Noen som føler seg truffet?

[Anonym bruker]

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread259272/

 

Anonym poster: 22aeeae9f12aebcc849500a61d3caa91

[Gjest sug lut]

Nei.

[Anonym bruker]

Mobiltelefon er jeg ikke avhengig av, så den stjeler lite av min tid.

 

Men har hatt en lei tendens til å bli sittende for mye foran pc'en. I en tid da jeg har vært mye trøtt og sliten har den blitt min virkelighetsflukt.

Men de siste månedene har jeg innsett hvor mye energi og tid det faktisk stjeler, så nå sitter jeg omtrent ikke ved den når ungene er hjemme/våkne.

 

Poster heller ikke mye om barna eller familien på Facebook, verken bilder eller status. Har ikke perfekt liv, perfekte barn eller perfekt mann og synker ikke så lavt at jeg skriver det motsatte på Facebook.

 

Anonym poster: f5956f534869c4dfd2cff2cc58a34d93

[Anonym bruker]

nei. snarere tvert i mot.. jeg har vel ikke helt funnet balansen, mitt sosiale liv er det helt slutt på.. jobben måtte jeg si opp.. barnet er straks 2 år og jeg går fortsatt hjemme og vier all min tid på det til jeg får plassert ræva på skolebenken igjen. men jeg liker det, og ville ikke byttet tiden med barnet mot noe som helst

 

Anonym poster: 6d7bf6eb9613446231c4994e0f9ace2e

[holahopp]

veldig bra skrevet egentlig. En liten vekker for mange tror jeg. Vet selv at det er lett med alle dingsene rundt omkring. Har heller en som liker å gå rundt med de dingsene så er lett å fokusere på den lille tassen som vil meg noe

[Anonym bruker]

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread259272/

 

Anonym poster: 22aeeae9f12aebcc849500a61d3caa91

 

Både og... Når jeg er med sønnen på fritidsaktiviteter legger jeg bort iPhonen og er med på det som skjer.

Men hjemme derimot, når vi tar det rolig på ettermiddagen, han pusler med sitt og jeg slapper av tar jeg meg selv ofte i å sitte på iPhone. Han kan spørre om noe eller vil vise meg noe som han må prøve på flere ganger å få oppmerksomheten min.

Nå er jeg derimot blitt mer bevisst på det og legger den bort når slike situasjoner oppstår. Men det er klart, jeg kan bli mye flinkere!!

Ser det egentlig går mest utover det sosiale med samboeren,- vi har på tv'n og sitter med hver vår iPad/iPhone....

DET er noe vi burde unngå, for vi prater sjeldent sammen.

 

Anonym poster: e52094782374deb85b54d73e37c08c8a

[Anonym bruker]

Mobiltelefon er jeg ikke avhengig av, så den stjeler lite av min tid.

 

Men har hatt en lei tendens til å bli sittende for mye foran pc'en. I en tid da jeg har vært mye trøtt og sliten har den blitt min virkelighetsflukt.

Men de siste månedene har jeg innsett hvor mye energi og tid det faktisk stjeler, så nå sitter jeg omtrent ikke ved den når ungene er hjemme/våkne.

 

Poster heller ikke mye om barna eller familien på Facebook, verken bilder eller status. Har ikke perfekt liv, perfekte barn eller perfekt mann og synker ikke så lavt at jeg skriver det motsatte på Facebook.

 

Anonym poster: f5956f534869c4dfd2cff2cc58a34d93

 

Er visst litt trøtt, så jeg misoppfattet nok budskapet i den teksten noe. Svaret mitt blir da litt malplassert ser jeg, jaja.

God natt.

 

Anonym poster: f5956f534869c4dfd2cff2cc58a34d93

[LittLykkelig]

Haha dette er DIB.. VELDIG mange her må være skyldige i dette!

[Anonym bruker]

Nei, jeg har en gammel slitt nokia, uten fancy tilleggsfunksjoner, så den er ikke så spennende.

Pc`en blir stort sett brukt etter at barnet har lagt seg.

 

Anonym poster: 5610aa17c98da95005d39c9cb607a80e

[Anonym bruker]

Ja, kjente meg igjen i mye dessverre. Satt og gråt mens jeg leste teksten, for en fæl mamma jeg er.

 

Anonym poster: b3231f7f9ee6b08fb2926a404b6fe5a4

[Anonym bruker]

Nei.

Pc'n blir ikke slått på før guttungen er i seng.

Mobilen brukes lite. Kun til å reinge og sende meldinger med.

Den lille tiden jeg har med guttungen etter jobb og barnehage er tid jeg bruker på han.

 

Anonym poster: 529ab5ac0ba479a0415cf8c8ac289eef

[det er berre mordi]

Nei. Her er det kommandøren som er sjefen og jeg får høre det veldig fort om jeg i det hele tatt ser en annen vei;)

[ms.Pond]

Jeg kan helt sikkert bli flinkere! Men prøver å ikke fortape meg helt i det jeg leser på mobilen. Det kan være godt å få seg en vekker på denne måten innimellom

[Gjest Vicky Pollard]

Ja, litt. Fin artikkel

[Gjest Vicky Pollard]

Ja, litt. Fin artikkel

 

Men det er mye annet også som stjeler tid. Husarb. Babyen osv.. Men jeg bør bli flinkere.

[Anonym bruker]

Jeg er oppmerksom på problemstillingen. Selv er jeg jo oppvokst i en annen tid, på tv var det en stor klokke, en runding med farger og digital ur, og fisker helt frem til ettermiddagsnytt. Var tv på på den tiden skulle min far se det, og nåde den som sa noe særlig under værmeldinga.

Når klokka var halv sju var det leggetid for oss små, for halvsju og bølgeblikksbandet var skumle greier.

 

Min far var opptatt med jobb, gård, gravemaskiner og det var ikke uvanlig å henge rundt å vente i naboens gård, mens noe skulle jobbes og fikses.

 

Min mor er og var en bok orm. Vi hadde bøker fra tak til gulv i alle rom, hun leste, forsket, studerte, jobbet og leste, vi hoppet strikk og vi var i grunnen ikke så opptatt av hennes oppmerksomhet. Oss søsken var sammen, og vi var sammen med andre. Vi var også alene og holdt på med vårt.

 

Begynte på skolen når jeg var seks år, og kunne klokka godt. Hadde full forståelse for sekunder, minutter og timer. Sikkert for å ha sittet å stirret inn i klokka på den blåe bakgrunnen, med digitalur i hjørnet, og ventet på ettermiddagsnytt.

 

Jeg kan ikke huske denne oppmerksomhetstrangen. Og jeg tviler på om bokormen og bonden hadde så mye mer fokus på meg, og gav dem like mye oppmerksomhet som jeg gir mine barn.

 

Hvem sier barn trenger 100% oppmerksomhet hele veien. Er det ikke greit om mor og far også gjør andre ting?

Hva med utviklingen som ligger i å bare være, tenke og prate med seg selv? Synge, dans, lese, se seg i speilet? Være sammen med andre unger og prate litt.

 

Jeg tror ikke dagens barn blir hysjet på, og ignorert like mye som vi ble. Hva med gryntene bak en avvis som var så stor at den måttenleses ved kjøkkenbordet?

 

Trenger faktisk barn at vi responderer på alt? Skaper det et umetteligbehov for oppmerksomhet? Skaper det se på meg behov, som gir dem skuffelse om det ikke blir mettet straks.

 

Er det mer ille å surfe litt, enn å lese alle delene i en svær avis for å forvente stillhet helt frem til nyheter på samisk? Er et ikke greit å tenke at det er greit å være seg selv litt også?

 

Har barna faktisk dette behovet for å ha vår fulle oppmerksomhet alltid?

 

Anonym poster: 9ec39d5e9deee329ff29695226234db2

[Anonym bruker]

Har ikke gidda å lest artikkelen det var link til en gang, skjønner hva den handler om likevel. Gammelt nytt antar jeg, at foreldrene "svikter" barna ved å være avhengige av å være på nett og multitasker med mobil, nettbrett, facebook osv i stedet for å gi barna sine full oppmerksomhet.

 

Føler meg heldigvis ikke truffet i det hele tatt! Er ikke på facebook i det hele tatt, aldri vært det, bevisst valg for å unngå alle tidstyvene i livet mitt. Har en temmelig usmart mobil som jeg stort sett har liggende i håndveska i skapet i gangen. Etter at jeg fikk minsten har jeg ikke sjekket den mer enn noen få ganger om dagen. Enkelte dager ikke i det hele tatt. De som virkelig VIL meg noe ringer, og da hører jeg ringetonen etterhvert. Leser e-post ca 3 ganger i uka, jobb-mailen kun en gang i måneden. Og bare for å slette spam slik at ikke mailboksen fylles opp. Jeg har jo permisjon, for svingende!

 

Min eneste synd er internett på PC`n, etter at mann og barn har lagt seg. Sjekker nyheter og vær, laster ned litt musikk, kanskje ser etter matoppskrifter jeg vil prøve, og så DiB da. Men aldri når barna er våkne.

 

Anonym poster: 6fecb568153928e79de40770c28135b3

[Anonym bruker]

Jeg er oppmerksom på problemstillingen. Selv er jeg jo oppvokst i en annen tid, på tv var det en stor klokke, en runding med farger og digital ur, og fisker helt frem til ettermiddagsnytt. Var tv på på den tiden skulle min far se det, og nåde den som sa noe særlig under værmeldinga.

Når klokka var halv sju var det leggetid for oss små, for halvsju og bølgeblikksbandet var skumle greier.

 

Min far var opptatt med jobb, gård, gravemaskiner og det var ikke uvanlig å henge rundt å vente i naboens gård, mens noe skulle jobbes og fikses.

 

Min mor er og var en bok orm. Vi hadde bøker fra tak til gulv i alle rom, hun leste, forsket, studerte, jobbet og leste, vi hoppet strikk og vi var i grunnen ikke så opptatt av hennes oppmerksomhet. Oss søsken var sammen, og vi var sammen med andre. Vi var også alene og holdt på med vårt.

 

Begynte på skolen når jeg var seks år, og kunne klokka godt. Hadde full forståelse for sekunder, minutter og timer. Sikkert for å ha sittet å stirret inn i klokka på den blåe bakgrunnen, med digitalur i hjørnet, og ventet på ettermiddagsnytt.

 

Jeg kan ikke huske denne oppmerksomhetstrangen. Og jeg tviler på om bokormen og bonden hadde så mye mer fokus på meg, og gav dem like mye oppmerksomhet som jeg gir mine barn.

 

Hvem sier barn trenger 100% oppmerksomhet hele veien. Er det ikke greit om mor og far også gjør andre ting?

Hva med utviklingen som ligger i å bare være, tenke og prate med seg selv? Synge, dans, lese, se seg i speilet? Være sammen med andre unger og prate litt.

 

Jeg tror ikke dagens barn blir hysjet på, og ignorert like mye som vi ble. Hva med gryntene bak en avvis som var så stor at den måttenleses ved kjøkkenbordet?

 

Trenger faktisk barn at vi responderer på alt? Skaper det et umetteligbehov for oppmerksomhet? Skaper det se på meg behov, som gir dem skuffelse om det ikke blir mettet straks.

 

Er det mer ille å surfe litt, enn å lese alle delene i en svær avis for å forvente stillhet helt frem til nyheter på samisk? Er et ikke greit å tenke at det er greit å være seg selv litt også?

 

Har barna faktisk dette behovet for å ha vår fulle oppmerksomhet alltid?

 

Anonym poster: 9ec39d5e9deee329ff29695226234db2

 

Det har ikke noe med a vi skal være 100% oppmerksomt på barnet hele tiden, men med at barnet kan få kontakt med oss når det har behov for det. Det er i alle fall sånn jeg ser det. Ingen kan ha fokus på barnet 24 timer i døgnet, men når man forsvinner i en annen verden, f.eks på facebook, nettfora eller lignende, så er det ikke sikkert vi er så flinke til å se når barna prøver å få kontakt.

 

Har sett det flere ganger selv, barn som prøver å få kontakt med voksne som er helt oppslukt i et eller annet på mobilen. Hvordan det sier "mamma/pappa, se! Se hva jeg har laget!" og ikke får noe respons. Får vondt inni meg når jeg ser hvordan de til slutt gir opp og slipper det de skulle vise og går og gjør noe annet. Det inspirerer ikke så veldig til videre utvikling og læring ser jeg for meg. Positiv tilbakemelding er veldig effektivt for å styrke barns selvtillit og kreativitet, mens ignorering og apati ser jeg for meg kan gjøre det motsatte. Men det er bare mine spekulasjoner.

 

Vi skal liksom være de som er der for barnet, og da er det litt trist om vi ikke får med oss sånne ting, som kanskje ikke betyr så mye for oss, men som kan være veldig viktig for barnet.

 

HI

 

Anonym poster: 06450f27b7be953312a1d8c552e380d2