Tidligere spiseforstyrrlese og morsrollen. Erfaringer?

[Anonym bruker]

Når vi først snakker om spiseforstyrrelser, så lurer jeg på hvordan dere takler det som mødre?

 

Jeg slet veldig i tenårene. Nå i 30 årene og fungere godt, men blir stresset rundt matlaging, matlyder, osv. Dessverre er det fortsatt viktig for meg å holde vekten.

Har nå veldig lyst på barn, men vet ikke om jeg vil bli noen god mor.

 

Hvordan takler dere det? Var det veldig tøft å bli stor under svangerskapet? Og hvordan taklet dere å miste kontroll på livet og kroppen etter fødselen?

Hva var tøffest for dere?

Eller gikk det greit når morsfølelsen slo inn?

 

Håper på svar. Synes rett og slett det er for tøft å spørre noen i det virkelige liv.

 

Anonym poster: 4b6fe6eededfc4fc47393b41aafbdf00

[Anonym bruker]

Spiseforstyrrelse skal det selvsagt stå i overskriften ;-)

 

Anonym poster: 4b6fe6eededfc4fc47393b41aafbdf00

[solstråle- g09 og ?12]

Jeg har slitt med sf siden jeg var 11 år, først overspisning og så anorexia fra jeg var 13. Er snart 24 og mamma til 2 nydelige barn.

 

Tiden før svangerskap nr 1 var rolig. Jeg begynte å få kontroll på sykdommen, og jeg klarte stort sett spise normalt og leve slik jeg ville. Ble gravid, og gikk opp 30 kilo. Trengte det sikkert for var ganske tynn når jeg ble gravid Jeg brydde meg ikke, og tok meg ofte i og heller spise litt ekstra slik at barnet skulle få masse næring når guttungen var 6 mnd hadde jeg ett sjikkelig tilbakefall, hvor jeg endte med å gå til psykiatrisk sykepleier for å få hjelp. skrev matdagbok for å kartlegge hva jeg spiste, og fikk samtaler rundt min sf og hvordan min matvegring kunne påvirke min sønns matvaner.

 

Svangerskap nr 2 var egentli helt pyton for å være ærlig. Jeg var veldig vektbevisst, og kunne heller droppe ett par måltider for ikke å legge på meg. Værste var at jeg følte meg som to forksjellige personer. Den ene ville spise og gi barnet næring, mens den andre kun fokuserte på vekta.

 

Nå 11 mnd etter å ha fått dattera mi kan jeg helt ærlig si det er veldig vanskelig. har venninner som har rast ned i vekt etter svangerskapene, og det gjorde jeg ikke etter nr 1. med nr 2 nå så har vekta plutselig gått drastisk ned, og kjenner at dette kan bli farlig, vertfall siden jeg ikke helt enda er på min trivselsvekt. Heldigvis har jeg en nær og god venninne jeg har betrodd meg til, og som jeg kan snakke med hvis det blir ekstra vanskelig. Jeg har også tatt opp igjen timene hos den psykiatriske sykepleieren her vi bor, og får god rettledning der

 

Mitt mål er å være frisk for mine barn, kunne gi dem ett friskt og sunt forhold til mat, og at jeg en gang skal kunne gi slipp på mine "demoner" og bare leve livet jeg også

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du deler.

Høres ut som du er både bevisst og sterk. Du har en god plan, gode støttespillere i både venninen din og spsyk.spl. Tviler ikke på at demonene dine må vike.

 

 

Anonym poster: 4b6fe6eededfc4fc47393b41aafbdf00

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg har i hoveddelen slitt med overspising, men hadde noen år med bulimi og innfall av anoreksia.

 

Det å gå gravid gikk overraskende lett, jeg var helt åpen om det hele med jordmoren min, og fikk mye hjelp, støtte og forståelse av henne..

 

Problemet mitt kom senere, når ungen skulle starte med fast føde.. Det ble vanskelig å skulle følge opp så mange matrunder, uten å se det som grunn til å spise selv, så fikk jeg skyldfølelser fordi jeg hadde spist enda en gang.. Det var tøft, å prøve å balansere livet som mor å det at jeg fortsatt hadde tilbakeanfall av både overspising og bulimi.

Det er fortsatt vanskelig, nå er yngste snart 1 år og eldste er snart 2 år.. Det å gi nok måltider iløpet av en dag til dem, og samtidig ikke overspise eller spise og kaste opp er nok en daglig kamp for meg fortsatt.

 

De dagene jeg klarer det hele uten noe ekstra "du klarer å trøkke i deg den her" eller "det får du ikke beholde altså!" så belønner jeg meg selv med et lite merke i kalenderen, og jeg er stolt over at det starter å bli betydelig flere dager med merker, enn uten

[Anonym bruker]

Jeg hadde anoreksi i noen år. Det gikk greit i svangerskapet. Det er verre nå når eldstemann er 11 år og driver aktivt med turn. Hun er veldig slank men jeg at det er kroppsfiksering i miljøet og jeg kjenner jeg sliter ned det og er veldig redd for at hun skal legge på seg.

 

Anonym poster: 0c2af33795300bef2f9f62424c1796a4

[Anonym bruker]

Jammen er du også dyktig! Høres ut som en flott jordmor.

 

Blir veldig usikker på om jeg kommer til å takle problemet etter fødselen like godt som dere.

 

Var det noe problem for dere å takle det naturlige kroppslige forfallet som kommer etter fødselen?

 

Anonym poster: 4b6fe6eededfc4fc47393b41aafbdf00

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jammen er du også dyktig! Høres ut som en flott jordmor.

 

Blir veldig usikker på om jeg kommer til å takle problemet etter fødselen like godt som dere.

 

Var det noe problem for dere å takle det naturlige kroppslige forfallet som kommer etter fødselen?

 

Anonym poster: 4b6fe6eededfc4fc47393b41aafbdf00

 

For min sin del, så ser kroppen min bedre ut enn før jeg fødte.. Men saken er jo den, pga overspisingen gikk jeg opp til 125 kg, før det endret seg på spiseproblemene.. Så jeg veide jo en del fortsatt når jeg ble gravid (100kg) nå veier jeg 80 kg, og prøver å gå ned i vekt, siden jeg har en rygg som ikke takler vekten lenger. Er i streng oppfølging av legen, for å unngå tilbakefall på spiseproblemene, og er ekstremt vanskelig og psykisk utmattende, men jeg må gjøre det, om jeg skal klare å være aktiv med ungene.