Gå til innhold

Jeg vil ikek ha mannen min med på fødselen


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg vil ikke ha mannen min med på fødselen. Det byr meg fullstendig imot, jeg får helt panikk ved tanken. Ved fødselen vil jeg kun ha medisinsk personale til stede. Jeg gruer meg ikke til selve fødselen, jeg tåler smerte godt og har opplevd en del av det. Men det å ha mannen min til stede er en umulig tanke. Jeg er en veldig privat person, det har jeg alltid vært, det er slik jeg er oppdratt. For meg er ikke fødsel noe man deler, det er en ganske grisete kroppslig funksjon. Å ha ham med er like utenkelig som å ta ham med på do hvis jeg har diare.

 

Anonym poster: c4c89f814bdba1677cf5f74465e9d6d3

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Hva med å ha han med under åpningsfasen, og så kan han gå ut under utdrivningsfasen? Han trenger jo ikke å se noe "der nede", om du ikke ønsker det.

Skrevet

Men du kan jo kreve at han kun skal sitte oppeved hodet ditt hele tiden?

 

For de aller fleste menn er også fødselen noe av det mest fantastiske de kan være med på.

 

Vet iallefall samboeren min hadde vlitt forferdelig såret dersom jeg hadde nektet han å være med. Greit det er vi som føder, men det er et ekstremt stort øyeblikk i mannen sitt liv også!

 

Anonym poster: 70785a0cee3f1322b578a0d261f1b9c8

Skrevet

Jeg har forøvrig vært gjennom fire fødsler, der mannen min har holdt seg pent ved hodeenden min når babyen har kommet ut - ville ikke ha han "der nede" - men det var fantastisk godt å ha han i rommet....

Skrevet

Dersom du ikkje vil at han skal se ,kan han vel fortsatt sitte oppemed hodet ditt ,og dersom du gir beskjed kan dei nok sette opp skjermbrett. Min mann har vert med på alle våre fødsler og det er eit like stort øyeblikk for han som for meg, og det er ein naturlig ting,og ingenting å skjemmes over overfor mannen.

 

Anonym poster: cf50349112661c67f3d8928b277ba798

Skrevet

Du frarøver jo mannen et helt fantastisk øyeblikk, når babyen kommer til verden og opp i armkroken din. De mest hardbarkede menn må tørke en tåre i det øyeblikket der, når barnet deres blir født...

 

Han trenger jo ikke sitte mellom bena dine og glo opp i herligheten, han kan sitte oppe ved hodet ditt mens du gjør jobben.

 

I de tilfellene det skjer noe uforutsett tror jeg også det er greit at mannen har vært tilstede, både for å se hva som har skjedd, men også for at da har du noen å snakke med etterpå om det. Det ene barnet mitt ble sittende fast i skulderen, måtte brytes løs, var helt livløs og måtte ha akutthjelp. Det at mannen min satt ved hodet mitt og opplevde alt han også var veldig greit etterpå. Han husket ting jeg hadde glemt og vi kunne snakke sammen om opplevelsen etterpå. Barnet vårt ble varig skadet og handikappet hennes vi jo følge henne og oss resten av livet, at begge var tilstede da skaden oppsto er veldig greit for oss begge...

 

Anonym poster: 2f9f4cdd4630a56e569b56244f48b639

Skrevet

Jeg er også veldig privat og hadde ikke engang tisset på do med samboeren på badet samtidig før fødselen. Under fødselen måtte jeg på do og jeg tvang han til å være der sammen med meg fordi jeg hadde så vondt at jeg ikke hadde klart å sitte der alene, ikke klarte jeg å ta papir for å tørke meg heller, så det måtte han også gjøre (jeg tørket selv, men han måtte gi meg papir...).

 

I etterkant kan jeg faktisk tisse på do mens han er i rommet, men noe mer syns jeg er forbeholdt fødlser ;)

 

Anonym poster: f8bd370c519e366efbaeb1e812397896

Skrevet

Det er din fulle rett å nekte ham det, men jeg tror du vil angre. Å ha delt en slik opplevelse med den man elsker, er fantastisk. Du kan jo i alle fall ha ham på gangen, så kan du innkalle ham om du skulle ombestemme deg? Jeg hadde ikke klart å føde uten mannen min der sammen med meg.

Skrevet

Jeg vurderer å ikke ta samboer med. Ikke fordi han ikke tåler blod osv men fordi jeg har hatt negativ fødselsopplevelse med min eks (noe jeg fortalte samboeren om, uten at han brydde seg om det), og ønsker ikke det samme en gang til. Jeg takler ikke smertene noe særlig godt, hyler og vræler, spyr og mister kontrollen over kroppen. Vi har per i dag veldig labert sexliv siden han ikke tenner på meg i det hele tatt. Å oppdage at jeg er en hylende pyse blir ikke noe bedre.

 

Samboer har heller ikke vært interessert i svangerskapet hittil (er i 3. tri), har aldri åpnet en pappabok, aldri villet snakke om fødselen (når jeg prøver å snakke om mine forventninger, spørre om hans forventninger osv svarer han bare at "vi får ta det som det kommer". Det synes jeg ikke er greit). Han vet også at jeg har blitt fullstendig overkjørt tidligere av helsepersonell under fødsel og det holdt på å gå galt, så jeg har behov for å vite at jeg har noen der som taler min sak. Likevel vil han ikke snakke noe som helst om fødselen. Han er ikke interessert i å sette seg inn i utstyr som babyen trenger, hvor man får kjøpt mme i tilfelle jeg ikke kan amme.

 

Ut fra hans manglende interesse for min graviditet og forestående fødsel vil jeg tro at jeg takler fødselen bedre alene. Å ligge der og smiler pent og ikke hyle når kroppen rives i to i flere timer for at han ikke skal miste interessen for meg gidder jeg rett og slett ikke.

 

Vi har for øvrig veldig bra samliv, det er kun det med sexen og fødselen som han ikke ønsker å prate om eller gjøre noe med.

 

Anonym poster: 73e7f43fe95eef0c8dcbd7b0ae4d33e9

Gjest Antarctica
Skrevet

Får være grenser for hvor demokratiske man skal være også. Det er ikke to som er gravide, det er heller ikke to som føder. Det er to som FÅR BARN. Å være gravid, føde og amme er det bare kvinner som kan gjøre, og det må bare menn finne seg i. Slik er livet.

 

Spiller faktisk ingen rolle om mannen din går glipp av et "fantastisk øyeblikk". Man føder ikke for å underholde eller glede andre. Det er det ene øyeblikket i livet da man skal ta absolutt NULL hensyn til alle andre, og bare ha fokus på seg sjøl.

 

Hvis hans tilstedeværelse gjør fødekvinna utrygg, utilpass eller på annen måte kan komme i veien for at hun får konsentrert seg fullt om fødselsarbeidet, så skal han IKKE være der. Der er millioner av fantastiske øyeblikk i det å ha barn, og selve fødselen er faktisk ikke et must.

 

Stol på din egen magefølelse, HI. Da jeg fikk nr 1 kasta jeg ut alle unntagen jordmor, jeg hadde så mer enn nok med meg sjøl, og med en lang, lang pressfase på nesten en time var det godt at jeg slapp å "ta inn" andres tilstedeværelse.

Skrevet

Hvorfor ikke ha han med under åpningsfasen, som kan vare ganske lenge, så kan han gå ut når ungen skal ut? Det er ikke sånn at noen er sammen med deg hele tiden under åpningsfasen, da er man mye alene og det kan ta mange timer. Jeg fikk og problemer med motivasjon under åpningsfasen (hadde full åpning, men ungen sto bom fast og lå dermed med meningsløse, helvetes åpningsrier i over 1 time, uten tilsyn). Jeg har aldri hatt problemer med smertene under mine fødsler selv om jeg ikke har smertestillende. Mannen er der for å gi meg selskap i uendelig mange timer, hente mat og sjokolade i kantina og hjelpe på motivasjonen når alt stopper opp og ser ut til å gå galt.

 

Anonym poster: f0a0e9b2d1ea71cfde6e40b907e54c0d

Skrevet

Jeg vil ikke ha mannen min med på fødselen. Det byr meg fullstendig imot, jeg får helt panikk ved tanken. Ved fødselen vil jeg kun ha medisinsk personale til stede. Jeg gruer meg ikke til selve fødselen, jeg tåler smerte godt og har opplevd en del av det. Men det å ha mannen min til stede er en umulig tanke. Jeg er en veldig privat person, det har jeg alltid vært, det er slik jeg er oppdratt. For meg er ikke fødsel noe man deler, det er en ganske grisete kroppslig funksjon. Å ha ham med er like utenkelig som å ta ham med på do hvis jeg har diare.

 

Anonym poster: c4c89f814bdba1677cf5f74465e9d6d3

 

Mannen min har sterk fobi mot sykehus og blod og gikk ut under alle undersøkelser. Første fødselen satt han ved hode, med andremann satt han på gangen.

Var 0 problem for meg at han ikke var der, den siste fasen er gjerne ikke så lang uansett.

Jeg ville snakket med mannen på forhånd, men tatt det litt som det kommer under selve fødselen. Er mange ting man som kan virke utenkelig på forhånd som plutselig er helt naturlig når du et midt oppi det.

 

Anonym poster: cbeb34416cab4ba0166c77cb0b661d03

Skrevet

Slik jeg forstår hi, så er hun så privat som person, at det å ha samboeren til stede under fødselen vil gjøre hele fødselen vanskelig for henne, da det virker som om hun ikke vil at samboeren ska se hvordan hun reagerer/oppfører seg under hele prosessen.

 

Dette er opp til deg Hi jeg dømmer deg ikke, men når jeg nå venter mitt 3barn, kan jeg si deg det at mens det står på så er min erfaring at man glemmer hva sjenanse etc er ;)

 

Lykke til uansett valg :)

Gjest <3Barn&Engler<3
Skrevet

Det er du som føder, du vil oppdage hva som passer seg best for deg når du kommer dit.. Ja, det blir vel trist for han å ikke få oppleve det, men det er du og barnet som skal være prioritert her.

Skrevet

Jeg vil heller ikke ha med mannen min på badet. Men jeg vil gjerne ha ham med på fødselen, dog blir han værende i hodeenden.

 

Anonym poster: ea11ffcbb98cd43aa532ee63e14563cc

Skrevet

Min fødsel tok 14 timer, og det ville ha blitt veldig ensomt om mannen ikke var med. Jeg hadde en normal fødsel så det var ikke mye jeg så til hverken jordmor eller øvrig helsepersonell uten om da jeg skulle sjekkes osv. Jeg fødte i juni midt i babyboomen, og personalet hadde det travelt.

 

Anonym poster: 13369111b9964ada1c4b19456be1a198

Skrevet

Spiller faktisk ingen rolle om mannen din går glipp av et "fantastisk øyeblikk". Man føder ikke for å underholde eller glede andre. Det er det ene øyeblikket i livet da man skal ta absolutt NULL hensyn til alle andre, og bare ha fokus på seg sjøl.

 

Hvis hans tilstedeværelse gjør fødekvinna utrygg, utilpass eller på annen måte kan komme i veien for at hun får konsentrert seg fullt om fødselsarbeidet, så skal han IKKE være der. Der er millioner av fantastiske øyeblikk i det å ha barn, og selve fødselen er faktisk ikke et must.

 

Nettopp. Her må man være egoist og føler man ikke et ønske å ha barnefaren med, men følelse at man MÅ og at man er forpliktet å ha han der, det er ikke bra. Er ikke alle som får slappet av optimalt når mannen er der, eller føler de må "ta seg sammen" fordi mannen kunne jo bli skremt/fått dårlig inntrykk.

 

Merkelig egentlig, i løpet av 40 år ble det total snudd, fra ingen far fikk være på fødestua, selv om begge ville det, til at mannen må være der under alle omstendigheter. La den fødende styre etter hennes ønsker og behov mener jeg.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...