Har et brennende ønske om å hjelpe et barn

[Anonym bruker]

Vi har div. klær,leker, skøyter og ski etter 7 åringen (som er literen av vekst). Jeg har et brennende ønske om å hjelpe et barn. Har vurdert å levere til Fattighuset i Oslo eller et krisesenter. Har også vurdert å legge ut på gis bort på Finn eller her inne, men jeg ønsker at nem som virkelig trenger dette skal få dette. Så dukker en gammel tanke opp, hva om vi beholdt dette og ble besøkshjem for et mindre barn?

 

Vet ikke om vi har det som kreves for å bli besøkshjem. Vi er et hjem med mor og far, to barn på 7 og 17 år og en stor hund. Hjemmet vårt er lite og vi har ingen ekstra soverom. Skulle vi hatt et barn ekstra her inn i mellom hadde dette vært nødt til å være på alder med yngst og ligget på flatseng på rommet hans. Rommet til yngste er svært lite i tillegg.

Hadde det vært et meget yngre barn kunne det ha ligget i reiseseng for småbarn hos oss.

Vi har ikke veldig god råd så vi har ikke muligheten til å øse ut med ting og tang til dette barnet. Selvsagt litt klær og sånt som det har her hos oss.

 

For en stund tilbake nevnte jeg dette for min venninne som tidligere var besøkshjem for en tenåringsjente, sent i tenårene. Hun mente hun var heldig som fikk en jente som ikke var veldig belastet og som var snill og god. Kom fra en annen kultur og er i dag ca 20 og er på besøk titt og ofte. Venninnen min anbefalte ikke dette for meg da man skjelden vet hva slags bakgrunn barnet kommer fra, hva barnet har opplevd av omsorgssvikt og hvordan dette er.

 

Hva tenker dere om dette?

 

Anonym poster: f40916753d0dcf24fdf578de587073c9

[Anonym bruker]

Fint at du er så engasjert og ønsker å gjøre noe for et annet barn Tenker at du burde tenke deg godt igennom, også å spørre dine egne barn. Det å ha et barn på besøkshjem kan være veldig utfordrende, da de kanskje ikke en gang ønsker å være der. De er jo på avlastning for at foreldrene trenger det.

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt kontakt med barneverkontoret der du bor (dersom familien din er med på det), og forhørt meg litt om hva det innebærer, om dere kan komme med ønsker om barn

 

Anonym poster: b64cbb0f5022e383b47c77f252f139df

[Anonym bruker]

Hvordan vil du anbefale at man går frem? Kan man komme med ønske om alder?

Bør man evt. ha barn som ikke går på samme skole som mitt yngste, eller evt. barnehagebarn?

Finner ikke noe info på nettsidene til bydelen vår, mens andre bydeler i Oslo har info.

 

Nevnte dette for mannen og det virket ikke avskrekkende for han. Trodde først jeg snakket om beredskapshjem han, så måtte bare forklare den biten for han.

 

 

Anonym poster: f40916753d0dcf24fdf578de587073c9

[Anonym bruker]

Jeg tror dere kan fremme ønske om alder og "last", det hadde hvertfall vår avlastningsfamilie gjort. Jeg syntes det er flott at du ønsker dette, bare sett deg godt inn i hva det innebærer Det er mange barn og foreldre som sitter og venter på en flott familie som kan hjelpe litt, og det er ikke alle som har problemer som har påvirket barna. Det er ikke meningen at dere som besøksfamilie skal øse masse ting over barnet dere får, jeg personlig hadde blitt fornermet om vår familie hadde gjort det. Vi har god økonomi og ordnede forhold her hjemme, så ting barnet vårt trenger fikser vi selv.

 

Anonym poster: 710681a1b4fc4f7ed07a3b1bc7dd0570

[Anonym bruker]

Er litt ivrig her nå..... og utålmodig. Er det noen som vet noe om å være besøkshjem? Penger er ikke noe vi tenker på.

 

Kunne tenke oss et barn av feks. alenemor som trenger litt avlastning, ikke ADHD eller noen store diagnoser da vi er en rolig familie.

Kan man få baby eller svært små barn?

 

 

 

Anonym poster: f40916753d0dcf24fdf578de587073c9

[ღTyrkiskPepperღ]

Du virker som en fantastisk dame:) med ett godt hjerte:)

[Anonym bruker]

Er litt ivrig her nå..... og utålmodig. Er det noen som vet noe om å være besøkshjem? Penger er ikke noe vi tenker på.

 

Kunne tenke oss et barn av feks. alenemor som trenger litt avlastning, ikke ADHD eller noen store diagnoser da vi er en rolig familie.

Kan man få baby eller svært små barn?

 

 

 

Anonym poster: f40916753d0dcf24fdf578de587073c9

 

Dere må snakke med barnevernet og dere må bli godkjente. Dette med liten plass kan bli et problem, særlig med tanke på at barn som er i besøkshjem ofte trenger litt lass, rom, ro og fred. Det anbefales at man har større barn når man er besøkshjem slik at man har både tid og plass til besøksbarnet.

 

Først må dere bli godkjent av barnevernet. Så havner dere på en liste og så blir dere kontaktet når det kommer inn "ledige" barn.

 

Anonym poster: ac262a82a4807a4c2295b0edc4102338

[Anonym bruker]

Takker for svar. I tidligere år ønsket jeg og adoptere. Når forholdene endelig lå til rette for det, var man blitt for gammel ( jeg er nå 39 og mannen 46). Har tenkt lenge på dette med å hjelpe et barn på ene eller andre måten. Hver gang jeg ser i lokalavisen at det trenges flere hjem, blør hjertet mitt for disse små.

 

Anonym poster: f40916753d0dcf24fdf578de587073c9

[klg,2 boys now:)]

Tenk dere om mange ganger.eneste jeg vil si.det kan gå på bekostning av mye

[Anonym bruker]

Det er det vi gjør. Men jeg regner med at vi ikke får tildelt et barn som overhode ikke passer sammen med oss. Man bør jo kunne komme med ønsker til barnevernet.

 

Det som egentlig bekymrer meg mest er evt. skrullete foreldre. At foreldrene skal komme til å stille urimelige krav til oss, blande seg inn, dukke uanmeldt opp på døra og evt. plutselig dumpe ungen på døra vår.

 

Søsteren til en venninne av meg er besøkshjem, men vet ikke om jeg har lyst til å kontakte henne med tanke på at jeg ikke ønsker at andre i vennekretsen skal blande seg inn når det gjelder dette. Det skal være vår avgjørelse og ingen andres.

 

Anonym poster: f40916753d0dcf24fdf578de587073c9

[Anonym bruker]

Tenk dere om mange ganger.eneste jeg vil si.det kan gå på bekostning av mye

 

Man kan vel trekke seg hvis det skulle vise seg å ikke fungere? Ettersom det er mangel på besøkshjem(?) så er det vel bedre i den store sammenhengen at flere prøver og finner ut om det kan være noe for dem?

 

Anonym poster: 6eb67cf3b5523bd1cb1cf9fbe4209008

[Anonym bruker]

Det er det vi gjør. Men jeg regner med at vi ikke får tildelt et barn som overhode ikke passer sammen med oss. Man bør jo kunne komme med ønsker til barnevernet.

 

Det som egentlig bekymrer meg mest er evt. skrullete foreldre. At foreldrene skal komme til å stille urimelige krav til oss, blande seg inn, dukke uanmeldt opp på døra og evt. plutselig dumpe ungen på døra vår.

 

Søsteren til en venninne av meg er besøkshjem, men vet ikke om jeg har lyst til å kontakte henne med tanke på at jeg ikke ønsker at andre i vennekretsen skal blande seg inn når det gjelder dette. Det skal være vår avgjørelse og ingen andres.

 

Anonym poster: f40916753d0dcf24fdf578de587073c9

 

Skjønner ikke helt hva du mener med det med at foreldrene kan komme til å blande seg, men det må du vel nesten regne med? Foreldre bestemmer jo over sitt barn, også om de benytter seg av besøkshjem, og de vil vel sikkert ha både informasjon og innflytelse over hva som skjer når barnet er hos dere, sånn i forhold til grenser, kosthold osv?

 

Anonym poster: 6eb67cf3b5523bd1cb1cf9fbe4209008

[Anonym bruker]

Det er ikke spesielt strenge krav til besøkshjem, utover at man må ha ren vandel og godkjent helseattest (det er fullt mulig å være besøkshjem om man feiler noe, altså, men ikke om man f.eks lider av alvorlig depresjon og lite selvinnsikt).

 

Det er ikke krav om at man skal ha eget rom til barnet, bare "egnet soveplass." Flatseng på stua eller delt rom med andre barn kan være helt fint, det kommer an på barnet. Det er i hvert fall ikke noe som utelukker en som besøkshjem.

 

Det er stor mangel på besøkshjem i de aller fleste kommuner. Man har absolutt anledning til å si noe om hvilken alder man ønsker. Man vil få veiledning fra barneverntjenesten og eventuelle vanskeligheter i kommunikasjonen med barnets foreldre skal gå via saksbehandler.

 

(Dere bor ikke i Oslo eller nærliggende kommuner vel? Vi leter etter besøkshjem der jeg jobber).

 

Anonym poster: 79e06e7be40c0f7907d53aff35b24ccd

[Anonym bruker]

Bor i Groruddalen i Oslo ja.

 

Når jeg skrev innblanding fra foreldre tenker jeg på at dem skal komme med urealistiske krav til hva vi skal og ikke skal gjøre.

Jeg ser for meg at vi fortsetter å leve det rolige livet vi allerede gjør. Inn i mellom en tur i marka, inn i mellom en tur på kino. Kanskje en tur i svømmehall, en tur på skøyter. Kanskje vi spiser en burger på Burger King også.

 

 

Anonym poster: f40916753d0dcf24fdf578de587073c9

[robot]

Det er veldig sjelden jeg har hørt om det som et problem, at foreldrene oppleves kravstore.

 

Send meg gjerne en pm om du vil ha konkret info om sted du kan henvende deg og slikt.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Så flott at du ønsker å hjelpe noen! Det eneste jeg kan hjelpe med er min egen erfaring. Jeg har hverken vært forelder eller besøkshjem, men jeg har vært barn i besøkshjem.

 

Jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var, men jeg var i skolealder. Vi var tre søsken, og den ene søsteren min hadde svært utragerede ADHD. Dette kombinert med diverse andre problemer mine foreldre hadde, gjorde at de fikk tilbud om ha ha barna i besøkshjem. Det var snakk om en gang i mnd.

 

Jeg og den ene søsteren ble tildelt et hjem, mens den andre søsteren min ble tildelt et annet hjem pga hun hadde ADHD. Dette var veldig sårt for oss, for det understreket liksom at hun var anderledes. Men forståelig nok(den dag i dag), så var det nok ikke lett for en familie å skulle ta inn tre barn i tillegg til sine egne.

 

Jeg hadde to besøkshjem, men jeg husker ikke hvilket jeg var i først. Den ene familien var et barnløst par. De var vel kanskje i 30-årene, og hadde familiebarnehage hjemme. De kunne ikke få egne barn. Jeg kan egentlig ikke huske at jeg var der mer enn en gang.. Jeg måtte sove på en sovebenk i kjelleren hvor de hadde barnehagen. Jeg prøvde mitt beste om natten å ikke tenke på at jeg ville hjem, men jeg lå i en mørk kjeller, fikk ikke sove, og savnet hjemme.. Begynte og gråte, og de voksne måtte komme ned å trøste meg midt på natta fordi jeg hadde sånn hjemlengsel. Jeg ville for alt i verden ikke være der! Og som sagt så kan jeg ikke huske at jeg var der mer enn en gang..

 

Den andre familien.... ah, de var fantastiske! Jeg har bare gode minner derfra, og jeg gledet meg hver gang til å komme meg dit. Det var kjempegodt for meg som barn også, å komme meg litt bort fra situasjonen hjemme.

De hadde tre barn, men den eldste hadde flyttet hjemmefra. De bodde i et helt alminnelig hus, og hadde et barn på samme alder som meg, og den siste var kanskje et par år mindre.

 

Moren i familien var veldig kjærlig, og viste tydelig at hun brydde seg om oss. Jeg kunne være der en dag ekstra om de skulle noe gøy, hun syngte nattasang til meg som til sine egne barn og jeg følte meg veldig godt ivaretatt. Det var en omsorg jeg så sårt trengte i den alderen..

 

De hadde ikke diger plass, jeg sov på en gjestemadrass på soverommet til barnet som var like gammel som meg. Det gjorde meg ingenting, for vi ble gode venner. Det var godt for meg å sove på rommet sammen med noen, fordi jeg likte ikke å være alene i et fremmed hus.

 

Som familie var de veldig flinke til å finne på koselige ting som vi fikk være med på. Det var enkle ting som mine foreldre ikke hadde kapasitet til. Det trengte ikke koste penger, kunne f.eks være besøk på nabogården hvor vi fikk hilse på alle dyrene og hoppe i høyet, eller turer i skog og mark. En gang var vi på kino, en annen gang i svømmehallen.. Helt vanlige ting!

 

Etter hvert ble denne avtalen spolert, av hva er jeg ikke helt sikker på egentlig.. Men jeg tror foreldrene mine motsatte seg dette med besøkshjem og rett og slett nektet å levere oss der. Husker jeg ble veldig lei meg. Gledet meg alltid til fredagene når jeg skulle dit, pakket stolt bagen min, men så nektet pappa å kjøre oss dit en gang. Det var ikke noe galt med hjemmet, det var foreldrene mine som trakk seg fra avtalen.

 

Søsteren min med ADHD ble plassert i et helt annet hjem. De passet ikke særlig godt sammen med henne. Husker bl.a at de var sterkt religiøse og måtte i kirken hver søndag.Dette var ikke så greit for henne, å måtte sitte i ro over lengre tid da hun hadde ADHD. Hun var ikke der så mange ganger for å si det sånn..

 

Ellers har jeg ikke så mye å bidra med egentlig, men håper du har fått noe brukbar informasjon om hvordan det er å være barn i besøkshjem.

Jeg vil tro at dere vil blir "koblet" med en familie med barn ca på deres alder, og som dere "passer" med. Dere kan vel alltids trekke dere om dere ser at det ikke går.

 

Dette med penger burde du ikke tenke så mye på . Det viktigste er at dere bryr dere, og viser omsorg for barnet.

 

Jeg vil også tro at dere kan stille deres "krav" til et evt. barn. Første steg er vel å kontakte kommunen/barnevern.

 

Anonym poster: 3ed6499ccb465f15138c8fc66faf2d10

[Anonym bruker]

Hva med å hjelpe noen privat?

Det er flere som setter ut annonse etter avlastningshjem. På den måten kan dere ihvertfall velge alder på barnet selv.

Jeg, feks. kunne tenke meg et privat avlastningshjem, jeg har ikke lyst til å søke gjennom barnevernet (dårlig erfaring fra min egen barndom osv.).

 

Anonym poster: 3eb72558560c7927291460ee9b3cf828

[Anonym bruker]

Hva med å hjelpe noen privat?

Det er flere som setter ut annonse etter avlastningshjem. På den måten kan dere ihvertfall velge alder på barnet selv.

Jeg, feks. kunne tenke meg et privat avlastningshjem, jeg har ikke lyst til å søke gjennom barnevernet (dårlig erfaring fra min egen barndom osv.).

 

Anonym poster: 3eb72558560c7927291460ee9b3cf828

 

Kunne jeg også tenke meg, men har ikke råd til å ta det privat tror jeg. Hvor mye betaler barnevernet egentlig, noen som vet?

 

Anonym poster: 6eb67cf3b5523bd1cb1cf9fbe4209008

[Mockanin]

Det har jeg ikke tenkt på. Trodde det måtte/burde gå gjennom barnevernet.

Hvor finner man disse annonsene og hvor holder du til dersom vi kunne være et alternativ.

 

Poster uten nick nå så kan du sende meg pm om du ønsker det.

[Mockanin]

Hei!

 

Så flott at du ønsker å hjelpe noen! Det eneste jeg kan hjelpe med er min egen erfaring. Jeg har hverken vært forelder eller besøkshjem, men jeg har vært barn i besøkshjem.

 

Jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var, men jeg var i skolealder. Vi var tre søsken, og den ene søsteren min hadde svært utragerede ADHD. Dette kombinert med diverse andre problemer mine foreldre hadde, gjorde at de fikk tilbud om ha ha barna i besøkshjem. Det var snakk om en gang i mnd.

 

Jeg og den ene søsteren ble tildelt et hjem, mens den andre søsteren min ble tildelt et annet hjem pga hun hadde ADHD. Dette var veldig sårt for oss, for det understreket liksom at hun var anderledes. Men forståelig nok(den dag i dag), så var det nok ikke lett for en familie å skulle ta inn tre barn i tillegg til sine egne.

 

Jeg hadde to besøkshjem, men jeg husker ikke hvilket jeg var i først. Den ene familien var et barnløst par. De var vel kanskje i 30-årene, og hadde familiebarnehage hjemme. De kunne ikke få egne barn. Jeg kan egentlig ikke huske at jeg var der mer enn en gang.. Jeg måtte sove på en sovebenk i kjelleren hvor de hadde barnehagen. Jeg prøvde mitt beste om natten å ikke tenke på at jeg ville hjem, men jeg lå i en mørk kjeller, fikk ikke sove, og savnet hjemme.. Begynte og gråte, og de voksne måtte komme ned å trøste meg midt på natta fordi jeg hadde sånn hjemlengsel. Jeg ville for alt i verden ikke være der! Og som sagt så kan jeg ikke huske at jeg var der mer enn en gang..

 

Den andre familien.... ah, de var fantastiske! Jeg har bare gode minner derfra, og jeg gledet meg hver gang til å komme meg dit. Det var kjempegodt for meg som barn også, å komme meg litt bort fra situasjonen hjemme.

De hadde tre barn, men den eldste hadde flyttet hjemmefra. De bodde i et helt alminnelig hus, og hadde et barn på samme alder som meg, og den siste var kanskje et par år mindre.

 

Moren i familien var veldig kjærlig, og viste tydelig at hun brydde seg om oss. Jeg kunne være der en dag ekstra om de skulle noe gøy, hun syngte nattasang til meg som til sine egne barn og jeg følte meg veldig godt ivaretatt. Det var en omsorg jeg så sårt trengte i den alderen..

 

De hadde ikke diger plass, jeg sov på en gjestemadrass på soverommet til barnet som var like gammel som meg. Det gjorde meg ingenting, for vi ble gode venner. Det var godt for meg å sove på rommet sammen med noen, fordi jeg likte ikke å være alene i et fremmed hus.

 

Som familie var de veldig flinke til å finne på koselige ting som vi fikk være med på. Det var enkle ting som mine foreldre ikke hadde kapasitet til. Det trengte ikke koste penger, kunne f.eks være besøk på nabogården hvor vi fikk hilse på alle dyrene og hoppe i høyet, eller turer i skog og mark. En gang var vi på kino, en annen gang i svømmehallen.. Helt vanlige ting!

 

Etter hvert ble denne avtalen spolert, av hva er jeg ikke helt sikker på egentlig.. Men jeg tror foreldrene mine motsatte seg dette med besøkshjem og rett og slett nektet å levere oss der. Husker jeg ble veldig lei meg. Gledet meg alltid til fredagene når jeg skulle dit, pakket stolt bagen min, men så nektet pappa å kjøre oss dit en gang. Det var ikke noe galt med hjemmet, det var foreldrene mine som trakk seg fra avtalen.

 

Søsteren min med ADHD ble plassert i et helt annet hjem. De passet ikke særlig godt sammen med henne. Husker bl.a at de var sterkt religiøse og måtte i kirken hver søndag.Dette var ikke så greit for henne, å måtte sitte i ro over lengre tid da hun hadde ADHD. Hun var ikke der så mange ganger for å si det sånn..

 

Ellers har jeg ikke så mye å bidra med egentlig, men håper du har fått noe brukbar informasjon om hvordan det er å være barn i besøkshjem.

Jeg vil tro at dere vil blir "koblet" med en familie med barn ca på deres alder, og som dere "passer" med. Dere kan vel alltids trekke dere om dere ser at det ikke går.

 

Dette med penger burde du ikke tenke så mye på . Det viktigste er at dere bryr dere, og viser omsorg for barnet.

 

Jeg vil også tro at dere kan stille deres "krav" til et evt. barn. Første steg er vel å kontakte kommunen/barnevern.

 

Anonym poster: 3ed6499ccb465f15138c8fc66faf2d10

 

 

Takk for at du delte din historie. Den har definitivt gitt meg noe og tenke på.

 

[Anonym bruker]

Det har jeg ikke tenkt på. Trodde det måtte/burde gå gjennom barnevernet.

Hvor finner man disse annonsene og hvor holder du til dersom vi kunne være et alternativ.

 

Poster uten nick nå så kan du sende meg pm om du ønsker det.

 

 

Jeg har sett det i aviser noen ganger, samt hørt om folk som har satt ut annonser selv. Ei jeg kjenner gjorde det på den måten da jeg var lita.

Ulempen med å ikke gå igjennom barnevernet er jo at man ikke vet om familien man bruker er "skikket" til formålet. De kan jo være superhyggelige i møte med mor/far, men totalt forskjellig når de er alene med barnet.

På en annen side finnes det flust av saker på godkjente hjem via barnevernet som har misbrukt og utøvd vold mot barna de skulle hjelpe også. Så jeg vet ikke helt hva som er best.

 

Jeg føler veldig på kjemien. Jeg merker fort om folk i nærheten er ålreite eller ikke, og jeg merker det på barnet mitt om hun liker personen eller ikke.

De hun føler seg trygg på kan hun klatre opp i fanget til etter bare en times tid. De hun ikke føler seg trygg på, krabber hun bare vekk fra. Dette gjelder da helt fremmede som hun aldri har møtt før.

 

Jeg bor i nabofylket ditt, HI, så avstandsmessig hadde det ikke vært noe problem å ha dere som avlastningsfamilie, for min del. Det er bare 45min med tog, og en 50min. med bil til Oslo sentrum herfra.

 

Jeg kan jo si så mye som at det jeg "forventer" av en avlastningsfamilie er at de er til å stole på, at de er snille med jenta mi og gir henne det hun trenger av mat, oppfølging,hjelp og koselige minner. Om det er å bake boller, gå tur i skogen, dra i svømmehallen eller legge puslespill er ikke noe jeg henger meg oppi. Det er snakk om 1 helg i mnd for min del, og jeg vil bare at hun skal ha det bra. Jeg "forventer" også at det tas litt hensyn til hennes rutiner, siden hun er såpass lita ennå, som leggetid, og når hun pleier å spise. Men om det er 1/2 fra eller til, så er det ingen som dør av det

Jeg trenger avlastning fordi jeg er alene med to små barn, ikke fordi at barna mine feiler noe. De er halvannet og 2mnd, så det tar på veldig med våkennetter og at barna sjelden sover samtidig... Men det vil jo gå seg til etterhvert.

 

Jeg vet ikke helt hvordan de gjør det med betaling, disse som gjør dette privat da. Jeg vet ikke helt hva du evt ser for deg?

 

Anonym poster: 3eb72558560c7927291460ee9b3cf828

[Mamsenoglillegutt]

Jeg syntes du skal gjøre det. Min tante og hennes mann gjorde det samme for noen år siden og det har gått kjempebra! De ser enda på barnet som deres eget barn.

 

Om du føler du har et stabilt forhold med mannen din og trygge mennesker i livet ditt, økonomi og kjærlighet til å ta i mot et barn til - så syntes jeg du skal gjøre det.

 

[Mockanin]

Det har jeg ikke tenkt på. Trodde det måtte/burde gå gjennom barnevernet.

Hvor finner man disse annonsene og hvor holder du til dersom vi kunne være et alternativ.

 

Poster uten nick nå så kan du sende meg pm om du ønsker det.

 

 

Jeg har sett det i aviser noen ganger, samt hørt om folk som har satt ut annonser selv. Ei jeg kjenner gjorde det på den måten da jeg var lita.

Ulempen med å ikke gå igjennom barnevernet er jo at man ikke vet om familien man bruker er "skikket" til formålet. De kan jo være superhyggelige i møte med mor/far, men totalt forskjellig når de er alene med barnet.

På en annen side finnes det flust av saker på godkjente hjem via barnevernet som har misbrukt og utøvd vold mot barna de skulle hjelpe også. Så jeg vet ikke helt hva som er best.

 

Jeg føler veldig på kjemien. Jeg merker fort om folk i nærheten er ålreite eller ikke, og jeg merker det på barnet mitt om hun liker personen eller ikke.

De hun føler seg trygg på kan hun klatre opp i fanget til etter bare en times tid. De hun ikke føler seg trygg på, krabber hun bare vekk fra. Dette gjelder da helt fremmede som hun aldri har møtt før.

 

Jeg bor i nabofylket ditt, HI, så avstandsmessig hadde det ikke vært noe problem å ha dere som avlastningsfamilie, for min del. Det er bare 45min med tog, og en 50min. med bil til Oslo sentrum herfra.

 

Jeg kan jo si så mye som at det jeg "forventer" av en avlastningsfamilie er at de er til å stole på, at de er snille med jenta mi og gir henne det hun trenger av mat, oppfølging,hjelp og koselige minner. Om det er å bake boller, gå tur i skogen, dra i svømmehallen eller legge puslespill er ikke noe jeg henger meg oppi. Det er snakk om 1 helg i mnd for min del, og jeg vil bare at hun skal ha det bra. Jeg "forventer" også at det tas litt hensyn til hennes rutiner, siden hun er såpass lita ennå, som leggetid, og når hun pleier å spise. Men om det er 1/2 fra eller til, så er det ingen som dør av det

Jeg trenger avlastning fordi jeg er alene med to små barn, ikke fordi at barna mine feiler noe. De er halvannet og 2mnd, så det tar på veldig med våkennetter og at barna sjelden sover samtidig... Men det vil jo gå seg til etterhvert.

 

Jeg vet ikke helt hvordan de gjør det med betaling, disse som gjør dette privat da. Jeg vet ikke helt hva du evt ser for deg?

 

Anonym poster: 3eb72558560c7927291460ee9b3cf828

 

Har tenkt litt på det du skriver. Skjønner godt at du ønsker og trenger avlastning. Men synes du skal ta det gjennom barnevernet. Da blir besøkshjemmet grundig sjekket og helse og vandelsattest må foreligge. Mye tryggere for alle parter.

 

Skulle veldig gjerne hjulpet deg men som jeg ser det så er det lang reisevei for en som har vært i barnehage evt, skole. Vi ville ikke hatt muligheten for å hentet før tidligst kl 18 med den reiseveien. Vi jobber begge til kl 16.

 

Håper du finner noen som kan hjelpe deg.

[Anonym bruker]

Noen flere tanker. V har snakket litt sammen min mann og jeg.

 

Snakket litt om å melde vår interesse til bydelen vi bor i. Et barnehagebarn eller skolebarn ca 7 år. Dette for å evt. kunne hente i barnehage på skolen dersom det skulle trengs. Men ikke et barn som går på samme skole som vårt barn.

 

Vi vil heller ikke si noe til vår yngst om hvorfor dette barnet kommer til oss i helger. Vet ikke helt hva vi skal si om den saken egentlig.

 

Hva synes dere om dette, høres det rart ut?

Bør vi ønske oss en gutt siden 7 åringen er gutt de må dele rom?

 

 

 

 

 

Anonym poster: f40916753d0dcf24fdf578de587073c9