Anonym bruker Skrevet 1. januar 2013 #1 Skrevet 1. januar 2013 Har snakket med lege og psykolog og ikke noe feiler meg, bare sånn at jeg har forklart det! Fikk en nydelig gutt for over tre måneder siden. Snill på alle områder og ikke noe vanskelig å ha med å gjøre MEN! Jeg skulle aldri fått barn (ville ikke ha). Er kjempe glad i mine tantebarn og venners barn. Men jeg har altid ment jeg ikke vil passe som mor. Eier ikke tålmodighet når det kommer til unger, vil heller sette mine behov foran andres sine (så fremt jeg ikke sårer noen),arbeidsnarkoman delux. Likte livet mitt som det var og skulle jeg tenke på å få barn ville jeg værtfall vært over 30. Jeg har jo blitt mor og forguder ungen over alt på jord. Men når kvelden kommer snikende eller jeg har alene tid så tenker jeg altid på hvor mye jeg savner livet mitt! Hvor jeg kunne vært idag karrieremessig, reiser og opplevelser med jobb,venner og familie. At ungens behov kommer før mine sliter meg ut. Takler ikke å få sove sammenhengende om natta (trenger mine fem hele timer for å fungere). Og mannen skal jeg også ta hensyn til + familie og venner.Føler jeg kommer sist i rekken. (mannen bidrar der han kan) Innrømmer at jeg er egoistisk! For livet jeg levde før var perfekt. Føler at jeg lever et liv som ikke passer meg. Og har elendig samvittighet for det Forventer å få flere diagnoser og dritt slegning (sånn kulturen er her inne). Men som skrivet over her: 100 % frisk på alle måter, så da må jeg være en dårlig mor. Anonym poster: c2604b0e897b7edcb78f717f6cd45904
Anonym bruker Skrevet 1. januar 2013 #2 Skrevet 1. januar 2013 Hvis du forguder ungen over alt på jord, er du vel ikke en dårlig mor? Du setter ungens behov foran dine, og dermed er du en god mor, selv om det sliter deg ut. Jeg blir også sliten. Jeg har 3 unger som jeg ikke kan tenke meg livet uten, men en liten stund om dagen er jeg nødt til å være bare meg. Må det for å beholde både vett og forstand. Babytiden er tøff selv for friske folk! Anonym poster: 5f97fd62569f2d340aabe566b5f0e4bf
Anonym bruker Skrevet 1. januar 2013 #3 Skrevet 1. januar 2013 Hvis du forguder ungen over alt på jord, er du vel ikke en dårlig mor? Du setter ungens behov foran dine, og dermed er du en god mor, selv om det sliter deg ut. Jeg blir også sliten. Jeg har 3 unger som jeg ikke kan tenke meg livet uten, men en liten stund om dagen er jeg nødt til å være bare meg. Må det for å beholde både vett og forstand. Babytiden er tøff selv for friske folk! Anonym poster: 5f97fd62569f2d340aabe566b5f0e4bf Har sånne tanker og følelser hele tiden. Aldri misunt de som har barn. Misunner ikke meg selv en gang. Er nok en god mor for får bare skryt for gutten vår Men ville heller hatt livet mitt tilbake desverre... Anonym poster: c2604b0e897b7edcb78f717f6cd45904
Anonym bruker Skrevet 1. januar 2013 #4 Skrevet 1. januar 2013 jeg følte det helt likt. For meg ble redningen barnehagen. Jeg er alene med han og så det ble mye. Men syns livet mitt før var perfekt og har aldri sett på megselv som en som blir en god mamma. Når jeg er trøtt og sliten får jeg så dårlig samvittighet ovenfor han pga jeg har så liten tålmodighet. Sutring er noe jeg bare ikke orker. Men det gikk seg til for meg, men det tok godt og vel ett år. Tenker fremdeles på mitt gamle liv..at jeg kunne gjøre hva jeg ville når jeg ville... Anonym poster: b41b0870292722b4941a7c2275f5d4e6
Anonym bruker Skrevet 1. januar 2013 #5 Skrevet 1. januar 2013 Snille deg. Det er da helt normalt å tenke/føle slik. I allefall er dette noe venninegjengen min stadig snakker om. Selvom mye er forandret for alltid, så er jo du fortsatt deg. Og når du kommer tilbake i jobb så vil du se at mye fortsatt er som det var. Barn er heller ikke nødvendigvis den utfordringen du tror nå, så snart dere kommer bedre inn i hverdagsrytmen. Stor klem til deg. Tankene dine er helt normale og legitime! Anonym poster: 88239ac30a800caf9c6bae873e80d4ef
Anonym bruker Skrevet 1. januar 2013 #6 Skrevet 1. januar 2013 En god mor setter vel barnas behov før sine egne, men det betyr vel ikke at hun skal like det hele tiden?? Eller må vi det? Da er jeg ute og kjører i alle fall.. Det du beskriver tror jeg er helt normalt, spesielt når du faktisk var fornøyd med livet slik det var før. (Har inntrykk av at flere får barn fordi de savner noe i livet, det blir annerledes.) Hvis de fleste venneparene fortsatt er barnløse blir man fort på utsiden av det forrige livet, og det kan være sårt. I tillegg innser man at man lever i et klassisk 50-talls forhold i forhold til kjønnsrollemønster.. Til slutt vil du akseptere situasjonen, og etter hvert vil du innse at den beriker deg, på alle mulige måter. Men jeg tror ingen blir mor uten at det koster dem noe av det du beskriver.. Anonym poster: 0d057196baac9245c7e1db696eddbaf9
Anonym bruker Skrevet 1. januar 2013 #7 Skrevet 1. januar 2013 Føler med deg! DET GÅR BRA Du har nok et snev av fødseldepresjon, kjenner meg igjen på det du sier. Jeg fikk hjelp, ta kontakt med helsestasjonen. Om du er som meg, så "mestrer" vi alt .....det å til slutt klare å knekke isammen hos helsesøster var det som gjore utslaget, men det var ikke enkelt. Alt kommer til å gå bra, du kan forsatt få den karieren du ønsker deg og du kan reise med barn Min eldste datter hadde ikke vist hva pepperkaker er om det ikke hadde vert for min mor som baker med henne hver jul mens jeg jobber Alt er mulig det tar bare litt tid, og ja jeg er utolmodig til tusan jeg også, så jeg vet det er slitsomt å vente Lykke til videre Anonym poster: a7690437a48c1588f2411efe891da3e8
Den perfekte mor, påan igjen Skrevet 1. januar 2013 #8 Skrevet 1. januar 2013 Hadde du vært en dårlig mor hadde du ikke skrevet dette innlegget. Du hadde ikke satt ungens og familiens behov før dine, og du hadde ikke forgudet ungen din. Men livet er ikke slutt. Siden ungen din er tre mnd allerede kan mannen ta resten av permisjonen, og du kan starte i jobben din igjen. Man kan kombinere morsrollen med karriere, om mannen din stiller opp. Det er ingen automatikk i at du må ofre karrieren, mens han kan fortsette som før. Trives du i permisjon er det ikke for sent senere heller. Dette ordner seg, livet er ikke slutt
Anonym bruker Skrevet 1. januar 2013 #9 Skrevet 1. januar 2013 jeg følte det helt likt. For meg ble redningen barnehagen. Jeg er alene med han og så det ble mye. Men syns livet mitt før var perfekt og har aldri sett på megselv som en som blir en god mamma. Når jeg er trøtt og sliten får jeg så dårlig samvittighet ovenfor han pga jeg har så liten tålmodighet. Sutring er noe jeg bare ikke orker. Men det gikk seg til for meg, men det tok godt og vel ett år. Tenker fremdeles på mitt gamle liv..at jeg kunne gjøre hva jeg ville når jeg ville... Anonym poster: b41b0870292722b4941a7c2275f5d4e6 Her kan jeg få avlastning når som helst siden mannen har fleksibel arbeidstid Men jeg går aldri fort mot døra etter å ha vært sammen med venner. Føles som å gå i leire når utgangsdøra nærmer seg. Vurderer faktisk å gi hele permen til mannen så jeg kan jobbe og føle meg nyttig. For ungen er så snill å ha med å gjøre at jeg føler meg ubrukelig og jeg kjeder meg hele tiden! Og mista meg selv allerde da testen viste positiv. Hadde tatt abort hadde det ikke vært for at jeg er imot det... Anonym poster: c2604b0e897b7edcb78f717f6cd45904
Anonym bruker Skrevet 1. januar 2013 #10 Skrevet 1. januar 2013 Har snakket med lege og psykolog og ikke noe feiler meg, bare sånn at jeg har forklart det! Fikk en nydelig gutt for over tre måneder siden. Snill på alle områder og ikke noe vanskelig å ha med å gjøre MEN! Jeg skulle aldri fått barn (ville ikke ha). Er kjempe glad i mine tantebarn og venners barn. Men jeg har altid ment jeg ikke vil passe som mor. Eier ikke tålmodighet når det kommer til unger, vil heller sette mine behov foran andres sine (så fremt jeg ikke sårer noen),arbeidsnarkoman delux. Likte livet mitt som det var og skulle jeg tenke på å få barn ville jeg værtfall vært over 30. Jeg har jo blitt mor og forguder ungen over alt på jord. Men når kvelden kommer snikende eller jeg har alene tid så tenker jeg altid på hvor mye jeg savner livet mitt! Hvor jeg kunne vært idag karrieremessig, reiser og opplevelser med jobb,venner og familie. At ungens behov kommer før mine sliter meg ut. Takler ikke å få sove sammenhengende om natta (trenger mine fem hele timer for å fungere). Og mannen skal jeg også ta hensyn til + familie og venner.Føler jeg kommer sist i rekken. (mannen bidrar der han kan) Innrømmer at jeg er egoistisk! For livet jeg levde før var perfekt. Føler at jeg lever et liv som ikke passer meg. Og har elendig samvittighet for det Forventer å få flere diagnoser og dritt slegning (sånn kulturen er her inne). Men som skrivet over her: 100 % frisk på alle måter, så da må jeg være en dårlig mor. Anonym poster: c2604b0e897b7edcb78f717f6cd45904 Hvis du er den jeg tror du er ( er ganske sikker) så: Du må virkelig ikke se på deg selv som en dårlig mor. Du er kjempe flink med sønnen din,Leon. Men du må komme deg ut mer. Hvorfor ikke ta med deg sønnen din på ditt gamle liv? Ingenting i veien for det når de er så små :-) Anonym poster: b36d565a02063510c49d015598edbba2
Anonym bruker Skrevet 1. januar 2013 #11 Skrevet 1. januar 2013 Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jenta mi var overhodet ikke planlagt (hadde bare vært sammen med barnefaren i 1 måned før jeg ble gravid), men følte at jeg hadde funnet drømmemannen og visste ikke om jeg hadde klart å leve med å tatt abort. Etter fødselen fikk jeg alvorlig fødseldepresjon. Jeg klarte ikke tanken på at jeg skulle være ansvarlig for et annet menneske. Jeg var livredd for at jeg skulle noe feil, ikke klare å bli glad i henne, og sist men ikke minst; jeg ville ha mitt gamle liv tilbake. Dette har med tiden blitt bedre, men må innrømme at jeg stadig vekk tenker på hvordan livet kunne ha vært. Det er helt normalt å føle det slik, du skal på ingen måte ha dårlig samvittighet. Jeg vet ikke helt hva annet jeg kan si enn at jeg forstår deg veldig godt. Du er ikke alene :-) Anonym poster: ca9c48c42a526f1216a0d997bcd4400b
Anonym bruker Skrevet 1. januar 2013 #12 Skrevet 1. januar 2013 Har snakket med lege og psykolog og ikke noe feiler meg, bare sånn at jeg har forklart det! Fikk en nydelig gutt for over tre måneder siden. Snill på alle områder og ikke noe vanskelig å ha med å gjøre MEN! Jeg skulle aldri fått barn (ville ikke ha). Er kjempe glad i mine tantebarn og venners barn. Men jeg har altid ment jeg ikke vil passe som mor. Eier ikke tålmodighet når det kommer til unger, vil heller sette mine behov foran andres sine (så fremt jeg ikke sårer noen),arbeidsnarkoman delux. Likte livet mitt som det var og skulle jeg tenke på å få barn ville jeg værtfall vært over 30. Jeg har jo blitt mor og forguder ungen over alt på jord. Men når kvelden kommer snikende eller jeg har alene tid så tenker jeg altid på hvor mye jeg savner livet mitt! Hvor jeg kunne vært idag karrieremessig, reiser og opplevelser med jobb,venner og familie. At ungens behov kommer før mine sliter meg ut. Takler ikke å få sove sammenhengende om natta (trenger mine fem hele timer for å fungere). Og mannen skal jeg også ta hensyn til + familie og venner.Føler jeg kommer sist i rekken. (mannen bidrar der han kan) Innrømmer at jeg er egoistisk! For livet jeg levde før var perfekt. Føler at jeg lever et liv som ikke passer meg. Og har elendig samvittighet for det Forventer å få flere diagnoser og dritt slegning (sånn kulturen er her inne). Men som skrivet over her: 100 % frisk på alle måter, så da må jeg være en dårlig mor. Anonym poster: c2604b0e897b7edcb78f717f6cd45904 Hvis du er den jeg tror du er ( er ganske sikker) så: Du må virkelig ikke se på deg selv som en dårlig mor. Du er kjempe flink med sønnen din,Leon. Men du må komme deg ut mer. Hvorfor ikke ta med deg sønnen din på ditt gamle liv? Ingenting i veien for det når de er så små :-) Anonym poster: b36d565a02063510c49d015598edbba2 Er nok feil person. Men håper hun tar imot rådet ditt Anonym poster: c2604b0e897b7edcb78f717f6cd45904
Anonym bruker Skrevet 1. januar 2013 #13 Skrevet 1. januar 2013 Tror du egentlig er ganske normal. Jeg skjønner deg hvertfall godt. Savner også livet uten barn, selv om jeg nesten ikke husker det lenger Ville ikke vært foruten de, men nyyter tiden da de er hos faren og har ikke dårlig samvittighet for det. Barna mine har begynt å bli store nå, skolebarn. Og det er så mye lettere, kjekkere og friere. Baby og småbarnstid var ikke noe for meg. Etterhvert så godtar du din nye tilværelse, gjør det beste ut av det og vil kjenne mer og mer både at livet ikke er så aller verst som det er nå og at du kan ha frihet selv med barn. Anonym poster: 36a3a9760cabbe4279a9f2e976b6912b
Anonym bruker Skrevet 2. januar 2013 #14 Skrevet 2. januar 2013 Tror du egentlig er ganske normal. Jeg skjønner deg hvertfall godt. Savner også livet uten barn, selv om jeg nesten ikke husker det lenger Ville ikke vært foruten de, men nyyter tiden da de er hos faren og har ikke dårlig samvittighet for det. Barna mine har begynt å bli store nå, skolebarn. Og det er så mye lettere, kjekkere og friere. Baby og småbarnstid var ikke noe for meg. Etterhvert så godtar du din nye tilværelse, gjør det beste ut av det og vil kjenne mer og mer både at livet ikke er så aller verst som det er nå og at du kan ha frihet selv med barn. Anonym poster: 36a3a9760cabbe4279a9f2e976b6912b Ja så klart jeg kan ha frihet, men karrieren som betyr alt for meg. Mer enn familie og venner faktisk. Litt for mye arbeidsnarkoman :/ Kan jeg ikke fortsette i. Reiser opptil 300 dager i året over hele verden. Så vanskelig å kombinere med familie liv. Så ser meg allerede om etter ny jobb. Mista livet mitt og jobben min som betydde alt. Så ja jeg gir faktisk skylda til ungen og de fordømte pillene som ikke fungerte... Men for stygge følelser... Anonym poster: c2604b0e897b7edcb78f717f6cd45904
Anonym bruker Skrevet 2. januar 2013 #15 Skrevet 2. januar 2013 jeg følte det helt likt. For meg ble redningen barnehagen. Jeg er alene med han og så det ble mye. Men syns livet mitt før var perfekt og har aldri sett på megselv som en som blir en god mamma. Når jeg er trøtt og sliten får jeg så dårlig samvittighet ovenfor han pga jeg har så liten tålmodighet. Sutring er noe jeg bare ikke orker. Men det gikk seg til for meg, men det tok godt og vel ett år. Tenker fremdeles på mitt gamle liv..at jeg kunne gjøre hva jeg ville når jeg ville... Anonym poster: b41b0870292722b4941a7c2275f5d4e6 Her kan jeg få avlastning når som helst siden mannen har fleksibel arbeidstid Men jeg går aldri fort mot døra etter å ha vært sammen med venner. Føles som å gå i leire når utgangsdøra nærmer seg. Vurderer faktisk å gi hele permen til mannen så jeg kan jobbe og føle meg nyttig. For ungen er så snill å ha med å gjøre at jeg føler meg ubrukelig og jeg kjeder meg hele tiden! Men som skrivd under her så er ikke jobbing noe mulighet heller... Da vil ikke ungen kjenne meg igjen Og mista meg selv allerde da testen viste positiv. Hadde tatt abort hadde det ikke vært for at jeg er imot det... Anonym poster: c2604b0e897b7edcb78f717f6cd45904 Anonym poster: c2604b0e897b7edcb78f717f6cd45904
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå