Kan noen forklare dette? Angående vold i forhold?

[Anonym bruker]

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10064101

 

Leste nettopp denne saken, og kan ikke fatte og begripe hvordan man tør å gå inn i et forhold med en mann som har voldtatt x'en sin med balltre og lommelykt, for så å deretter tilgi ham når han har bitt, slått og skutt (!) deg.. Hvorfor vil man seg selv så vondt?

 

Jeg mener ikke noe vondt med dette innlegget, jeg bare lurer oppriktig på hvordan man klarer å leve med et menneske som gjør slike ting? Noen som kan/vil forklare?

 

Anonym poster: 643da2cafdae6df3973dbcb6c9352da1

[Anonym bruker]

Noen går jo inn i slike forhold flere ganger, blant annet gjør en slektning av meg det. Hun har gått fra et slikt tilfelle til et annet og videre til tredje, men lærer aldri. Hun er ikke enig i at hun har det bedre alene enn med enn mann som mishandler. Hun har nok gjort seg veldig avhengig av disse mennene, og står ved dem til de dør. Hun tror også at de er avhengige av henne fordi det er hun som vasker, gir dem alle pengene sine, setter pilsen i kjøleskapet og passer på at de har klær og mat. Synes det er trist, men lite man kan gjøre for å forandre et menneske på snart 60 år. Må også nevnes at faren hennes var likedan som disse mennene, så hun går nok for det kjente.

 

Anonym poster: d5ebc36bce04cf8a28d2408b0e961429

[Anonym bruker]

Jeg har selv vært i et slikt forhold, og forstår aldeles utmerket at det kan være vanskelig å fatte hvordan noen kan utsette seg selv for noe slikt.

Jeg var også 19 da jeg traff han jeg var overbevist om at var mannen med stor M. Noe mer sjarmerende og oppvartende hadde jeg aldri møtt og han tok meg virkelig med storm. Har forstått i ettertid at det er slik psykopater opptrer. Han var også åpen om at hadde vært voldelig mot en tidligere kjæreste, men fremstod som angrende og han var så lei seg for dette. Ung og naiv som jeg var gikk jeg fem på. Jeg var jo så forelsket som aldri før, og når mannen virkelig angret og gråt sine modige tårer mens han fortalte så tenkte jeg bare at han var tvers gjennom angrende og hadde forandret seg.

I starten så jeg sjalusien hans som smigrende. Han ville ha meg for seg selv, og mente alvor...

Sakte men sikkert begynte han å bryte meg ned. Det er vanskelig å forklare hvordan så syke menn opererer men han fikk meg gradvis fjernet fra familie og venner samtidig som han fikk meg til å tro at jeg var avhengig av ham. Dette gikk så gradvis at jeg knapt merket det selv. Jeg var fortsatt ruset på at denne fantastiske mannen ville ha meg, og han ville ha meg helt for seg selv.

Da den fysiske mishandlingen startet hadde jeg blitt så avhengig av ham at jeg lot det skje, og enda værre- jeg dekket over det for meg selv ved å unnskylde ham og påta meg selv skylden for at han ble sint. Jeg isolerte meg, avlyste avtaler med venner og familie fordi jeg hadde blåmerker overalt.

Foreldrene mine ante ugler i mosen og dukket opp på uanmeldt besøk. Da gjemte jeg meg og fikk han til å si st jeg var ute.

Alt for å holde på fasaden, og hvis jeg bare ble litt mindre provoserende så ville han selvfølgelig slutte å straffe meg...

Jeg våknet opp til virkeligheten og skjønte at dette ikke var min feil. Da han møtte motstand ble volden tøffere og truslene tøffere.

Jeg var livredd ham og gikk på nåler for ikke å vekke hans harme. Turte fortsatt ikke avsløre noe for familien fordi jeg fryktet hva det ville utløse om de blandet seg.

Til slutt rømte jeg og måtte få beskyttelse.

 

Lang historie med langt fler detaljer enn jeg har skrevet her. Men kort sagt vil jeg si at det som fikk meg til å gå inn i dette var at jeg var ung og uerfaren. Og forelsket og blind.

 

Anonym poster: b437e0d12acde567b4fa9ae0aa2fffef