Jeg er redd samboern min ikke takler barnet mitt, innerst inne :-(

[Anonym bruker]

JEG føler han er ute etter å finne "feil" med meg/han. Han mener f eks at smokk og bleie er barnet for stort til, barnet blir 3 i slutten av mai.

Ha leker på bordet, eller i sofaen er ikke lov. (var ok hos meg før).

Han mener barnet mitt sutrer veldig mye, og at jeg skal få barnet til å slutte med det.

Etter jobb og barnehage vil han gjerne ha "min" oppmerksomhet, gjerne bare ligge å hvile på soverommet, snakke osv. (koselig ja, men barnet kommer jo etterhvert, å lurer på hvor mammaen sin er).

Han leker aldri med barnet mitt, kan hende han kiler barnet mitt et par ganger på en uke, men setter seg aldri ned å "leker" eller blir kjent på "den måten".

JEG føler at barnet mitt ofte er i veien for min samboer.

Syns det er slitsomt at barnet mitt våkner om natten, barnet mitt våknet ofte 1-2 ganger før på natten, hender det skjer nå også.

Vi flyttet inn i hans leilighet for 6 mnd siden.... Og enda har ikke de to funnet tonen . Det skremmer meg litt egentlig?

Han gjør aldri noe for mitt barn, spør om noe, ol. har skjedd EN gang at han tok av barnet genser, det var det.

Nesten hvert måltid blir uhyggelig, for min del, fordi jeg føler samboer ser litt etter feil på barnet mitt, grising, søling, vil ikke ha mat osv.

Barnet mitt er "enda" ikke knyttet noe til min samboer, barnet kan snakke om han, og sånn, men da jeg lekte på gulvet med barnet her en dag, kom samboer å "prøvde" å leke, (jeg tror han skulle teste) men barnet mitt sa da "Joar reise". Han hadde sagt han skulle ut en tur, men jeg er usikker på om mitt barn hadde fått med seg det, om barnet mente han skulle reise, eller om han ikke ville han skulle leke med oss. Jeg ble skikkelig lei meg og satt ut da, for jeg vet egentlig han ikke ville Joar skulle leke med oss. Skulle bare ønske det var noe annet han mente...

Innimellom har jeg fått en følelse av at samboern min kanskje har blitt litt "sjalu" på barnet mitt, på oppmerksomheten på ettermiddagen. Og veldig ofte må samboern min bort en tur, ut å ordne noe ol på ettermiddagen, er det fordi han ikke orker å være sammen med barnet mitt og meg? Og middagen er klar 16 da han har kommet hjem fra jobb, veldig ofte er han ikke hjemme før 17............vi venter på han.........men kan det være fordi han ikke vil ha "lang" ettermiddag med oss?

 

Det kan hende jeg tar feil, det tar sikkert litt tid før de finner tonen osv. Men jeg har så si aldri hørt han si noe positivit om mitt barn. Det er litt sårende egentlig. Kun "negative" ting.

 

Jada, har tatt det opp et par ganger med han, men han blir nesten litt sint, og sier det ikke stemmer at barnet mitt er i veien for han.

Det er nesten ikke noe vits i å ta det opp, for han blir sur, å går.

Går ikke ann å snakke med han om dette, en gang klarte jeg ikke å holde meg, tårene rant. Da ble det "bedre" i 2 dager........

 

 

 

Noen ganger vurderer jeg å ta med meg barnet å rømme.

Jeg overreagerer kanskje?

Det er ikke så lett å sette følelser på ark. Men nå har jeg fått luftet meg.

Jeg blir ikke skuffet dersom dere mener jeg overreagerer (blir mer glad da).

 

hilsen meg.

 

Anonym poster: f7986cbf77a1fabf504e8fc38691aad6

[BettyBoob]

Oi, dette hørtes ikke bra ut. Jeg er samboer med en som ikke er pappan til sønnen min, vi har vært sammen siden gutten min var 13 mnd - men bodd sammen alle tre siden 2009 da var gutten min 3,5.

 

Du må nok ha en alvorsprat med samboeren din om hva det innebærer at han nå bor sammen med dere. Jeg husker jeg pratet masse med samboeren min om deres forhold før vi ble sammen og den første tiden vi alle bodde sammen.

 

Er pappan til gutten din inne i bildet? Det er nemlig ikke barnefar her, så samboeren min er "pappan". Samboeren din blir sikkert sint når du tar det opp fordi han vet at du har rett og at han ikke gjør den innsatsen han burde. Samboeren min synes også det var litt vanskelig i starten, han var ikke vant til små barn fra før og er ikke en sånn typisk "barnetekkemann".

 

Ønsker deg lykke til, husk at det er sønnen din som er hovedpersonen her - ikke en furten samboer.

[Anonym bruker]

Jeg tror dessverre ikke du overreagerer. Jeg tror du innerst inne vet at noe ikke stemmer, og det er deler av dette du har satt ord på nå. Hvis samboeren din er en stort sett grei og fin fyr, så vil han aldri i verden innrømme at han ikke takler barnet ditt eller at han er sjalu på barnet; alle voksne mennesker skjønner at det blir for dumt.

Men han kan jo likevel kjenne på den følelsen..

Jeg kan ikke se for meg at dette skal løse seg. En slik antipati (som drøssevis av stemødre også har) er vrien å gjøre noe med, dessverre.

Jeg tror du gjør rett i å vurdere å avslutte forholdet, dessverre.

 

Anonym poster: 91968d6eda287fdb56a8ce311a16f838

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Jeg tror du har helt rett, hi..

 

Virker som mannen ser på barnet som en trussel, at barnet er i veien for deres tid sammen, og at han ikke er komfortabel med stepapparollen.

 

Jeg forstår det er vanskelig, men personlig hadde jeg aldri blitt hos denne mannen slik du beskriver deres liv

[Anonym bruker]

beklager, men jeg klarer ikke forstå hvordan du kunne flytte inn med en slik mann i utgangspunktet jeg. Han virker ikke moden for dette, og det hører virkelig ikke bra ut!

 

Anonym poster: ec62df5907583ae763ddd37a578f1cc6

[DaTuMa]

Dette høres ikke bra ut. Jeg ville tatt med meg barnet mitt og flyttet. Hvis han ikke har klart å godta sønnen din nå, tror jeg han ikke kommer til å gjøre det.

[Gjest]

Hjelpes... han høres jo ut som en guttunge med stort oppmerksomhetsbehov!!!

 

Etter barnehage og jobb----> ligge å kose i senga?

 

Hadde vel revurdert hele forholdet pga ungen. Unger kommer først uansett, iallefall hos meg.

 

Barnet ditt trenger trygghet og gode rammer rundt seg, og samboern din gjør ikke stor nok innsats der i gården.

 

Men er bare du selv som vet hva du vil?

 

Klem

[Anonym bruker]

Takk for ordentlige og ærlige svar dere, setter stor pris på det.

Jeg kan ikke ta det opp med venninner eller familie. Så i går tenkte jeg faktisk tanken på å få luftet meg hos en psykolog, godt å få andres synspunkt på dette.

 

Må sies at samboern min sier han elsker meg, og er livredd for å miste meg. Han er sjalu av seg, han liker ikke at jeg er ute med venninner på byen (det er ikke ofte men). Han nekter for at han er sjalu, jeg er ikke dum, jeg skjønner jo han er det.

Jeg har nevnt det for han at jeg kanskje skal flytte, men at vi kan være kjærester for det. men det var uaktuelt for han.

Skal sies at han er en litt vanskelig person å snakke med noen ganger, han er litt firkantet og det er ofte enten eller. (Feks: er du syk ligger du i senga, ellers er du ikke syk! <- mot meg) Streng med andre ord, prøver kanskje å få "respekt?)

 

Det skal ikke "mye" til før barnet mitt åpner armene sine for andre voksne (joa, litt men), hadde han bare giddi å sagt "kom a, så leker vi litt sammen", å LEKT med barnet mitt på barnets nivå i 10 min hadde samboern min "vunnet" en del hos mitt barn.

 

Barnet mitt er også i "min" periode, min leke, min bok, spesielt mot min samboer, det er kanskje alderen? Jeg jobber med saken, og barnet har begynt å mykne litt opp. (tips og råd mottas gjerne!).

 

Jeg har faktisk tenkt tanken med å forlate han. Det er ikke så lett å snakke med han, ikke mange ordentlige lange samtaler vi har hatt sammen egentlig.....

Men han har sagt før da jeg har prøvd å snakke med han

"Det er jo greit for meg, ellers hadde jeg ikke latt dere flyttet inn her!!"

innerst inne vet jeg at han vil bare at jeg skal bo i leiligheten hans, men han "må godta" mitt barn for å få meg, men på en måte så føler jeg at han ikke gjør det.

Har spurt han flere ganger om vi tre kan finne på noe sammen (åpen gård, lekeland osv, men da kan han aldri).

 

Han er ikke vant med barn, og han er "ung". ( vi er 26 og 27 år).

 

Anonym poster: f7986cbf77a1fabf504e8fc38691aad6

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Dersom han ikke har barn fra før av så tar det tid til å venne seg til det å skulle bo med et barn, det å skulle være en omsorgsperson og en som skal sette grenser.

Kankje han er usikker og/eller redd for å tråkke over noen grenser siden han ikke er barnets far? Kanskje han opplever at du ikke integrerer ham inn i barnets liv?

 

Dere må snakke om dette før det går for langt

[Anonym bruker]

Jeg kan skrive under på at det ikke er veldig lett å komme inn som "mor" nr to, eller "far".

Jeg er stemor til ei jente på 4, og når man ikke har barn fra før, så er det veldig vanskelig å sette seg inn i hvordan ting skal gjøres, og bør gjøres. Min samboer har før kjeftet på meg fordi jeg ikke deltok med grenser når barnet gjorde "ulovlige" ting. Jeg var veldig usikker på hva som er greit av meg å gjøre iforhold til barnet og grenser. Selv om jeg vet at jeg er voksen, og barnet skal høre på meg. Var usikker på hvordan samboer ville reagere om jeg snakket til barnet hvis den gjorde ting som ikke var lov. Men jeg har fra dag 1 deltatt i lek med barnet, ofte alene uten faren hennes da han syns det var kjedelig. Jeg kan enda, etter 3år med han, føle i blandt at han lurer på hvorfor jeg snakker til barnet, akkurat som om jeg finner på at hun gjør ting som ikke er lov. Men når jeg forteller hva barnet gjorde, så får jeg støtte fra han. Men er faktisk ikke lett altså, når man kommer inn og skal plutselig bli ste-forelder.

 

Sier ikke at det er det din samboer sliter med, jan godt være som du tror, at han ikke takler rollen.

 

Anonym poster: 59a1d25c6221af39787f9f9f6ce32aaf

[Gjest Sekretøsa]

Mannen min klarte heller ikke den rollen så godt i starten, men han lekte masse med henne da! Men han syns nok det var vanskelig. Jeg lot han delta som han ønsket fra dag 1, og hvis han syns det var rett å snakke til henne for et eller annet, så gjorde han det. vi er likestilte foreldre for henne, selvom han ikke har noe juridisk ansvar.

 

Det at han mener du må ligge i senga når du er syk, og vil kose med deg i senga etter jobb samt misliker at du er sammen med venninner på byen..... Ikke bra!!

 

jeg ville desverre, etter så lang tid som samboere uten noe særlig bedring, revurdert hele forholdet.

[Anonym bruker]

Synes faktis du bør flytte ut,høres ut som mannen er psykopat!

 

Anonym poster: 3e5741247dddae6744781b03c33cd21c