er dette vanli fokus for nybakt pappa?

[Anonym bruker]

Min samboer er veldig opptatt av likestilling (vertfall godene) og nå etter vi fikk barn (2 mnd prematur) så er han veldig opptatt av at han ikke har rett på å være på sykehuset like lenge som meg. tenker da på dekt hotell rom og pleiepenger.

Har veldig liten forståelse for hvor mye som har skjedd med kroppen min og at mitt syn på å bevare forholdet ikke er likedans som hans. ønsker mest mulig tid med barnet og ser på dette som en unntaks tilstand. tar jeg innitiativ til noe er det aldri godt nok. sexen er ikke som HAN ønsker (3-4 uker siden keisersnitt)

Og lista går videre hadde aldri trodd han skulle oppføre seg slik før jeg ble gravid. kjent hverandre i mange år, sammen ca halvparten av de.. vet jeg ikke får det skikkelig frem her, men føler meg "lurt" og direkte såret over oppførselen hans!

 

Hvordan deres men har taklet bli pappa og hvordan behandlet dere?

 

Anonym poster: 9da2f814827287c1e2144f35bad0c84b

[Anonym bruker]

Her har det vært fullt fokus på mor og barn

 

Anonym poster: 51d97e27258760594e0dd0595f627dea

[Anonym bruker]

Hadde ikke sex før det var gått flere mnd etter KS, var utslitte begge to. Jeg var mye syk i svangerskapet, fikk svangerskapsforgiftning og akutt KS. Tvillinger som ikke sov samtidig.

Pappaen var flink til å ta ansvar, men er jeg som gjør mest.

Han er blitt en reser på bleieskift, han skifter somregel alle bleiene som trengs når han er hjemme.

 

Anonym poster: 5fbccb4ad7197c4bae76a527266f0667

[cecilies mamma]

Ang sex så kunne han ikke skjønne problemet, ungen hadde jo ikke vert gjennom der nede... Gnålte verre enn fy etter en uke.

Føler meg mer forandret denne gangen enn ved vaginal fødsel for 7 år siden..

[Anonym bruker]

Jeg var ødelagt nedentil så ble ikke sex før etter ca. 6 mnd. jeg var mer utålmodig enn han.

Hann hadde kun fokus på meg og baby.

Han fremmet lang amming, skiftet og badet baby, byttet på å bære rundt på henne da hun skrek 6 timer sammenhengende på grunn av kolikk ...

Super med andre ord.

 

Vi hadde vært sammen i 4,5 år da vi fikk første ungen.

 

 

Anonym poster: 52c272bfd68de1e4eea94dd54a4e4585

[cecilies mamma]

Hjalp veldi trykke på anonym knappen i hoved innlegget

Det ligger så uendelig mye mer bak enn jeg kan få frem her, mn hadde virkelig ikke forventet denne oppførselen hans nå.

Siste uka han var innlagt sammen med oss hadde han ikke ro på seg til å sitte noe serlig med barnet. når han endelig satte seg med h*n så ble han fornermet fordi barnet ikke husket han fra sist uke!

Svarer jeg "feil/ uklart" pga lite søvn og ammetåke så er det drama noen timer på det..

At jeg ikke syns det er stas reise hjem i på kveldene i helgene er totalt uforståelig..

 

Dette er vell ikke normalt?

[cecilies mamma]

Noen som kunne tenkt seg kommentert rundt dt jeg forteller om min mann? På vei til å bli deprimert eller bare veldig selvsentrert?

[Anonym bruker]

Han virker veldig selvsentrert, som et furtent barn

 

Anonym poster: 5fbccb4ad7197c4bae76a527266f0667

[cecilies mamma]

Har det inntrykket jeg og kan heller ikke unskylde han med at han er veldi ung, nermer oss 30..

[Anonym bruker]

Han virker furten. Litt usmakelig. Dumt at han ikke viser større forståelse.

 

Anonym poster: 8e92774357691444eb1b896e88a6715d

[Anonym bruker]

Nei det er ikke vanlig og jeg tror du faktisk må ta deg en alvorsprat med han. Det er ikke han som skal være i fokus her og hva slags mann er det som maser om sex når dama nettopp har gått gjennom et langt svangerskap, hatt en operasjon og faktisk har et barn som ligger på sykehuset og kan dø (barn ligger jo der for det er en mulighet for dette.)

Hans fokus burde være hos barnet beste og mors beste.

 

Jeg hadde ikke blitt hos en mann som har så lite empati og omtanke for det ene og andre.

 

 

Anonym poster: f43573c53d0d6d42811de1b087055f9a

[Ladybugg]

Kan nesten virke som han er litt i sjokk, ikke forstår hele situasjonen. Vanskelig for han og sette seg inn i hvirdan du har det, men ingen god opplevelse for deg! Det er vel i denne situasjonene man trenger støtte og omsorg fra sin kjære.

Prøv og snakk med en sykepleier fra avdellingen, kansje de kan snakke litt med far rundt det som har skjedd.

 

En klem fra meg foresten :-)

[Anonym bruker]

Det er tydeligvis flere menn som ikke tar hensyn etter fødsel. Synes du må snakke med ham og si hva du føler. Det er ikke bare og bare å leve normalt etter fødsel. Det er nå du må tenke på deg selv. Trenger du hvile så må du hvile deg når du har anledning til det.

Jeg hadde ikke sex med mannen min før 6 Mnd etter fødsel. Jeg klarte rett og slett ikke det, jeg var så sliten. Kolikk og problemer med amming.

Leit at han ikke tenker mer på deg. Men snakk med ham! Kommunikasjon er viktig.

 

 

Anonym poster: 70535f1a38681ff56896cd10c5c607e2

[Anonym bruker]

Han høres veldig merkelig ut, og veldig egoistisk. Jeg er gravid, og vi har ikke hatt sex på fire mnd, fordi jeg ikke føler for det. Har vært dårlig, og har nedsunket livmor. Ikke en gang har han lagt press på meg, selv om han stadig ymter frempå - han har full forståelse. Jeg ammet også førstemann i 3 år, og han støttet det 100 %. Hos oss står barna i sentrum, ikke vi.

 

Anonym poster: 95498c566811611d990e704e5bb94e2c

[cecilies mamma]

han er vanligvis verdens beste, og vi brukte lang tid på å bli klar for felles barn. dette fordi han har sett andre kamerater (som pulte rundt og laget barn i 18- 20 års alderen) og hvordan deres situasjon har blitt.

han hadde et ganske negativt syn på mødre i den forstand at når de fikk barnet sitt så til helvette med barnefar. nå kjenner jeg han godt og omformulert slik han egentlig mener det (har sjekket med han flere ganger!) han vil være sikker på at han får sine barn med en dame som vil ha både han og barnet. støtter han der.

vi har snakket mye om dette med gjevne mellomrom, og startet ikke prøvingen før han sa at han følte seg trygg og klar!

 

er til vanlig veldig støttendes, aldri vond å be om hjelp, og stiller opp der jeg trenger han!

noen krangler har vi, og er uenig om ting innimellom men aldri verre enn at det går seg fort til.

 

pga hans utryghet i utgp på å få barn så har jeg hele tiden vert bevist på å innkludere han mest mulig. alt fra åpent invitere han med til helsesøster, lege, ul, gjennom svangerskapet. han fikk valget og viste om alle tider og datoer i forkant.

jeg ble lagt inn med alvorlig svangerskaps forgiftning og det kunne gått galt, to ganger slik jeg har forstått det. han var der hele tiden, støttet og hjalp meg enormt med kommunikasjonen med de ansatte. fortalte han underveis og gjentatte ganger i etterkant hvor takknemlig jeg er for all hjelpen og støtten og hvor mye det sansynligvis har betyd for at jeg har hatt en såpass god opplevelse.

første uka med barnet var han også verdens beste (slik jeg kjenner han) stilte opp for meg og barnet på alle måter!

3 uka så fikk han nok, hang mer og mer med leppa, furten oppførsel, flere ganger han gikk inn for å provosere meg, går fort mellom hotell og intensiv avdeling (jeg går fremdeles seint etter opperasjonen selv om alt gror fint)

 

skal snakke med ene pleieren her når hun kommer tilbake på jobb, og be henne snakke med han. vet han har tillit til henne og vil ta henne på alvor, jeg vet bare ikke når hun kommer, gikk på fri etter jul...

 

problemet mitt er at jeg er sliten og såret av dette nå, kommer ikke skikkelig gjennom til han og får ikke forklart meg godt nok til han.. føler han legger ansvaret for hele forholdet og familien over på meg alene.

eks så prøvde jeg innvitere han med på julemidag på resturant i jula, men nei det ville han ikke.

vi var nylig på kino og såg historien om pi, men den daten gjaldt vistnok ikke.

jeg har sovet hjemme med han de dagene før han startet på jobb igjen (dvs dratt fra sykehuset noen timer tidligere enn jeg ønsker) skulle bare mangle, siden jeg ikke er villig til å prioritere han.

 

og mye mer...

 

vet det ikke er mye dere egentlig kan hjelpe meg med men det er godt å få det ut, ikke slik jeg kjenner mannen min!

[Anonym bruker]

Virker mer som om han er sjalu og sutrete for at ikke han får all oppmerksomhet. Sjalu på barnet..

 

Anonym poster: 0b43b293d2a8022383cd3f6b688b4177

[Anonym bruker]

Snakk med en av pleierne eller legene på sykehuset. Sykehusene har som regel noen som kan gå inn og hjelpe når familier er i krise pga at et av familiemedlemmene er syke.

 

Jeg tenkte også først det som Ladybug skriver, at det kan virke som om han kanskje er i litt sjokk.

Det er enten det eller at han er både umoden og i en benektelsesfase ift det som har skjedd. Nesten som at han ikke aksepterer det som har skjedd fordi det ikke var slik han planla det.

 

Uansett så treger du og dere hjelp, så ta det opp med en av de som er på jobb i dag, da får du sikkert også vite når hun som mannen har tillit til kommer tilbake på jobb også.

 

Lykke til!

 

Anonym poster: 383c4ed38b7f63c4ae33ca4722e48eee