You can't have it all...

[Anonym bruker]

Det som er fint og bra i mitt liv, er visse ting, og det som mine venninner oppever er helt andre ting. Vi kommer liksom aldri a jour. Ikke etter at vi forlot skoletida og studietida.

 

Foreksempel så fikk jeg barn først. Men det ble slutt med han jeg var sammen med nesten med det samma. Så jeg var lenge alenemor.

 

Venninnene mine kom på besøk og sånn, men de skjønte seg ikke på det. De syntes det var som å ha en dukke, og forsto ikke helt at det var en begrensning for venninnekveldene og de tingene vi var vant til.

 

Så fikk en av dem, venninne X, en mann hun flytta sammen med, men i prosessen mistet hun en venninne, som hadde vært avstandsforelsket i samme mann! De fikk to barn. Men hun fikk et par frekke og ufølsomme svigerforeldre på kjøpet. De forstår seg i alle fall ikke på hennes barseldepresjoner. Mora og faren til X er heller ikke til mye støtte, de sees bare jul og påske.

 

Selv var jeg samboer med en hyggelig mann med en kjempehyggelig familie! Jeg elsker foreldrene hans, de var støttende, og verdens beste besteforeldre selv om de ikke er biologisk i slekt med gutten. Det ble mange gode søndagsmiddager der, ferier sammen og mye hygge.

 

Venninne Y var singel lenge, og fikk så en mann. Han har vært gift før og har to barn. De fikk en sammen, men sliter og sliter for å få en til. Ekskona har null kontroll på de to stebarna, noe som fører til at venninne Y og mannen må ta en stor oppdragerbyrde, og på toppen av det hele ble Ys foreldre syke, en med kreft og en med slag.

 

Med meg selv gikk det bra helt til mannen var utro, og vi brøt forholdet. Besteforeldrene var fortsatt like oppofrende, og en god støtte! Den neste jeg traff, var en susende forelskelse for meg, og vi fikk raskt to barn til sammen.

 

Så opplevde jeg da at venninne X og Y begge lever i stabile forhold, har en god økonomi og en stabil jobb, mens jeg bytter jobb to ganger på to år, setter de to barna til verden og blir skilt igjen, utroskap igjen - men de to venninnene er misunnelige på meg!

 

Den ene, X, fordi hun lever under åket av sine svigerforeldre, og ikke blir det bedre når svigermor dør: da blir svigerfar helt hjelpeløs og klynkete. I tillegg til følelsen av å ikke være annet enn AS Familien, og leve i arbeidsfellesskap med mannen. Hun sier hun har glemt hvordan det er å være forelsket. Og hun føler seg snytt for babytiden/småbarnstiden på grunn av depresjonene, hun klarte ikke å nyte å være mor før ungene var 3-4 år. Hun får tårer i øynene av å se meg amme, fordi det var umulig for henne.

 

Den andre, Y, er misunnelig fordi jeg blir så fort gravid og hun ikke blir det - selv etter 2 prøverør. Hun savner også faren sin, slik han var før slaget, for som det er nå er hun presset mellom det å ha et lite barn i huset, utfordringer med stebarn samt forpliktelsen overfor foreldre som er skrøpelige og lite til hjelp. Det ble så galt at hun nesten ikke klarte å besøke meg mens jeg hadde spebarn i huset.

 

Selv er jeg ikke egentlig "misunnelig" - bare på den ene tingen: at de begge har fått oppleve det langvarige samlivet med en trofast og hederlig mann. De har begge kjent sine menn nå mellom 10 og 15 år, og er ennå sammen. Jeg har opplevd så mange skuffelser i samlivet med mine menn, de har løyet for meg og ikke hatt ryggrad. Jeg har fått min dose av motgang.

 

Men samlet sitter jeg nå igjen med at venninnene likevel er såre over det jeg har, som de selv ikke har: hjelp og støtte fra alle besteforeldre, samt at jeg har fått de barna jeg vil ha og har trivdes med det.

 

De er så såre over det at de ikke oppsøker meg og tar kontakt med meg. Min "medgang" har vært på visse felter av livet, men jeg har jo vært ulykkelig i mange andre områder. Nå har jeg mer eller mindre kutta dem ut. Jeg innser at ingen av oss kan få lykke og glede i alle relasjoner, og vi vet at sykdom og andre vonde ting vil skje, men man må likevel unne hverandre det man ikke har selv. Man kjenner jo ikke alle de sorger personen sitter med!

 

 

 

Anonym poster: 444a60d86384aa47cb9d670423819211

[Gjest UndrendeUllteppe]

Ja, livet kan by på mang en overraskelse, og det er nok greit å innse at det er sjeldent man har det helt bra på alle områder samtidig. Jeg tror ikke det realistisk å tro at man kan få ha et så problemfritt liv, jeg tror man blir lykkeligere av å tenke slik du oppsummerer. Man vet aldri hvilke sorger den andre bærer på, og kan skal ikke tro at alle andres liv er er glansbilde, de som forsøker å gi inntrykk av det, har ofte verre hemmeligheter å skjule. Lykke til med de flotte barna dine da, nyt dem og besteforeldrene, så kommer det kanskje en hederlig mann forbi en vakker dag