I morgen skal jeg til lege :S

[Anonym bruker]

Og der skal jeg fortelle at jeg sliter sånn med angst at jeg har problemer med å fungere. Jeg skal fortelle at om jeg ikke får hjelp så klarer jeg sannsynligvis ikke til å gå ut i jobb igjen (mammaperm ferdig om noen uker)

Og jeg skal be om å bli satt på medisiner.

 

Og jeg gruer meg sånn!! Er så redd for at jeg ikke skal klare å ordlegge meg (jeg syns det er vanskelig å snakke om angsten, flaut på en måte). Redd for å ikke bli tatt på alvor, redd for å ikke få hjelp, redd for at hun skal be meg ta meg sammen. Jeg har mannet meg opp til å få denne timen i flere måneder. Dersom jeg ikke får hjelp i morgen, så kommer jeg nok aldri til å be om hjelp mer.

 

Jeg gruer meg sånn at det er tett før jeg kaster opp. I natt blir det ikke mye søvn.

 

Vet ikke hva jeg vil med innlegget. Bare lufte litt.

 

Anonym poster: 48bb95c60db4a6bad8964080f1cd0a7d

[Ugler i mosen]

Lykke til! Det går nok helt fint :-)

Klem til deg

[Catlady]

Du har klart det verste, og tatt det viktigste skrittet ..

Lykke til

[Anonym bruker]

Masse lykke til!! Leger i dag er langt mer oppdatert på psykiske lidelser enn før.

 

Ha du jobbet med angsten din før? Med psykolog? Jeg tenker at medisiner ikke nødvendigvis bør være første utvei, da de legger lokk på symptomene menikke kurerer problemet. Men en kombinasjon av psykologhjelp og medisiner er jo mulig.

 

Har angsten blitt mye verre i permisjonstiden? Det kan i så fall være lurt å prøve seg litt i arbeidslivet så du ikke blir fanget i angsten. Mye av angst er fundert i angsten for angsten.

 

Dtte klarer du!! Men den mest effektive løsningen for å bli frisk er å møte angsten og trosse den.

 

Hilsen en som har jobbet seg gjennom det

 

Anonym poster: 15be7c4842a32158f0884b85a0a550dd

[Himmel og hav]

Flott! Det krever styrke å be om hjelp. Om du er redd at du ikke skal få ordlagt deg godt nok, eller at du skal glemme det du vil fortelle legen, så skriv ned noen notater som du kan ta med deg, eller skriv et brev til legen som hun kan lese mens du sitter der.

 

Lykke til! Dette er første skrittet på veien til å bli bedre

[Frufluffy]

Lykke til . Skriv det ned og gi det til legen så kan jo legen se på det også etter samtalen ?

 

Jeg skjønner faktisk godt at det er vanskelig å be om hjelp igjen om man ikke føler seg forstått første gangen. Ville det hjulpet deg å ha med noen? Tror ikke jeg hadde klart det, men vet andre har hatt nytte av det

 

 

Lykke til, Du er tøff!

[verdens heldigste mamma]

Hvis du er redd for at du ikke klarer å fortelle legen det, kan du ikke skrive det ned på forhånd og gi det til ham/henne når du kommer?

Legen har garantert hatt mange pasienter før som har hatt vansker med å uttrykke hvordan de har det, og vil ha et mye bedre utgangspunkt for å gi deg den rette hjelpen hvis du klarer å skrive ned hva du sliter med og hvordan du har det.

 

Så utrolig godt at du tar tak i dette og får hjelp til å bli frisk.

 

Med en klem ønsker jeg deg lykke til!

[Anonym bruker]

Masse lykke til!! Leger i dag er langt mer oppdatert på psykiske lidelser enn før.

 

Ha du jobbet med angsten din før? Med psykolog? Jeg tenker at medisiner ikke nødvendigvis bør være første utvei, da de legger lokk på symptomene menikke kurerer problemet. Men en kombinasjon av psykologhjelp og medisiner er jo mulig.

 

Har angsten blitt mye verre i permisjonstiden? Det kan i så fall være lurt å prøve seg litt i arbeidslivet så du ikke blir fanget i angsten. Mye av angst er fundert i angsten for angsten.

 

Dtte klarer du!! Men den mest effektive løsningen for å bli frisk er å møte angsten og trosse den.

 

Hilsen en som har jobbet seg gjennom det

 

Anonym poster: 15be7c4842a32158f0884b85a0a550dd

 

Ja, det har jeg i tenårene. Angsten har vært der alltid, men den er i perioder verre enn ellers, og noen ganger nesten helt borte. Men nå er jeg helt på bristepunktet og har vært det et halvtårstid. Syns det er verre å be om hjelp nå enn da, for nå er jeg voksen og "ansvarlig", har barn osv. Så det føles som om jeg er håpløs når jeg har denne angsten. Den gang fikk jeg også hjelp grunne bekymring fra andre, så jeg slapp å be om den selv.

Kunne godt tenke meg psykolog igjen, men vet hvor presset psykiatrien er her, og dermed er jeg innstilt på medisinering i første omgang (evt mens jeg står på venteliste til behandling)

hi

 

Anonym poster: 48bb95c60db4a6bad8964080f1cd0a7d

[Anonym bruker]

Og jeg har vurdert å skrive ned det jeg tenker og si, men får litt angst av det også. Sitte der og se på at hun leser? :S

Angsten min startet etter en voldtekt, og den/det syns jeg fortsatt er veldig vanskelig å snakke om.

 

Anonym poster: 48bb95c60db4a6bad8964080f1cd0a7d

[Anonym bruker]

Og jeg har vurdert å skrive ned det jeg tenker og si, men får litt angst av det også. Sitte der og se på at hun leser? :S

Angsten min startet etter en voldtekt, og den/det syns jeg fortsatt er veldig vanskelig å snakke om.

 

Anonym poster: 48bb95c60db4a6bad8964080f1cd0a7d

 

Jeg ville skrevet det ned, og så velger du på legetimen om du vil gi brevet til henne eller om du vil snakke.

Du trenger forsåvidt ikke snakke om selve voldtekten med en gang, men fokusere på hvordan du har det idag i første omgang.

 

Jeg synes du er kjempe flink som har bedt om hjelp, og sender deg en stor klem.

 

Jeg kan anbefale http://www.dixi.no/, de har hjulpet meg veldig mye etter jeg ble voldtatt for noen år siden.

 

 

 

Anonym poster: 7e9f04039feb47a9369f47dc2fef6418

[Anonym bruker]

Etter at min permisjon var over med mitt første barn (ca13år siden) Var jeg så langt nede....hadde problemer med at de ikke ville ha meg tilbake i jobben jeg hadde før jeg fikk barn, var hjemme litt for lenge (tok 1år ekstra permisjon)

 

Jeg husker jeg grudde meg ihjel til å gå til min fastlege, jeg ble nesten dratt dit av min samboer.

 

Jeg har en fantastisk fastlege, som konstanterte at jeg hadde en depresjon/angst. Jeg fikk Cipramil, om jeg husker rett, som er en "lykkepille"

Jeg måtte gå på disse i minst 6mnd, men allerede etter 3uke så merket jeg at JEG var på vei til å bli meg selv igjen

 

Har siden den gang aldri hatt noen lignende problemer.

 

Ta med deg noen om du trenger støtte, noen som kjenner deg og vet hvordan du har det nå.

 

Masse lykke til

 

Anonym poster: 775d59429d7c1cdfbe7060cc4f47e7cf