Anonym bruker Skrevet 5. januar 2013 #1 Skrevet 5. januar 2013 Det er kanskje litt vanskelig å forklare hva jeg mener, men jeg prøver. Vi hører stadig om forhold som skranter og der de kanskje går i par terapi eller andre ting for å få hjelp. Det er selvfølgelig viktig å ta vare på forholdet. Men hva er det som skjer på veien til samlivsterapi? Jeg lever i et forhold med lite konflikter. Vi har det ganske harmonisk i hverdagen og jeg vil kalle det et godt forhold. Vi har to barn og alt som det medfører med en på skolen og en i bhg. Vi pleier forholdet og har gjensidig respekt for hverandre. Et helt normalt sexliv har vi også vil jeg tro. Vi har vert gjennom en vanskelig periode med sykdom hos mannen. Hjerteproblemer, depresjon og angst. Denne perioden har vart i litt over to år nå og vi er endelig på vei tilbake til utgangspunktet vårt, om ikke et enda bedre utgangspunkt enn vi hadde før. Men om vi hadde hatt alle de problemene som jeg leser om her inne, så vet jeg ikke om jeg hadde vert villig til å kjempe for forholdet så lenge. Man kjemper for den man elsker og for det man ønsker, men hvor lenge skal man kjempe når man egentlig ikke har det bra? Og en prøver og prøver, men kommer ingen vei? Venninnene mine mener at jeg ikke kan sette meg inn i slike situasjoner fordi vi aldri har hatt det slik som noen av de; mye krangling, utroskap, latskap, dårlig kommunikasjon. Men for meg er et forhold med mye krangling, utroskap og dårlig kommunikasjon,intet forhold, men en kamp. Hva mener dere? Anonym poster: a8ba4608f93e721dc9717edcf824eaa5
Anonym bruker Skrevet 5. januar 2013 #2 Skrevet 5. januar 2013 Noen som er enig eller uenig med meg? Anonym poster: a8ba4608f93e721dc9717edcf824eaa5
Gjest sug lut Skrevet 5. januar 2013 #3 Skrevet 5. januar 2013 Man skal ikke kjempe så lenge at man mister seg selv.
Anonym bruker Skrevet 5. januar 2013 #4 Skrevet 5. januar 2013 Man skal ikke kjempe så lenge at man mister seg selv. Det var godt sagt. Anonym poster: a8ba4608f93e721dc9717edcf824eaa5
Anonym bruker Skrevet 5. januar 2013 #5 Skrevet 5. januar 2013 Du vet at noen tror alltid at gresset er grønnere på andre siden osv.. Og noen ganger erjo gresset grønnere et annet sted. Kunsten er å vite forskjellen. Mine skilte venninner sier at alt for mange holder ut for lenge av hensyn til barn, familie, hus og felles historie. Mine godt gifte venninner sier at alt for mange gir opp alt for lett. det handler om innstilling. Jeg ser litt begge sider her. Tror mange har urealistiske forventninger, samtidig så skal livet ikke være en kamp som du sier... Anonym poster: aa1779a52888c800b577bab4055650c0
Anonym bruker Skrevet 5. januar 2013 #6 Skrevet 5. januar 2013 Jeg er enig med deg i utgangspunktet, men noen ting henger jo sammen, og det syns jeg er rart at du ikke ser, hvis mannen har hatt de problemene du nevner. Jeg har en mann som er/har vært deprimert, og sliter med angst. Fra utsiden virker han lat, og det er helt umulig for andre å sette seg inn i hans situasjon. Men jeg ser jo at hverdagen kan være en kamp for ham på dårlige dager, bare det å gå på toalettet er tiltak. Men jeg elsker ham likevel, og selv om denne perioden er tøff, ser jeg ikke på det som en kamp nei, det er vårt forhold. Jeg ville aldri ha valgt ham bort, men jeg hadde selvsagt ønsket at han skulle bli frisk fort. Anonym poster: a6407c96c5c6e92e7d989a962af7cb77
Anonym bruker Skrevet 5. januar 2013 #7 Skrevet 5. januar 2013 Jeg er enig med deg i utgangspunktet, men noen ting henger jo sammen, og det syns jeg er rart at du ikke ser, hvis mannen har hatt de problemene du nevner. Jeg har en mann som er/har vært deprimert, og sliter med angst. Fra utsiden virker han lat, og det er helt umulig for andre å sette seg inn i hans situasjon. Men jeg ser jo at hverdagen kan være en kamp for ham på dårlige dager, bare det å gå på toalettet er tiltak. Men jeg elsker ham likevel, og selv om denne perioden er tøff, ser jeg ikke på det som en kamp nei, det er vårt forhold. Jeg ville aldri ha valgt ham bort, men jeg hadde selvsagt ønsket at han skulle bli frisk fort. Anonym poster: a6407c96c5c6e92e7d989a962af7cb77 Jeg forstår ikke helt hva du syntes er rart at jeg ikke ser. Jeg skriver jo at jeg har hatt det slik som du nevner. En mann med angst og depresjon og vi er endelig på vei tilbake. Jeg har aldri tenkt på å gi opp mannen min. Hva er det jeg ikke ser? Anonym poster: a8ba4608f93e721dc9717edcf824eaa5
Anonym bruker Skrevet 5. januar 2013 #8 Skrevet 5. januar 2013 Jeg er enig med deg i utgangspunktet, men noen ting henger jo sammen, og det syns jeg er rart at du ikke ser, hvis mannen har hatt de problemene du nevner. Jeg har en mann som er/har vært deprimert, og sliter med angst. Fra utsiden virker han lat, og det er helt umulig for andre å sette seg inn i hans situasjon. Men jeg ser jo at hverdagen kan være en kamp for ham på dårlige dager, bare det å gå på toalettet er tiltak. Men jeg elsker ham likevel, og selv om denne perioden er tøff, ser jeg ikke på det som en kamp nei, det er vårt forhold. Jeg ville aldri ha valgt ham bort, men jeg hadde selvsagt ønsket at han skulle bli frisk fort. Anonym poster: a6407c96c5c6e92e7d989a962af7cb77 Jeg forstår ikke helt hva du syntes er rart at jeg ikke ser. Jeg skriver jo at jeg har hatt det slik som du nevner. En mann med angst og depresjon og vi er endelig på vei tilbake. Jeg har aldri tenkt på å gi opp mannen min. Hva er det jeg ikke ser? Anonym poster: a8ba4608f93e721dc9717edcf824eaa5 "Venninnene mine mener at jeg ikke kan sette meg inn i slike situasjoner fordi vi aldri har hatt det slik som noen av de; mye krangling, utroskap, latskap, dårlig kommunikasjon. Men for meg er et forhold med mye krangling, utroskap og dårlig kommunikasjon,intet forhold, men en kamp." Det er dette jeg mener. Det høres jo ut som om du har vært i samme situasjon med din mann som jeg er i med min, og da syns jeg at det er rart at du skriver disse tingene. For min mann virker som sagt lat utenfra, vi har dager hvor han har det tøft, som da inneholder både krangling og dårlig kommunikasjon. Tre av fire punkter med andre ord. Da har vi det tøft, men det betyr ikke at jeg vil forlate ham. Det jeg mener er da altså at de tingene du skriver, er ting som er relevant i vår situasjon (ihvertfall i min), men du skriver om det som om det er noe helt annet som du ikke hadde taklet. Men har du ikke måttet takle disse tingene nå da, eller har alt vært rosenrødt likevel? Anonym poster: a6407c96c5c6e92e7d989a962af7cb77
Anonym bruker Skrevet 5. januar 2013 #9 Skrevet 5. januar 2013 Jeg er enig med deg i utgangspunktet, men noen ting henger jo sammen, og det syns jeg er rart at du ikke ser, hvis mannen har hatt de problemene du nevner. Jeg har en mann som er/har vært deprimert, og sliter med angst. Fra utsiden virker han lat, og det er helt umulig for andre å sette seg inn i hans situasjon. Men jeg ser jo at hverdagen kan være en kamp for ham på dårlige dager, bare det å gå på toalettet er tiltak. Men jeg elsker ham likevel, og selv om denne perioden er tøff, ser jeg ikke på det som en kamp nei, det er vårt forhold. Jeg ville aldri ha valgt ham bort, men jeg hadde selvsagt ønsket at han skulle bli frisk fort. Anonym poster: a6407c96c5c6e92e7d989a962af7cb77 Jeg forstår ikke helt hva du syntes er rart at jeg ikke ser. Jeg skriver jo at jeg har hatt det slik som du nevner. En mann med angst og depresjon og vi er endelig på vei tilbake. Jeg har aldri tenkt på å gi opp mannen min. Hva er det jeg ikke ser? Anonym poster: a8ba4608f93e721dc9717edcf824eaa5 "Venninnene mine mener at jeg ikke kan sette meg inn i slike situasjoner fordi vi aldri har hatt det slik som noen av de; mye krangling, utroskap, latskap, dårlig kommunikasjon. Men for meg er et forhold med mye krangling, utroskap og dårlig kommunikasjon,intet forhold, men en kamp." Det er dette jeg mener. Det høres jo ut som om du har vært i samme situasjon med din mann som jeg er i med min, og da syns jeg at det er rart at du skriver disse tingene. For min mann virker som sagt lat utenfra, vi har dager hvor han har det tøft, som da inneholder både krangling og dårlig kommunikasjon. Tre av fire punkter med andre ord. Da har vi det tøft, men det betyr ikke at jeg vil forlate ham. Det jeg mener er da altså at de tingene du skriver, er ting som er relevant i vår situasjon (ihvertfall i min), men du skriver om det som om det er noe helt annet som du ikke hadde taklet. Men har du ikke måttet takle disse tingene nå da, eller har alt vært rosenrødt likevel? Anonym poster: a6407c96c5c6e92e7d989a962af7cb77 Selv om vi har hatt en vanskelig periode, har den ikke inneholdt dårlig kommunikasjon og krangling. Jeg tror at det en noe av det som gjør at vi har kommet oss gjennom denne perioden. Vi fikk tidlig hjelp og jeg har vert med på store deler av det "psykologiske opplegget" og har derfor fått en forståelse av hva problemet er. Jeg kan forstå hva du mener, men selv om det for andre kan se ut som mennene våre er lat, så vet jo vi at det ikke er det som er tilfelle. Det venninnene mine sier er jo at jeg ikke har en mann som jeg kommuniserer dårlig med, jeg har ikke en mann jeg krangler med, jeg har ikke en mann som er lat og jeg har ikke en mann som er utro. Derfor kan jeg ikke sette meg inn i situasjonen til de som har det. Skjønner? Og for meg hadde det vert en kamp om jeg hadde hatt det. Anonym poster: a8ba4608f93e721dc9717edcf824eaa5
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå