Når ett av barna foretrekker den ene forelderen..

[Anonym bruker]

Så er Detroit mye værre når det er pappa som er foretrukket.

 

Jeg får nesten ikke lov å gjøre noe for eller med treåringen min, hvis han skulle bestemme. Han vil sitte i sofaen og kose med pappa, men sier han ikke vil med meg. Hvis pappa går, så sutrer han litt, og setter seg for seg selv. Hvis vi er borte og jeg setter meg ved siden av han sier han "neeei, jeg vil ikke sitte mellom jeg vil sitte ved siden av pappa". Og sånn går dagene..

 

Hører med til historien at vi har en på 8 måneder som har vært litt krevende. Ammet ofte og kan ikke ammes med andre i rommet, våknet hver time, grått mye hvis ikke jeg er i nærheten.

 

Hva gjør dere andre med sånt? Jeg takler det svært dårlig.. En kombinasjon av at jeg er ganske utslitt og at jeg og eldste hadde en vond start med fødselsdepresjon og vanskelig fødsel. Jeg blir så trist! Og jeg savner sånn tida før lillebror kom og jeg hadde mye tid med eldste.

 

Anonym poster: 0747139177590698b66ae673bef13271

[Anonym bruker]

Vår eldste på tre foretrekker også pappaen og har alltid gjort det. Jeg synes også det er sårt, men det ble lettere å akseptere etter at nr to vokste til og viste seg å være mammadalt.

 

Jeg opplevde forresten også akkurat det samme som deg da nr to ble født. Gutten speiler bare din adferd. Han føler at du avviser ham og derfor avviser han også deg.

 

Jeg spurte en barnespykolog hva jeg skulle gjøre og hun sa at jeg måtte gjøre mange flere alene-aktiviteter med storebror, altså bare oss to. Det var vanskelig å få til i praksis, men man må bare prioritere.

 

Det ble gradvis bedre, men jeg har også samtidig innsett at han alltid vil foretrekke pappaen. Husk at nr to kan bli annerledes. Lykke til!

 

Anonym poster: 269cca9c55b554d4306576dbc2aa75b6

[Gjest Antarctica]

Hmm, er ikke dette ganske vanlig?

Jeg syns det er en menneskerett å foretrekke den man foretrekker. Mamma syns det er sårt, det skjønner jeg, men det du kan gjøre er å la ham nyte pappas omsorg og heller prøve å bygge relasjonen på positive felter der du er "unik", ikke der du må konkurrere med pappa. F eks aktiviteter som du og eldstebarnet har sammen, der det ikke er et alternativ at pappa skal delta og kunne bli "valgt".

[Anonym bruker]

Vår eldste på tre foretrekker også pappaen og har alltid gjort det. Jeg synes også det er sårt, men det ble lettere å akseptere etter at nr to vokste til og viste seg å være mammadalt.

 

Jeg opplevde forresten også akkurat det samme som deg da nr to ble født. Gutten speiler bare din adferd. Han føler at du avviser ham og derfor avviser han også deg.

 

Jeg spurte en barnespykolog hva jeg skulle gjøre og hun sa at jeg måtte gjøre mange flere alene-aktiviteter med storebror, altså bare oss to. Det var vanskelig å få til i praksis, men man må bare prioritere.

 

Det ble gradvis bedre, men jeg har også samtidig innsett at han alltid vil foretrekke pappaen. Husk at nr to kan bli annerledes. Lykke til!

 

Anonym poster: 269cca9c55b554d4306576dbc2aa75b6

 

Tusen takk for svar! Hvordan tenker du jeg avviser han? Jeg skjønner hva du mener, men klarer ikke se det selv..

 

Anonym poster: 0747139177590698b66ae673bef13271

[Gjest Sekretøsa]

Hadde mine unger vært pappadalt så hadde jeg blitt glad! Det er faktisk ikke så gøy å være den eneste ene bestandig heller, trøst dere med det

[Anonym bruker]

Hadde mine unger vært pappadalt så hadde jeg blitt glad! Det er faktisk ikke så gøy å være den eneste ene bestandig heller, trøst dere med det

 

Ser den

 

Men det er faktisk så ille at selv pappaen syns det er vondt å være vitne til..

 

Og Pahla: jeg har ingen problemer med å være nummer to, men når det er hele tiden og at han faktisk velger å kjede seg heller enn å bli med meg ut på lekeplassen (som han elsker), syns jeg ikke er vanlig.

 

Anonym poster: 0747139177590698b66ae673bef13271

[Anonym bruker]

Vår eldste på tre foretrekker også pappaen og har alltid gjort det. Jeg synes også det er sårt, men det ble lettere å akseptere etter at nr to vokste til og viste seg å være mammadalt.

 

Jeg opplevde forresten også akkurat det samme som deg da nr to ble født. Gutten speiler bare din adferd. Han føler at du avviser ham og derfor avviser han også deg.

 

Jeg spurte en barnespykolog hva jeg skulle gjøre og hun sa at jeg måtte gjøre mange flere alene-aktiviteter med storebror, altså bare oss to. Det var vanskelig å få til i praksis, men man må bare prioritere.

 

Det ble gradvis bedre, men jeg har også samtidig innsett at han alltid vil foretrekke pappaen. Husk at nr to kan bli annerledes. Lykke til!

 

Anonym poster: 269cca9c55b554d4306576dbc2aa75b6

 

Tusen takk for svar! Hvordan tenker du jeg avviser han? Jeg skjønner hva du mener, men klarer ikke se det selv..

 

Anonym poster: 0747139177590698b66ae673bef13271

 

Du har jo plutselig prioritert den nye babyen ganske mye. Og som du skriver er babyen krevende og du må forlate rommet når h*n skal ammes. Dette opplever den eldste som en avvisning av ham. Hvorfor bruker du plutselig så mye tid på noen andre enn ham? (sett med hans øyne)

 

Anonym poster: 269cca9c55b554d4306576dbc2aa75b6

[Gjest Sekretøsa]

Hadde mine unger vært pappadalt så hadde jeg blitt glad! Det er faktisk ikke så gøy å være den eneste ene bestandig heller, trøst dere med det

 

Ser den

 

Men det er faktisk så ille at selv pappaen syns det er vondt å være vitne til..

 

Og Pahla: jeg har ingen problemer med å være nummer to, men når det er hele tiden og at han faktisk velger å kjede seg heller enn å bli med meg ut på lekeplassen (som han elsker), syns jeg ikke er vanlig.

 

Anonym poster: 0747139177590698b66ae673bef13271

 

Ja det skjønner jeg. jeg syns heller ikke at det er noe ålreit at ikke ungene vil være sammen med mannen min men innimellom er det ok for de da:)

[Anonym bruker]

Vår eldste på tre foretrekker også pappaen og har alltid gjort det. Jeg synes også det er sårt, men det ble lettere å akseptere etter at nr to vokste til og viste seg å være mammadalt.

 

Jeg opplevde forresten også akkurat det samme som deg da nr to ble født. Gutten speiler bare din adferd. Han føler at du avviser ham og derfor avviser han også deg.

 

Jeg spurte en barnespykolog hva jeg skulle gjøre og hun sa at jeg måtte gjøre mange flere alene-aktiviteter med storebror, altså bare oss to. Det var vanskelig å få til i praksis, men man må bare prioritere.

 

Det ble gradvis bedre, men jeg har også samtidig innsett at han alltid vil foretrekke pappaen. Husk at nr to kan bli annerledes. Lykke til!

 

Anonym poster: 269cca9c55b554d4306576dbc2aa75b6

 

Tusen takk for svar! Hvordan tenker du jeg avviser han? Jeg skjønner hva du mener, men klarer ikke se det selv..

 

Anonym poster: 0747139177590698b66ae673bef13271

 

Du har jo plutselig prioritert den nye babyen ganske mye. Og som du skriver er babyen krevende og du må forlate rommet når h*n skal ammes. Dette opplever den eldste som en avvisning av ham. Hvorfor bruker du plutselig så mye tid på noen andre enn ham? (sett med hans øyne)

 

Anonym poster: 269cca9c55b554d4306576dbc2aa75b6

 

Sånn ja! He he, snakk om å få det inn med teskjeer.. Har liksom ikke sett på det som avvisning fordi jeg ikke "gjør det med vilje", men så klart det er det!

 

Anonym poster: 0747139177590698b66ae673bef13271

[Anonym bruker]

sånn er det her og!

Det er kun pappa som skal legge han,kle på han osv.

Men her har vi satt ned foten å sagt: Nei idag er det mamma som som legge deg,så kan pappa legge deg imorgen.

Det blir protester men sånn får det bare bli.

 

Anonym poster: b4650466cae637858d94f33acd6b6d01

[LittLykkelig]

Man må hvertfall ikke ettergi det og alltid la barnet få velge. Da blir det en måte å manipulere på. Viktig at pappa trekker seg unna når det er mamma sin tur. Evt sier til barnet "slutt å tull, nå skal mamma legge deg."

[Gjest ronja røverdatter]

Her i huset har det nå gått opp og ned (og fram og tilbake) hvem som er mest populær. Og egentlig er det vel ikke så rart at det eldste barnet okkuperer far når mor i barnets øyne velger det yngste. Men selv med "enebarnet" her i huset var det slik at hun i perioder bare ville ha pappa - eller mamma.

 

Vi voksne må ikke ta det personlig, barn er bare brutalt ærlige og svært lite diplomatiske. De velger det de ønsker der og da.

 

Jeg synes det er viktig at vi legger våre følelser tilside og lar barnet få lov til å velge hvem det foretrekker, men ikke bestandig. Det er ok å velge å sitte hos pappa og kose i sofaen selv om mamma sitter ved siden av. Men barnet får ikke velge, i alle fall ikke hver dag, om det er mamma eller pappa som skal legge, kle på, følge til barnehagen etc etc

 

Og vips, plutselig en dag er det bare mamma som teller for kortere eller lengre tid.