Et gressenkeliv til besvær... (et selvmedlidende innlegg)

[Anonym bruker]

Sitter alene nok en lørdagskveld og har ingen å blåse ut til akkurat nå.

Nei, mannen er ikke på fest, til kompiser eller opptatt av hobbyen sin. Han er på jobb. Vi er velfungerende, ingen åpenbar problematikk egentlig, jeg tror det er mest hos meg problemet ligger.

 

Jeg skal ikke legge ut i det vide og brede her, men poenget er for det første at jeg føler meg ensom i ekteskapet fordi mannen har en jobb han brenner for, og i periodene det står på som verst, har han ofte skylappene på og "glemmer" oss her hjemme. For det andre er jeg lei av å være den som får hjulene til å gå rundt her hjemme, med å planlegge ukene slik at de skal gå rundt, betale regninger, kontakte nødvendige offentlige kontor når det er nødvendig, minne mannen min på viktige avtaler o.l, treninger til barna, osv osv. Ja, jeg har nok tatt på meg litt for mye ansvar opp gjennom årene, så på mange måter kan jeg for dette selv. Samtidig er han så opptatt at det på mange måter også er best sånn, en av oss må jo ha kontrollen.

 

For det tredje er jeg lei av å være alene hjemme med barna helg etter helg pga en reisende mann. Mye syk har vi også vært det siste året, slik at det har vært ganske slitsomt. Kun i jula og i sommerferien har vi ordnetlig tid til hverandre og til å pleie familien og forholdet. Da bruker vi å ha det fint sammen, vi har en god tone, føler oss litt forelska, at vi har et godt ekteskap. Men jeg synes at det er for lite å ha ordentlig kvalitetstid kun i feriene, resten av året hangler vi rundt.

 

Mannen min sier at han kan slutte i jobben om det går utover familien, men da visner han jo helt - når man jobber med noe man brenner for, gir det glød, og når man ikke jobber med dette blir det et savn. Siden han jobber innen idrett er det ikke bare å overlate noen kvelder i uka til andre heller, i og med at det er han som har ansvaret.

 

Uansett er jeg så ego at jeg savner å bli sett, savner å være en hel familie også utenom ferier, savner å ha en tilstedeværende samtalepartner i hverdagen, savner forutsigbarhet. Vi har snakket om dette mange ganger, men finner egentlig ingen god løsning på det.

 

Så hva gjør jeg? Holder ut i dette gressenkelivet og håper på bedre tider etter hvert som barna blir større, eller prøve å komme meg videre på egen hånd mens jeg er (forholdsvis ung). Jeg står sterkt alene, men jeg ønsker heller ikke å ødelegge min egen familie - jeg tenker særlig da på mine barn. Mulig jeg bare må jobbe med meg selv og finne strategier for å skape meg et bedre liv ut i fra hvordan forholdene faktisk er?

 

 

 

Anonym poster: b7ebc14b4a667def65da2716eff0f257

[Anonym bruker]

Må han reise så ofte da? Skype etc

 

Anonym poster: 454d162168a34490dceae166c5a2ec1a

[kråkemamma]

Har han ikke et ønske selv om å være mere sammen med deg og barna?

Jeg hadde ikke taklet dette over lengre tid.

Greit for en periode.

[Anonym bruker]

Han må reise så ofte ja, siden det er han som har hovedansvaret. De kveldene vi kommuniserer via tlf eller skype, går det ganske bra, men som regel er han opptatt hele tiden og har knapt nok tid til å snakke med oss her hjemme.

 

Han har et ønske om å være mer sammen med meg og barna, og har mange ganger prøvd å trappe ned. ... for så å trappe opp igjen :-/. Han blir dessuten gretten av å ikke ha denne jobben, derfor er dette så komplekst. Og ja, det er sikkert greit for en periode, men det har vært sånn i mange år nå.

 

Samtidig føler jeg at jeg har kommet til et slags metningspunkt, føler at jeg har fått nok, er lei osv. Det hjelper ikke på at jeg har fått litt oppmerksomhet fra en kjekk og snill mann, men holder meg på den smale sti. Men det har fått meg til å tenke enda mer på hva JEG egentlig vil her...

 

Gruff :-)

 

Anonym poster: b7ebc14b4a667def65da2716eff0f257

[Anonym bruker]

.. og en ting til. Det siste året har jeg blitt mye mer gretten og irritert enn jeg har vært før. I utgangspunktet er jeg en rolig og harmonisk person, men føler at jeg endrer meg. Men jeg får det ikke til, tror jeg drasser rundt på litt for mye grums.

 

Så her må det handling og endring til, men jeg er usikker på hva jeg skal gjøre.

 

Hjelp! :-)

 

Anonym poster: b7ebc14b4a667def65da2716eff0f257

[Anonym bruker]

Hehe, skjønner såpass at du er ute etter at noen skal si at du skal skal dumpe han og satse på den nye;)

 

Anonym poster: 609b1aec27405bfa708311d47f197d0c

[Anonym bruker]

Ja, det vet vel du bedre enn meg? ;-)

 

Jeg angrer meg litt for at jeg skrev dette om den andre mannen. Det var for å få frem et poeng. Jeg savner å bli sett. Av mannen min. Og når jeg får oppmerksomhet av en annen mann, får det meg til å tenke over hva jeg føler at jeg går glipp av. I mitt ekteskap.

 

Så spørsmålet er ikke om jeg skal forlate min man til fordel for en annen. Det er ikke et tema for meg. Spørsmålet er om jeg skal jobbe mer med meg selv og forholdet jeg er i nå, eller om jeg skal gi opp fordi jeg føler at jeg mangler motivasjon. Det er kjernen her, ikke en overfladisk flørt ;-)

 

Anonym poster: b7ebc14b4a667def65da2716eff0f257

[Anonym bruker]

Dytter opp denne jeg:-)

 

Anonym poster: b7ebc14b4a667def65da2716eff0f257

[Anonym bruker]

Uten at jeg sitter på fasiten vil jeg tro at ting ikke blir bedre uten endring, dvs om du blir må jo mannen bytte jobb e.l. Om han fortsetter slik som nå de neste årene vil jo ditt savn etter mer kvalitetstid som familie bare øke og du vil sannsynligvis bli mer irritert.

Om du skal bli eller gå vet du best selv, men jeg tror ikke du blir fornøyd bare du holder ut til barna blir store, det må gjøres endringer.

Jeg hadde ikke orket et liv som ditt.

 

Anonym poster: 7dab4e2f18f4b19f88c28214cbe879de

[Anonym bruker]

Det må en endring til ja, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det an. Det er et betent tema, sårbart for begge. Og kan jeg kreve at noen gir avkall på livsverket sitt? Samtidig har jeg funnet meg i mye i årene som har vært og har som nevnt nådd et metningspunkt føler jeg.

 

Jeg greier sjeldent å slappe av,føler meg ofte frustrert, og har fått kortere lunte. For tiden trives jeg best sammen med barna når jeg er alene sammen med dem, da føler jeg meg mer som "mitt gamle jeg". Har jeg da latt ting gå for langt?

 

Anonym poster: b7ebc14b4a667def65da2716eff0f257

[Mamma_til_2]

ÅÅÅHHH nå merka jeg at jeg ikke fikk lyst til at min mann skal ta den jobben han er blitt tilbudt, det innebærer reising i inn og utland, kurs og drit, men mye bedre lønn!!

[Anonym bruker]

Dere må tenke godt igjennom det i alle fall, mamma til 2:-).

Mulig det fungerer for dere, og det kommer an på hvor mye jobbing det dreier seg om også. Og graden av tilstedeværelse fra din mann sin side...

 

Jeg er gift med en idealist og ildsjel. Sikkert vel og bra det, men det koster...

 

Anonym poster: b7ebc14b4a667def65da2716eff0f257