Anonym bruker Skrevet 4. januar 2013 #1 Skrevet 4. januar 2013 Jeg er mamma til 3. Mitt første barn var en veldig high-need baby, hun hylte hele tiden og sov særdeles lite de første månedene. Vi var veldig slitne både pappan og jeg. Hun ble båret rundt dag og natt, men av en eller annen grunn som jeg ikke klarer å forstå, hadde vi bestemt oss for at hun skulle sove i sin egen seng. Jeg bysset henne i søvn, la et teppe mellom min kropp og hennes, og et teppe på ryggen hennes slik at hun ikke skulle kjenne temperaturforskjellen når jeg la henne i sengen, hadde varmeflaske der for at det skulle bli lunt og godt. Hun våknet med en gang jeg la henne ned, og så var det hele igang igjen. Hvorfor lot jeg henne ikke sove i sengen sammen med oss, i tryggheten og varmen der? Da hadde vi sovet så mye bedre alle sammen! Da hun var 8 mnd orket vi ikke mer hyling, så vi gjennomførte en meget modifisert utgave av Ferber-metoden. Hun hylte på rommet sitt, og jeg gråt på rommet vårt. Det var så vondt! Etter det sovnet hun greit, men fortsatte å våkne på natten. Nå er hun 5 år. Hun er en sart og litt usikker liten jente. Hun er trygg i barnehagen, men takler ikke nye situasjoner så godt. Jeg skulle bare ønske jeg hadde kunnskap og tro på mine egne instinkter da jeg var førstegangsmamma! Kanskje situasjonen hadde vært annerledes for henne da. Det får vi jo aldri vite, men da hadde jeg i hvert fall visst at jeg hadde gjort alt for å få det til. De to andre barna har fått den tryggheten som jeg så skulle ønske jeg hadde gitt min store, gode jente! Føler at jeg har forskjellsbehandlet barna mine, og prøver å rette opp igjen ved å gi henne ekstra oppmerksomhet når de minste barna er i seng. Jeg vet dette ble langt, men jeg måtte bare få det ut! Anonym poster: 75e066478bb55a73c37aed743e45eb32
Anonym bruker Skrevet 4. januar 2013 #2 Skrevet 4. januar 2013 Man lærer etterhvert Datteren min gråt seg aldri i søvn, og sov ofte i sengen vår. Hun er over 4 år og kommer inn 1 til 5 ganger pr.natt. )vi følger alltid tilbake, de to siste årene) I julen ville hun sove med broren. Og nå har hun sovet nesten 1 uke i sengen med han, uten å ha vert våken. Og noen unger er usikkre i nye situasjone, uansett hvor mye trygghet de har fått. Du er nok en kjemp flink mamma! Anonym poster: 42537b1b3ed2cb480fda35e9ff45ee51
Anonym bruker Skrevet 4. januar 2013 #3 Skrevet 4. januar 2013 Takk for svar. Jeg føler meg ikke som noen dårlig mor, egentlig, jeg skulle bare ønske at jeg ikke hadde hatt den dumme "vi skal aldri ha barn i sengen" tankegangen. Anonym poster: 75e066478bb55a73c37aed743e45eb32
Anonym bruker Skrevet 4. januar 2013 #4 Skrevet 4. januar 2013 Jeg tror nok du er en god og varm Mamma, det høres slik ut i refleksjonene din i alle fall! Det gjør bare veldig vondt når man ikke har lyttet til hjertet sitt! Jeg tror ikke din datters personlighet har tatt permanent skade av at dere fikk for dere at hun skulle sove alene. Hvis du er redd for såkalte tilknytningskader som bl.a. kan skape uttrygghet i nye situasjoner, så må du også vite at de kan repareres og det har du gjort og holder du på med i massevis. Datteren din er nok helt normal, hun er bare seg selv! Vi har så store forventninger til at barna våre skal være trygge og utadvendte og veltilpassede i enhver situasjon, men det er bare fordi vi følger så nøye med på dem og bryr oss så mye og vil at de skal ha det godt. Hun er fortsatt liten og møter mange situasjoner som kan være forvirrende og gjøre henne usikker, det er helt naturlig, hun lærer. Kanskje hun er en litt forsiktig og ettertenksom type? Flott å høre at hun har det bra i barnehagen, det er et veldig godt tegn. Det kommer nok til å gå bra med henne. Og alle de ekstra klemmene du gir henne er bare trygt og godt. Anonym poster: 019e29909de3983f5d88bb2aea90e8e3
Anonym bruker Skrevet 4. januar 2013 #5 Skrevet 4. januar 2013 Man lærer så lenge man lever. Ikke gå å "straff" deg selv med slike tanker at hun har blitt så sart og usikker pga det. Kan være at slik er personligheten hennes, uten at dere har gjort noe for det Du er sikkert en kjempe god mamma, som gir barna dine den tryggheten de trenger. Du virker ihvertfall obs på det nå Anonym poster: 2c78168f7a5825e2a801e14022bf5217
Anonym bruker Skrevet 4. januar 2013 #6 Skrevet 4. januar 2013 Jeg tror nok du er en god og varm Mamma, det høres slik ut i refleksjonene din i alle fall! Det gjør bare veldig vondt når man ikke har lyttet til hjertet sitt! Jeg tror ikke din datters personlighet har tatt permanent skade av at dere fikk for dere at hun skulle sove alene. Hvis du er redd for såkalte tilknytningskader som bl.a. kan skape uttrygghet i nye situasjoner, så må du også vite at de kan repareres og det har du gjort og holder du på med i massevis. Datteren din er nok helt normal, hun er bare seg selv! Vi har så store forventninger til at barna våre skal være trygge og utadvendte og veltilpassede i enhver situasjon, men det er bare fordi vi følger så nøye med på dem og bryr oss så mye og vil at de skal ha det godt. Hun er fortsatt liten og møter mange situasjoner som kan være forvirrende og gjøre henne usikker, det er helt naturlig, hun lærer. Kanskje hun er en litt forsiktig og ettertenksom type? Flott å høre at hun har det bra i barnehagen, det er et veldig godt tegn. Det kommer nok til å gå bra med henne. Og alle de ekstra klemmene du gir henne er bare trygt og godt. Anonym poster: 019e29909de3983f5d88bb2aea90e8e3 Takk for gode ord! Jeg må innrømme at jeg har dårlig samvittighet og har tenkt at det kanskje er vår feil at hun er så sjenert og forsiktig. Tilknytningsskader er et frykelig vondt ord for meg å lese, fordi jeg føler at jeg har påført henne det. Hun får kos og klemmer mange ganger daglig, jeg sier at jeg er glad i henne uansett, når hun er glad, når hun er rampete, når hun er lei seg og når hun sover. Jeg må vel bare legge dette bak meg, og gå videre, tenker jeg .. Anonym poster: 75e066478bb55a73c37aed743e45eb32
Anonym bruker Skrevet 4. januar 2013 #7 Skrevet 4. januar 2013 Må svare deg på denne. Min første var også en high-need baby. Vi bar og bar natt og dag og skjønte fort at egen seng ikke var aktuelt. Så han fikk tryggheten han trengte, og vi samsov i 1,5 år. Han fortsatte å våkne om natta til han var 3 og fikk da komme inn til oss. Likevel er han som din jente en sart og litt usikker gutt nå (4 år). Trygg i barnehagen, men redd for nye situasjoner. Kan det være personligheten? Kanskje jenta di hadde vært akkurat likedan selv om dere hadde gjort ting annerledes da han var baby. Det tror i allefall jeg.. (2. mann sov i egen seng fra 5 med og har alltid sovnet av seg selv. Han virker også å være en tøffere og mer robust gutt) Anonym poster: 455f488d55d0c71c0894ad3edaf7e1a7
Anonym bruker Skrevet 4. januar 2013 #8 Skrevet 4. januar 2013 Må svare deg på denne. Min første var også en high-need baby. Vi bar og bar natt og dag og skjønte fort at egen seng ikke var aktuelt. Så han fikk tryggheten han trengte, og vi samsov i 1,5 år. Han fortsatte å våkne om natta til han var 3 og fikk da komme inn til oss. Likevel er han som din jente en sart og litt usikker gutt nå (4 år). Trygg i barnehagen, men redd for nye situasjoner. Kan det være personligheten? Kanskje jenta di hadde vært akkurat likedan selv om dere hadde gjort ting annerledes da han var baby. Det tror i allefall jeg.. (2. mann sov i egen seng fra 5 med og har alltid sovnet av seg selv. Han virker også å være en tøffere og mer robust gutt) Anonym poster: 455f488d55d0c71c0894ad3edaf7e1a7 Dette var godt å lese, ikke at han er usikker, men at han er det til tross for at dere gjorde det jeg skulle ønske at vi hadde gjort. Det er mulig at det er personligheten hennes, selvfølgelig.. Vår nr 2 er også en tøffing (hun sov ikke alene en eneste natt før hun var 7 mnd.. Og hun er så trygg og sikker, og jeg tror jeg føler veldig på forskjellen mellom de to.. Anonym poster: 75e066478bb55a73c37aed743e45eb32
Marsipanmor Skrevet 4. januar 2013 #9 Skrevet 4. januar 2013 Det der er som å lese om våres første.. jeg ble prakka på ferber fra helsesøstra og hatet det.. endte med at de skrev i journalen at jeg ikke ville samarbeide.. men så fant vi grunnen da han ble 2 år, store øreproblemer.. han ble operert og fin.. nå er han ikke like gammel som din, men veldig usikker i noen situasjoner og jeg er livredd for å ha traumatisert han.. huff, skal ikke være lett å være mor, men jeg er sikker på at du er en god en tross alt...og det er jo som de sier over her, hun kunne jo blitt sjenert uansett, er umulig å vite... *klem*
Anonym bruker Skrevet 4. januar 2013 #10 Skrevet 4. januar 2013 Man lærer så lenge man lever. Ikke gå å "straff" deg selv med slike tanker at hun har blitt så sart og usikker pga det. Kan være at slik er personligheten hennes, uten at dere har gjort noe for det Du er sikkert en kjempe god mamma, som gir barna dine den tryggheten de trenger. Du virker ihvertfall obs på det nå Anonym poster: 2c78168f7a5825e2a801e14022bf5217 Det er ikke lett å la være å tenke på det.. Men det tjener jo ingen at jeg skal plage meg selv med noe jeg ikke får gjort noe med, så jeg skal prøve ¨å legge det bak meg. Anonym poster: 75e066478bb55a73c37aed743e45eb32
Anonym bruker Skrevet 4. januar 2013 #11 Skrevet 4. januar 2013 Det der er som å lese om våres første.. jeg ble prakka på ferber fra helsesøstra og hatet det.. endte med at de skrev i journalen at jeg ikke ville samarbeide.. men så fant vi grunnen da han ble 2 år, store øreproblemer.. han ble operert og fin.. nå er han ikke like gammel som din, men veldig usikker i noen situasjoner og jeg er livredd for å ha traumatisert han.. huff, skal ikke være lett å være mor, men jeg er sikker på at du er en god en tross alt...og det er jo som de sier over her, hun kunne jo blitt sjenert uansett, er umulig å vite... *klem* Hun har en tante som gjemte seg bak skjørtet til mor omtrent til hun ble konfirmert, og pappan var ikke veldig mye bedre. Så det ligger litt i genene, også Det er neimen ikke lett å være mor, for det er ingen bruksanvisning og ingen fasit. Anonym poster: 75e066478bb55a73c37aed743e45eb32
soleia Skrevet 4. januar 2013 #12 Skrevet 4. januar 2013 Min gut har aldri hatt nokon form for ferberkur, me sat på rommet til han sovna fram til han var 1 år, (hadde ikkje behov for samsoving) og hadde ei roleg avvenning. Han har kome inn til oss og sove i vår seng kvar natt i lange periodar, og det skjer framleis i ein alder av 3,5 år. Likevel er han ein beskjeden og forsiktig gut, med behov for tryggleik og rutinar. Nokon barn er nok berre slik. Det skal nok mykje meir til for at eit barn skal få tilknytningsvanskar. Andremann er ein heilt annan type, og eg har dårleg samvit for at ikkje han får like mykje kos som førstemann, sidan andremann ikkje får til å sove i vår seng og er mykje meir sjølvstendig. Dei kjem i mange utgåver desse ungane
2barns mor Skrevet 4. januar 2013 #13 Skrevet 4. januar 2013 Jeg er mamma til 3. Mitt første barn var en veldig high-need baby, hun hylte hele tiden og sov særdeles lite de første månedene. Vi var veldig slitne både pappan og jeg. Hun ble båret rundt dag og natt, men av en eller annen grunn som jeg ikke klarer å forstå, hadde vi bestemt oss for at hun skulle sove i sin egen seng. Jeg bysset henne i søvn, la et teppe mellom min kropp og hennes, og et teppe på ryggen hennes slik at hun ikke skulle kjenne temperaturforskjellen når jeg la henne i sengen, hadde varmeflaske der for at det skulle bli lunt og godt. Hun våknet med en gang jeg la henne ned, og så var det hele igang igjen. Hvorfor lot jeg henne ikke sove i sengen sammen med oss, i tryggheten og varmen der? Da hadde vi sovet så mye bedre alle sammen! Da hun var 8 mnd orket vi ikke mer hyling, så vi gjennomførte en meget modifisert utgave av Ferber-metoden. Hun hylte på rommet sitt, og jeg gråt på rommet vårt. Det var så vondt! Etter det sovnet hun greit, men fortsatte å våkne på natten. Nå er hun 5 år. Hun er en sart og litt usikker liten jente. Hun er trygg i barnehagen, men takler ikke nye situasjoner så godt. Jeg skulle bare ønske jeg hadde kunnskap og tro på mine egne instinkter da jeg var førstegangsmamma! Kanskje situasjonen hadde vært annerledes for henne da. Det får vi jo aldri vite, men da hadde jeg i hvert fall visst at jeg hadde gjort alt for å få det til. De to andre barna har fått den tryggheten som jeg så skulle ønske jeg hadde gitt min store, gode jente! Føler at jeg har forskjellsbehandlet barna mine, og prøver å rette opp igjen ved å gi henne ekstra oppmerksomhet når de minste barna er i seng. Jeg vet dette ble langt, men jeg måtte bare få det ut! Anonym poster: 75e066478bb55a73c37aed743e45eb32 Som mamma og menneske generelt så lærer en så lenge en lever! Tenker du er en helt super mamma for barna dine jeg, så håper den dårlige samvittigheten din avtar med tiden!
Anonym bruker Skrevet 4. januar 2013 #14 Skrevet 4. januar 2013 Min gut har aldri hatt nokon form for ferberkur, me sat på rommet til han sovna fram til han var 1 år, (hadde ikkje behov for samsoving) og hadde ei roleg avvenning. Han har kome inn til oss og sove i vår seng kvar natt i lange periodar, og det skjer framleis i ein alder av 3,5 år. Likevel er han ein beskjeden og forsiktig gut, med behov for tryggleik og rutinar. Nokon barn er nok berre slik. Det skal nok mykje meir til for at eit barn skal få tilknytningsvanskar. Andremann er ein heilt annan type, og eg har dårleg samvit for at ikkje han får like mykje kos som førstemann, sidan andremann ikkje får til å sove i vår seng og er mykje meir sjølvstendig. Dei kjem i mange utgåver desse ungane Tusen takk Soleia. Det gav meg et annet perspektiv på saken:) Må vel passe på at jeg ikke overkompenserer sånn at det blir galt den andre veien:) Anonym poster: 75e066478bb55a73c37aed743e45eb32
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå