har alltid hatt lyst til å prøve å bo i dette landet fra jeg var ung og har familie i dette landet.

Men mannen din føler at han kan overlate ansvar til deg fordi han vet du er en god mor og derfor faller nok det å tenke på barnas beste bort.

 

Det er jo ikke noe galt med å flytte til utlandet for en periode med små barn OM man har økonomisk mulighet til å holde seg flytende.

Du kan jo gå med på å se på mulighetene for å få det til innenfor de stabile grensene du trenger og uten at deres økonomi går til helvete.

 

Men det er tydeligvis slik at din mann mener dere skal ta opp enorm gjeld og ikke betjene den dere har i dag. Han ikke vet hvor han vil bo eller hva han vil gjøre der.

Alt som kommer ut av det er jo at dere hadde satt dere selv i en posisjon med enorm gjeld og ingen eiendeler.

Nå viser det at han tydeligvis tror han kan få flere hundre tusen i lån sånn uten videre at mannen din er langt inne i et sykdomsbilde som ikke fremmer rasjonell tenkning. Med en bipolar søster vil jeg være enig i at det kan være noe slikt han sliter med for i oppturer får hun for seg de merkeligste ting og klarer ikke tenke rasjonelt rundt det.

Alt ordner seg det er bare å gjøre ditten eller datten i hennes hode, mens vi andre sitter i virkeligheten og ser at visse ting overhode ikke er en mulighet, det er som om i hennes hode kan en firkant bli en sirkel.

Og om man prøver å få henne tilbake i virkeligheten og påpeke klar feil med tankegangen og sette spørsmål til den så er det ikke mulig å få henne til å forstå realitetene. Alt man kan gjøre er å vente til det snur og heldigvis til tider så har hun rapid bipolar slik at hun ikke klarer å lage for mye styr før det snur.

 

Men hi med at mannen din har fått for seg dette så ville jeg forsikret meg at han ikke får tatt opp lån i deres bolig eller andre verdifulle eiendeler.

Og forsikre deg at han ikke tar opp lån stort eller lite i ditt navn.

Det er dessverre veldig lett å ta opp ganske store forbrukslån i navnet til partneren med tilgang til deres personnummer og id kort.

Jeg har vært gjennom det selv og det er ikke bare å bevise i ettertid at det ikke var du som skrev under lappen, heldigvis for meg hadde jeg ikke verdens største inntekt og lånet ble derfor ikke så veldig stort men jeg var den som måtte betale det ut.

 

En mann som har kommet ditt at han ikke ser problemet med å reise fra sine barn, kan fort være truende til å misbruke din informasjon for å få penger om han blir desperat nok til å reise. Han vil jo løpe fra problemene derfor spiller det ikke så stor rolle for han hvilke problemer han legger bak seg og hvem som må rydde opp i de.

 

Jeg håper at mannen din får hjelp (du kan ta kontakt med psykiateren/psykologen hans og legge fram problemet, min søsters mann har ihvertfall måttet gjøre dette noen ganger da hun selvsagt ikke sier noe der om sine store planer for det ene eller andre)

Og at ting snur så han innser at han ikke kan ødelegge økonomien og reise fra barna sine. (men en deprimert person føler ofte at de nærmeste vil ha det bedre uten seg.)

Og innser at om en slik reise skal gjennomføres så kan det ikke skje er og nå men når alt er ordnet til det beste.

Da kan nok en slik reise være til det positive for dere alle.

 

 

Anonym poster: 26131e0ceb07c28671a97ab50a7fd77f

[Anonym bruker]

Han blir ikke bedre av å flytte til utlandet. De problemene han sliter med bærer han jo med seg i bagasjen.

 

Det er bedre å be ham søke hjelp her i landet og bli frisk først. Da kan han tenke klart.

 

Anonym poster: ebf22cadb4cd5760239d9b0bcb2ef743

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle

 

Her har det vært noen travle dager og ikke tid til å oppdatere dere. Beklager.

 

Ringte til psykiateren som mannen min skal begynne hos nå i januar for å høre når vi kunne sette opp time til han. Psykiater har ikke fått henvisningen enda (får den nok i løpet av uken) og kan ikke gi time før han har lest henvisningen. Psykiateren skulle ta kontakt så fort han hadde fått lest henvisningen, han skulle få komme til i løpet av kort tid. Håper psykiateren er dyktig!!! Har tenkt selv at han kanskje er bipolar. Det er forskjellige lidelser i familien, psykisk sett.

 

Han har fått på lykkepiller i ca 1 år, uten at de har gitt han den store endringen. Men han har vært hos flere forskjellige leger som ikke er fastlegen og hentet ut beroligende medikamenter. Utrolig hvor enkelt leger skriver ut sterke medikamenter. De er ikke illegal for dere som lurer, det har vært apoteklapp på alle glass.

 

Mannen min hadde en ok dag igår fram til kvelden, da ødela svigermor dagen hans med mas. Han ble sur og gikk å la seg 1830. Jeg satt igjen med barna og legging.

 

I dag har det vært en grusom dag. Han sier han angrer på at han har blitt far, sier at barna hemmer han i å gjøre det han vil. Angrer på at vi har fått et barn til. Så snakket om å flytte til utlandet er kommet opp igjen. Han sier det er veldig aktuelt. Han vil bo i karibien for opp til 1 år sier han.

 

Det nyfødte barnet vårt ble født 2 mnd før tiden og var rundt 800gr pga for lite næring. Nå 4 mnd etterpå er barnet blitt knappe 3 kg. Så for babyen sin del, tar jeg ingen sjanser. Jeg kan bare ikke se det for meg at jeg skal ta den lille babyen med meg og det eldre barnet til karibien. Den lille har mer enn nok med å vokse å legge på seg og jeg har ikke lyst å utsette barnet for unødvendige sykdommer. Ikke har vi økonomi til det heller.

Vi har vel 3 mill i lån. Huset og lånet til huset i mitt navn, bil, hytten og lånet til det i hans navn. Han har ikke tatt opp noe lån enda, har sjekket alt. Det kjedelige er at vi skal flytte inn i nytt hus før sommeren. Heldigvis skal foreldrene mine bo i kjellerleiligheten på 120kvm. De er pensjonister, så kan få mye hjelp uten problem. Men håper jo at han blir her, fikser ting og ikke stikker. Han føler nok at han kan bare reise, for han vet at jeg ikke vil ha problemer med å forsørge meg og barna. Han vet vi vil klare oss.

 

Men alt er veldig rart. For han er en karriere mann på høyt plan, med veldig god jobb og tjener rundt 1,5 mill i året.

Så sånn sett er økonomien der, men ikke når han skal slutte å jobbe for å bo i utlandet og gjøre ingenting.

 

Jeg klarer å betjene huslånet og forsørge meg og barna med min inntekt. Det jeg ikke klarer er å være hjemme med sistemann 1 år ekstra som var tenkt pga omstendighetene rundt barnet. Vi hadde begge ønske om at jeg skulle være hjemme med sistemann siden han er så liten. Så der må jeg eventuelt finne på noe annet, kan ikke la foreldrene mine være barnevakt hver dag heller.

 

HI

 

 

Anonym poster: cfccab01d079058f7505e3a046706848