Hvorfor mister noen sitt ufødte barn?

[Anonym bruker]

Nå snakke jeg ikke om før de tre første månedene når det er en kjent risiko (har mista i uke 9 selv) men jeg mener senere i svangerskapet, når man tror man er "safe".

 

Man hører jo slike ufattelige triste historier, og når man går gravid srlv så blir man jo utrolig påvirka. Er halvveis nå og kjenenr masse liv hver dag. Skulle jeg mista nå,så hadde jeg tatt det fryktelig fryktelig tungt.

 

Jeg vet at det sikker er mange mange grunner, men kanskje noen har en historie de vil dele med meg?

 

Man tror jo at man kan se alt på ul,men slik er det jo selvsagt ikke...

 

Anonym poster: 4e03bdd6ec191de418cfdaf4a2f3ef3e

[Anonym bruker]

Det lurer jeg også på. Ei jeg kjenner har mistet rundt uke 24 tre ganger nå, og de har enda ikke funnet ut hva årsaken til dette er. Forferdelig trist....

 

Anonym poster: a318108926b3999a7aed047d2683927e

[Anonym bruker]

Jeg var superstressa denne gangen her, for det var ei nabodame som mista i uke 37 litt før jeg ble gravid. Må være så ufattelig grusomt. De fant ikke noe galt med den babyen. Tror det er viktig at vi fokuserer på at det i de aller fleste tilfellene går veldig bra. Ligger ei lita snuppe på 2 mnd og sover på rommet sitt her, og det gjør det i de fleste hjem hvor det skal være en baby:-) Om du blir stressa kan det sikkert være lurt å ta en pause herfra og:-)

 

Anonym poster: 28ef9652c657dd6cd15044d504f6af11

[Anonym bruker]

Jeg tror egentlig ikke at legene har noe godt svar på det. Jeg kjenner ei som plutselig mista barnet 10 dager før termin, hun bare merket at det ikke var noen bevegelser i magen lengre. De fant ikke noe galt med barnet, tror de kalte det "krybbedød", bare i mors liv.

 

Anonym poster: 2dc519ebf872d7e42d3b459007f5b7a3

[Anonym bruker]

du må huske at også fødte barn dør innimellom.. Sånn er dessverre livet :/ Man tenker bare ikke så mye over det så fort de er født, pluss at man da har mulighet til se problemer/sykdom før det går ille.

 

Anonym poster: 1a73df4913939163ed6b246b5c4b7f70

[Anonym bruker]

Jeg vet det er livets realitet, men nå da en venninne plutselig mista etter at alt så bra ut på ul, så ble det plutselig så utrolig realistisk...

 

jeg går ikke rundt med slike tanker, det som skjer det skjer, men jeg synes bare det er så trist...

 

HI

 

Anonym poster: 4e03bdd6ec191de418cfdaf4a2f3ef3e

[Cat.68]

Dette har skjedd meg . Alt såg bra ut på ordinært UL i uke 19 men de antydde at jeg muligens hadd litt lite fostervann så dem ville sjekke opp det nøyere og fikk ny UL time i uke 23. Da raste verlden vår , da man oppdaget at vår gutt manglet nyrer og alt liv utenfor livmor var umulig. Vi måtte ta det tyngste valgt vi noen gang har måttet ta , om vi ville gå til termin og føde ham for å se ham dø, eller føde ham da og skåne ham og meg for det unngåelige, samt at han ville ha dårlige levekår i magen jo større han ble. Pga at han ikke hadde nyrer så produsertes det jo inget nytt fostervann annet en det kroppen min selv produserte og det var snakk on noen få dl bare. . I uke 23+ 3 fødte jeg en underbart vakker liten engelgutt, så liten men likevl så perfekt. Livet kan være grusomt urettferdig.

[Eira <3 Familien]

Vi har et vennepar som har mistet fire ganger rundt uke 22. Dette var guttebarn. Innimellom dette har de også fått tre vakre jenter som lever fram De har fått beskjed om at deres gener sammen ikke er kompatibel til å få guttebarn og derfor er det kun jentebarn som overlever i deres svangerskap. Utrolig trist uansett årsak når man mister.