Hjelp, skal jeg beholde eller ta abort?

[Anonym bruker]

Jeg må bare få ut litt tanker, sortere dem litt og kansje få noen gode råd..

Jeg er 22år, blir 23 i år. Er mamma til en gutt på 3år som jeg har vert alene med fra dag en.

For rett over et år siden møtte jeg mannen jeg nå er kjæreste og samboer med, han har en sønn på 7år.

 

Jeg fant en uke før jul ut at jeg er gravid, jeg har gått på p-pillen. Og vi har holdt på å pusse opp huset, noe som har satt meg litt utav rutine og jeg glemte den i et par dager..

 

Uansett, til poenget. Før dette hadde vi det veldig fint, planen var å få barn om et par år, da vi også skulle gifte oss.. Etter jeg fortalte han at jeg var gravid nå, ble han helt på styr, første uka drakk han de 3første dagene, og hver gang jeg har prøvd å ta opp temaet om hva vi skal gjøre og hva han mener, flykter han etter han har sagt han ønsker abort fordi dette var ikke en del av planen. Vi skulle jo ikke ha ha barn før om et par år, og han hadde lovet seg selv at siden sønnen hans ikke var planlagt skulle neste barnet hans være det.

Han har fått et forferdelig jag over seg, er frekk og fyker opp i sinne for ikke noen ting, der jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle han når han oppførte seg slik. Så jeg valgte å gå til moren hans og fortelle hvordan situasjonen var, pga jeg ønsket ikke ta dette med min mor for da hadde hun nok sett på han som en idiot.. Han har humørsvingninger verre en ei kjerring med kraftig PMS!! Moren hans sa hun synest at han oppørte seg barnslig og ringte han og ba han hente seg inn, det gjorde han også. Neste dag da jeg kom fra jobb, satt hun med kjøkkenbordet hjemme hos oss og hadde snakket med kjæresten min.. Da hun forteller meg at han er nok så sta på aborten og at dette ikke passer seg for oss nå at hvis jeg velger å beholde så går han nok fra meg.. Jeg ble lettere sjokkert over hva hun satt og sa til meg, og begynte gråte da hun var gått.

 

Etterpå spørte jeg han om det hun sa stemmet med hva han mente siden han hadde bare sittet og hørt på og i mine øyne da vert enig med det hun sa.. Fikk da beskjed om at han kunne ikke ta stilling til hva hun sa, og dette var nok bare noe hun hadde beregnet seg frem til.

 

Vi skulle i familiemiddag hos min side i romjulen da sønnen hans skulle være med, alt var planlagt. Jeg var på jobb og han fikk sønnen på samvær der de skulle ta bussen til jobben min siden vi bare har en bil for øyeblikket. Da jeg var på jobb fikk jeg en sms der det sto at sønnen hans hadde fått feber og lå hjemme hos moren og han meldte avbud fra familiemiddagen og at jeg kunne gi faen i og dele graviditetsinfoen min med han. (dette var samme dag jeg tok kontakt med moren), for da jeg kom dit så satt sønnen hans der pga xen til typen min hadde tatt kontakt fordi svigermor hadde bursdag den dagen og han var innnom for å si hei. Aha ja der fant jo jeg ut at min mann hadde løyet til meg, for sønnen hans var helt frisk og lå jo ikke med feber!

 

Andre situasjoner der jeg prøver å ta opp ting som kansje plager meg, eller når jeg tok opp at han hadde løyet, og spørte hvorfor han hadde behov for det. Driver jeg et blame game, og han beskylder plutselig meg for ting han faktisk ikke kan gi eksempler på. Og jeg spør hva det er jeg har løyet om og hva som er greia, så vil han ikke snakke med meg mer og ber meg gi faen i å plage han når han har en drålig dag.

 

 

Slik jeg så ting da jeg fant ut at graviditeten var, ok vi har ikke planlagt dette. Men alt ligger til rette for at det skal gå helt bra. Vi har hus, jobb og bil. Vi hadde et bra forhold (hva det er nå er jeg usikker på), to gutter på 3 og 7år, min har ingen søsken men hans har 3 stk.

 

Jeg ser (med utgangspung i hva det var før alt dette) ikke hva som er problemet..

 

Er det noen her som kan hjelpe meg? Slik han holder på så ser ikke jeg et forhold, men et brudd.. men oppi alt så sier han at han ikke ønsker å gå fra meg, og han vil ha barn med meg men ikke nå?

 

Anonym poster: b620ac93948becf2a7c7d4631d371e75

[Februargullet2013]

Du er i en veldig vanskelig sted, veldig trist at samboeren din oppfører seg sånn, og det moren hans sa synes jeg var helt forferdelig, han burde sagt det selv. med tanke på Abort er det noen du må bestemme selv,er jo din kropp, og ønsker du deg barn nå eller ikke? er jo en del som spiller inn,men synes ikke han skal bestemme hva dere skal,det er din kropp. masse lykke til,håper alt order seg for dere

[LillaGorilla♥♥]

Det er det bare du som kan svare på, men du må ALDRI la deg presse til en abort! Hvis man tar abort, må det være fordi man er 100% sikker på at det er det som er det rette..

 

Men hvaslags mann er dette å planlegge fremtiden med? Han viser jo at han ikke tenker på deg oppi dette her, at han er egoistisk og at han ikke støtter deg når ting blir vanskelig. Tror du virkelig dere vil fortsette å holde sammen, spesielt om han "tvinger" deg til abort?

[Anonym bruker]

Spør han rett ut, siden barn ikke var en del av planen. Det han for seg at et brudd er Det ? Skal ikke et barn være en glede uansett, og den skal være inne i 9mnd først vil han virkelig bli alene pappa til 2 og miste deg. Er Det ikke noe man skal stå sammen i ?

 

Anonym poster: 0811dd1486735e94d82f0dbebb3b6591

[kosemamma<3]

Tenk deg godt om.. Jeg tok en abort i mars, fordi jeg følte det var det riktige og jeg har aldri angra så mye på noe i hele mitt liv. Jeg havna i en stor deprisjon, og vi bestemte oss for å prøve på en ny i sommer. Nå venter vi en gutt i mars, og jeg gleder meg!

[Anonym bruker]

Dere har planlagt at dere vil prøve å få barn, men akkurat nå passer det seg ikke (for han)?? Har jeg forstått det rett? Om det ikke "passet" for han å få barn nå så er den sikreste metoden å unngå å få barn på, er å unngå å ha sex. Så enkelt er det!

 

Ditt valg om du vil beholde eller ta abort, men det er en av de mest absurde grunnene for å ta abort er når en har planlagt å få barn om "noen år," men når en går på en smell 2-3 år tidligere enn planlagt så er det ikke så farlig, mener jeg. Alt ordner seg!

 

Og barnet er jo i og for seg planlagt! Dere hadde jo _PLANER_ om å få barn (om noen år, velogmerke), så det kan han holde for seg selv.

 

Du burde egentlig ikke snakke mye med de rundt deg ang barnet før DERE to har funnet ut av hva dere skal gjøre (greit å innblande en, i dette tilfelle din svigermor, men om du involverer flere kan det være han føler seg presset)..

 

Dere må SNAKKE sammen. Skriv et brev til han der du skriver ned akkurat hva du føler, hvordan du føler, hvor vanskelig du syns situasjonen ble i stedet for at det kan være en potensiell glede.

 

Om alt ligger til rette for et barn, så burde det være velkomment selv om det kommer litt før dere ville. De beste barna er de uplanlagte lykke til (og hold oss oppdatert!)!!

 

Anonym poster: 491d0f5d1ebc99459c92b975eb42059e

[Anonym bruker]

I likhet med AB #6 så mener også jeg at siden planen uansett var å få barn sammen om noen år, så er det jo ikke akkurat noen krise at dere er gravide nå. Dere er jo allerede samboere med en sønn på tre år (som jeg regner med at han føler seg som en pappa for siden du har vært alene med barnet fra dag 1).

 

Jeg syns heller ikke at du skal prate med noen som helst flere om graviditeten før du og samboeren din har bestemt dere for hva dere skal gjøre. Men det at han satt stumt ved siden av moren sin mens hun sa du burde ta abort, også sier han etterpå at "det er vel det mamma har resonnert seg fremt il", vel det høres ut som om han er veldig feig og fullstendig balleløs...

 

Anonym poster: a6d81f8b89bd62819242cd3d0ea66cf6

[Aliena]

Jeg forstår godt at han ønsker at det neste barnet hans skal være planlagt. Når dere begge har barn fra før er det lurt å tenke seg om. Men nå er uhellet ute, og han trenger nok tid til å fordøye dette. Med mindre du er langt på vei så ville jeg ha litt han litt tid og ikke presse fram en avgjørelse. Om du skal beholde eller ikke har jeg ikke noe råd til, det må du finne ut av selv.

 

Jeg synes forøvrig at det å involvere hans mor var ganske drøyt. Det hadde jeg sett på som et stort tillitsbrudd.

[Anonym bruker]

Si dette til han. Siden sønnen din ikke var planlagt, vil du drepe din neste sønn?

 

Anonym poster: 85dd68709f9cd53b3ea21efa7ae4c716

[Anonym bruker]

Anonym poster: 751edc0c384cea5d54bf1b1b04e3a92d

 

Anonym poster: 751edc0c384cea5d54bf1b1b04e3a92d

[Anonym bruker]

Det er noe vi gravide glemmer... Menn føler ikke ting på samme måte som oss... Dette kom nok på han som et veldig stort sjokk... Mange menn føler at de skal værr overhodet i familien.. den som kommer hjem med lønna, den store sterke som skal pusse opp, legge til rette... Og når de får en "skruball" ut av det blå, blir de fortvilt,oppjaget og urasjonell.. kvinner og menn er veldig forskjellige....

 

Tror nok at når mannen din får litt tid på seg, og innfinner seg med situasjonen, blir det bedre..

 

Ønsket deg lykke til, og uansett... Aldri la et annet menneske tvinge deg til å ta abort... Du vil hate det mennesket for resten av livet, hvis det ikke var noe du ønsket selv....

 

Anonym poster: 4c5616262f03d0f7ecfe159ddb8ae04c

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Mulig han bare er i sjokk nå, men voksne menn vet at muligheten for å gjøre dama gravid hver eneste gang man har sex er tilstede..

 

Jeg vet ikke hva jeg skal råde deg til, men IKKE la deg presse til å ta abort. Du klarte deg fint alene med ett barn, så skulle han være så feig at han stikker med halen mellom beina så vil du og barna klare dere bra, nå også. Skulle du velge å ta abort så må det være fordi du selv føler det er rett for dég!

 

Basert på egne erfaringer hadde jeg nok valgt å beholde barnet, men om jeg hadde valgt å beholde mannen.....vel, det gjenstår å se...

Endret 1. januar 2013 av Sommerfuggel i vinterland

[Anonym bruker]

Anonym poster: 751edc0c384cea5d54bf1b1b04e3a92d

 

Anonym poster: 751edc0c384cea5d54bf1b1b04e3a92d

 

En ting du bør tenke på er vel om dette er en mann du vil ha barn med. Oppførselen hans er jo merkelig....få mor til å fortelle hva han vil..?

Om han farer opp i sinne og drikker i tre dager er vel heller ikke det bra?

Om det blir slutt om du beholder må du jo også ta stilling til hva slags forhold dere kommer til å ha og ikke minst om du makter å ta vare på en til alene.

Jeg synes ikke du har "merkelige" grunner til abort som de skriver over her. Gjør det som du føler du har forutsetninger for å klare!

 

Anonym poster: dca71ad96544e229fc4184a09627cfa4

[3 er nok!]

Jeg har ikke lest alle svarene du har fått her, men jeg personlig ville ikke hatt barn med samboeren din. Det betyr ike at jeg ville tatt abort, men om jeg ville beholdt så ville jeg gått fra ham.

 

Jeg ville nok lagt forholdet dødt uansett, for dersom jeg skulle latt meg presse til en abort (du antyder at du ønsker dette barnet, at alt egentlig ligger til rette selvom det ikke var planlagt), ville jeg aldri kunne hatt de samme følelsene for han igjen. Jeg ville alltid bært et nag og sinne mot han, og det passer ikke inn i ett forhold. Du kan også risikere å bære på en stor sorg over barnet du ikke fikk.

 

Han har vist sitt samme jeg, en side jeg ikke kunne levd med, han viser at han takler uforutsette ting (selvom det er en stor omveltning å få barn) svært dårlig, er ikke villig til å se/forstå at ting kan fungere utmerket selvom alt ikke går etter planen, og tenker kun på seg selv. At han tyr til alkohol når ting blir vanskelig er også noe jeg ikke ville risikert å leve med da man garantert kommer til å støte på vanskelige situasjoner når man har ett barn sammen. At han forteller meg hva jeg skal gjøre, dele nyheten med osv og ikke tenke rop at jeg også trenger støtte oppi det her kunne jeg heller ikke akseptert.

 

Om jeg skulle beholdt barnet ville jeg ikke belaget meg på noe hjelp, støtte fra mannen ved f.eks våkennetter osv, og ville regner med å få slengt i trynet at "du valgte å få ungen".

 

Men det er meg, jeg kjenner bare tips et du skriver her, så jeg ville vurdert om jeg hadde klart alenemor tilværelsen med to barn, om ikke ville jeg nok tatt abort. Jeg er egentlig i mot abort, men man må også tenke på det barnet man allerede har. Du vet selv hva du tenker og føler, hva du orker og takler. Uansett hva du gjør blir det vanskelig for deg, tro meg, du kommer ikke til å klare å leve med en mann som presser/tvinger deg til abort. Jeg ønsker deg masse lykke til i både livet og med avgjørelsen:)

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Har ei venninne som akurat har sletet seg gjennom samme problemet, ble gravid, hun vil beholde, han "forlanger" abort..

 

Sier til deg som jeg sa til henne:

 

En abort er både fysisk og psykisk lastende, om du i tillegg ikke ønsker å ta abort, så vil det jo bli enda vanskligere i etterkant. Abort er kun en løsning om den gravide er helt sikker på at det er det beste for alle parter, derblandt seg selv.

La deg ikke presse til en abort om du ikke vil det. Dere har planer om et barn med tiden, barnet kom dere bare i forkjøpet.

 

Samtidig må du tenke på barnet du har fra før, vil du klare tilværelsen som alenemor til to barn om han forlater deg?