Trenger så sårt noen gode råd!!

[Anonym bruker]

Jeg er gift og har barn med verdens beste mann. Mulig det høres dumt ut, men da jeg møtte han ble jeg så blendet av alle hans fine sider at jeg glemte å være forelsket.... Jeg skal prøve å forklare.... Det kribblet litt i magen, men det tror jeg var pga spenningen over at alt var nytt. Han var alt jeg tenkte en mann burde være som kjæreste og etterhvert far. Snill, kjekk, omsorgsfull, spontan, blid og humoristisk.

 

Da barnet vårt var to år gammel gikk det opp for meg at jeg aldri har vært forelsket i mannen min! Kort sagt så er jeg nå sammen med en av mine beste venner, totalt følelsesløst. Da barnet vårt var to år gammel tok jeg et valg; enten måtte jeg gå fra mannen min, eller bli i forholdet for barnet og familien sin del. Jeg valgte sistnevnte.

 

Problemet er nå at dette spiser meg opp innenfra! Jeg trodde det skulle gå fint ettersom vi har det fint sammen på mange måter. Hver eneste dag har jeg fysisk vondt i magen pga at jeg går og tenker på at jeg skal ha det slik resten av livet. Det knyter seg! Jeg kan godt holde i hånda hans eller klemme han, men å ha sex er helt j.....! Jeg gråter etter sex fordi det er helt feil! Jeg føler ingenting, helt dødt! Noen der ute som har hatt det liknede eller noen som kan se det fra en annen vinkel enn meg? Jeg har kjørt meg helt fast, og klarer ikke fungere optimalt værken hjemme, sammen med venner eller på jobb......

 

Anonym poster: c5af436de07837f444261e628d3a3ee0

[Februargullet2013]

Da synes jeg du bør gå fra han, dere kan jo få til en fin samværskontrakt for barnet deres, er bedre du er lykkelig for barnet ditt sin del

[Sol Skippertaksdronning]

Jeg tenker som så...fortell ham det. For sånn du har det nå er det ikke riktig mot hverken deg eller ham. Kanskje kan dere finne fram til forelskelsen? Jeg vet ikke, jeg er ingen ekspert.

[Anonym bruker]

Du trenger da ikke å "tvinge" deg selv til å være sammen med mannen din for resten av livet. Jeg selv har vokst opp med skilte foreldre, og det er det mange som har. Hvis du vil bryte opp forholdet, så gjør du det. Ikke la være å leve og gå glipp av kjærligheten fordi du føler du "må" pga barnet deres. Med planlegging og tilrettelegging så går alt.

 

Anonym poster: 498c580dfd9f00640b7ab7f8ab09d86f

[Ikkesåallerværst]

"for barnet og familien sin del". Men hvis du ikke greier å fungere optimalt på noen områder av livet ditt, hvordan skal da dette parforholdet komme barnet ditt og familien til gode?

 

Du bør hvetfall fortelle det til mannen din, og kanskje du kan finne en gnist da.. Jeg syns ofte folk går for lett fra hverandre når de har barn, men dette hørtes ganske ødeleggende ut..

[Anonym bruker]

Du vil ikke klare å leve på den måten i lengden. Visst du er hundre prosent sikker på at dette ikke vil kunne forandre seg og at du overhode ikke har følelser for han, så synst jeg du skal gå..

 

Orker du tanken på han sammen med en annen dame? Se han være lykkelig med ei annen?

Er svaret ja så har du vel svaret ditt..

 

Anonym poster: f3ad3009e94ffce23dec6302afc732d3

[Anonym bruker]

For ca ett år tilbake fortalte jeg dette til mannen, men jeg opplevde at han ble så stressa og redd for at jeg skulle gå fra han, at det begynte å ødelegge han også. Har spurte hver eneste dag om hvordan det gikk med meg(i beste mening). For meg ble dette mas, og jeg følte meg forpliktet til å si at det gikk bedre og bedre for hver dag. Jeg tenkte at jeg måtte ordne opp i dette selv.... I ettertid ser jeg at dette ikke var en god løsning, men er så utrolig vanskelig!

 

Kommer nok til å bli kritisert nå, men har vært inne på tanken¨å være utro om det dukker opp noen jeg liker bare for å "tilfredstille" mitt ego og kanskje fungere litt bedre i hverdagen. Men dette kan da neppe være en god løsning. Jeg kommer nok aldri til å tørre å ga fra han, men hvordan skal jeg holde ut?

 

HI

 

Anonym poster: fb76e27872b1f0d7442714af2404274f

[Anonym bruker]

Du vil ikke klare å leve på den måten i lengden. Visst du er hundre prosent sikker på at dette ikke vil kunne forandre seg og at du overhode ikke har følelser for han, så synst jeg du skal gå..

 

Orker du tanken på han sammen med en annen dame? Se han være lykkelig med ei annen?

Er svaret ja så har du vel svaret ditt..

 

Anonym poster: f3ad3009e94ffce23dec6302afc732d3

 

Jeg har flere ganger håpet på at han skal være utro. Da har jeg en "god nok" grunn til å dra fra han.... Har ingen problemer med å se han for meg lykkelig med noen andre, desværre. Men klarer ikke tanken på at barnet vårt skal bli et skilsmissebarn....

 

HI

 

Anonym poster: fb76e27872b1f0d7442714af2404274f

[Nissefisen]

Hvorfor skal du ikke tørre det?

 

Han kommer til å bli såret, men det kommer seg.

[chrisallic]

Du må følge hjertet ditt.Barnet har det ikke bra hvis foreldrene ikke har det bra.Bruk tid å kjenn på hva som er rett.Gå på kafe med en god veninne å luft ut og del tankene dine.En god klem til deg:)

[Anonym bruker]

Hvorfor skal du ikke tørre det?

 

Han kommer til å bli såret, men det kommer seg.

 

Klarer ikke "ta steget". Eier bolig som vi mest sannsynlig må selge, tenker på hvordan det blir økonomisk å være alene, redd barnet vårt skal lide for min egoisme og livredd for hva som kommer og om det ikke blir bedre.

 

HI

 

Anonym poster: fb76e27872b1f0d7442714af2404274f

[Nissefisen]

Det er ikke egoisme om du ikke har det bra, kjære deg!

Nå må du slutte det blir sikkert litt styr, men på sikt er det investering i livet ditt. Du skal ha det godt du også, sant?

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Nei, du skal IKKE være utro, nei.......

 

...men du kan enten gå fra han eller kanskje oppsøke en psykolog som kan hjelpe deg å sette ting i perspektiv sånn at du tar en avgjørelse du er fortrolig med.....??

[Anonym bruker]

Det er ikke egoisme om du ikke har det bra, kjære deg!

Nå må du slutte det blir sikkert litt styr, men på sikt er det investering i livet ditt. Du skal ha det godt du også, sant?

 

Uff, sitter her og gråter nå. Tusen takk for dine råd. Har ingen anelse om hvor dette "ender", men må værtfall i tenkeboksen igjen. Har vel strengt tatt vært der de siste fire årene, men kanskje en siste runde hadde vært fint nå :-)

 

Anonym poster: fb76e27872b1f0d7442714af2404274f

[Cinnamon4]

Slik hadde jeg det i ekteskapet også. Jeg ville bli pga ungene, så jeg prøvde finne substitutter; først holdt det med ungene, de fylte tomrommet mitt etter "noe mer". Etterhvert merket jeg at tomrommet ble større, og måtte fylle på. Vi kjøpte hund og jeg startet sporenstreks med innmelding i hundeklubb og trente lydighet flere gnager i uka, konkurrerte og brukte generelt mye tid på hunden. Fylte fint opp tida da, ungene brukte jeg jo også fremdeles masse tid på, og når jeg trente hund var jo de hjemme med pappan - noe som fungerte perfekt.

 

Slik gikk det et par år til. Så sa det plutselig bare STOPP. Jeg klarte ikke mer. det var ikke aktuelt å finne løsninger - annet enn å gå.

 

Jeg har aldri angret et eneste sekund, annet enn angret på at jeg ikke gikk tidligere. 10 år holdt jeg ut på den måten, og føler nå at jeg har sløst bort så mye tid - annet enn de to flotte ungene som har kommet ut av dette.

 

Idag har jeg et kjempebra forhld til barnefaren. Vi har fått et bra vennskap, prater mer sammen enn når vi var gift, og samarbeider bra om ungene. Vi hr begge nye samboere, jeg har også fått et barn til og livet leker