Skikkelig såra og irritert på svigers... (langt)

[Anonym bruker]

Jeg har et veldig vanskelig forhold til min mor. Hu har vært en direkte grusom mamma under hele oppveksten, og jeg sitter igjen med så mye traumer at jeg har lurt på om jeg har ptsd (alle symptomene stemmer i hvert fall). Hu har brutt meg ned psykisk helt fra jeg var liten, uten at jeg orker å gå i detalj på dette. Dette har resultert i at jeg aldri drar og besøker hu, men jeg prøver å holde en grei tone uten å dele noe særlig personlig med henne. Litt sånn "våpenhvile" aktig.

 

Dette vet svigers om, ettersom de har prøvd å mase på meg om å besøke hu osv tidligere, og jeg sprakk. Jeg satt der og gråt og var fryktelig såra for at de ikke kunne ta meg på ordet om at det ikke er jeg som er smålig og barnslig som henger meg opp i hvordan ting har vært. Det har faktisk vært direkte grusomt å vokse opp. Det virka som de skjønte det den gangen jeg brøt sammen når de pressa meg.

 

Men nå var de sammen her på julaften, svigers og min mor, og jeg hører ikke annet enn hvor utrolig koselig mora mi er. I går toppa det seg, da de begynte å snakke på at de hadde tenkt litt på at de kunne kjøre oss til mora mi til sommeren (hu bor en time unna), det er jo tross alt ikke så langt og de tror hu har lyst på besøk av oss. Jeg ble irritert og sa at det aldri har vært den fysiske avstanden og at vi måtte tatt tog som gjør at jeg ikke besøker henne.

 

Nå satt jeg her og gråt i går kveld, og tidvis i dag også. Føler så mye vondt på en gang nå. Følelsene mine har aldri blitt tatt på alvor gjennom hele oppveksten med den heksa, og nå begynner faen meg svigers å presse på igjen. Alltid koker alt ned til at jeg er smålig som ikke besøker mora mi, og jeg blir sittende og måtte forsvare hvorfor jeg velger som jeg gjør. De hører tydeligvis ikke på et ord av det jeg sier, ettersom alt som skal til før de glemmer det er noen få timer sammen med hu hvor hu tar seg sammen.

 

I morra skal vi på kalkunmiddag der, og jeg gruer meg. Hva om jeg må forsvare meg igjen, det kommer til å ende stygt og at jeg løper gråtende hjem. Takler ikke det her midt oppi den verste tida på året for meg....

 

Takk til den som orka å lese hele utblåsninga mi!

 

Anonym poster: 849f673d2462180a18ecb9ffec809ba2

[Anonym bruker]

forsvare deg? er det ikke bare å si at nå må dere gi dere! hvis de synes hun er så jævla koselig så kan vel de besøke henne..

 

Anonym poster: a7e5cb2c53d9811bb4299793a94d53f0

[Gjest SprøstektLøk]

Føler veldig med deg, og skjønner godt hvordan du har det.

Har selv hatt en mor som ikke var tilstede i det hele tatt fra jeg var 5 år, jeg levde på mat fra søppelet, vasket klær i dusjen, kom meg på skole selv hver dag selv, klarte meg faktisk fantastisk bra på egen hand. Og skjulte dette for alle rundt meg, jeg ville jo ikke at de skulle vite hvordan mamma egentlig var.

 

Og dette skjønner ikke enklelte av familiemedlemmene, siden jeg har klart meg så bra i forhold til hvordan hun var, nei så tror de ikke helt på det. Forferdelig trist å ikke bli trodd.

[Gjest SHOC]

Hva med å skrive ned noen av tingene din mor gjorde mot deg, så de kan forstå hvorfor du reagerer som de gjør?

Gi dem det og la dem lese det.

Så sier du at du aldri vil diskutere eller snakke om emnet igjen.

 

Hvis de er gode og omsorgsfulle foreldre er det kanskje vanskelig for dem å forstå at noen ikke er snille med barna sine.

[Anonym bruker]

har vokst opp men en stemor fra helvete som brukte meg hver dag som sin egen hakkekylling så og si...

 

dette har vært tungt for meg lenge, men begynte å gå til psykolog i høst for jeg orket ikke at det hun har gjort skulle ødelegge meg lenger og må si det hjelper veldig.

 

jeg skjønner veldig godt hvorfor du ikke vil ha kontakt med hun, men kanskje det kan hjelpe å prate med henne om hvordan du har det så får du det ut. Kanskje hun kan forklare hvorfor hun oppførte seg som hun gjorde. Kan være det var noe som var feil hos henne. Jeg forsvarer henne for all del ikke og det skulle ikke gått ut over deg.

 

Men for meg hjalp det heller å ta tak i problemene nå som voksen. Det har gått 10 år siden jeg flyttet ut og dette gadd jeg ikke lenger at hun fremdeles skulle ha den makten over meg.

 

Så mitt råd er gå til psykolog

 

Anonym poster: f10db1859f334706eda6cfc29b823b53

[Anonym bruker]

forsvare deg? er det ikke bare å si at nå må dere gi dere! hvis de synes hun er så jævla koselig så kan vel de besøke henne..

 

Anonym poster: a7e5cb2c53d9811bb4299793a94d53f0

 

Burde egentlig vært så enkelt, men jeg vet ikke hvor godt jeg klarer å skjule at det sårer meg fryktelig at de ikke tar noe som helst hensyn til det jeg har fortalt dem før. Jeg har ikke gått i detalj, men jeg har forklart at hu har behandla meg vanvittig dårlig gjennom mange år og at jeg kjenner på det hver gang jeg er i nærheten av hu eller hver gang det ringer og jeg ser det er hu som ringer osv. Burde vært nok, tenker jeg da.

 

Har virka som de oppriktig har brydd seg om meg ellers, så at dette skulle skje har ødelagt litt mellom oss føler jeg. Føler at de ikke bryr seg en dritt og ikke hører etter hva jeg sier...

 

Anonym poster: 849f673d2462180a18ecb9ffec809ba2

[Anonym bruker]

Noen mennesker har dessverre selektiv hukommelse. Jeg tror dessuten det er vanskelig for svigers å forstå hva du har vært gjennom og hvordan det preger deg hvis de aldri har opplevd noe annet enn lykkelig barndom selv.

 

Du får se på dette som en øvelse i å kvinne deg opp og stå alene mot press og utidig innblanding. Kanskje du kunne skrive et brev til dem? Da er det ofte lettere å finne de riktige ordene og få forklart hvordan ting egentlig er.

 

Anonym poster: 62ecd0af0b1a07256f0830e254d6eb1b

[Anonym bruker]

Mora di har tydeligvis snurra svigerforeldrene dine rundt lillefingeren. Du bestemmer selvsagt selv hvor mye kontakt du vil ha med din mor. Hun virker veldig manipulerende...

Ikke bry deg om svigers, de kjenner ikke mora di sånn som du gjør.

Stå på!!

 

Anonym poster: 71efed85b76631de37531c6137d9d71b

[Anonym bruker]

Du er et voksent menneske ? og kjære deg du skal ikke ha behov for å forsvare noe som helst til dine svigerforeldre, og hvis de ikke forstår dine valg så har de et problem ikke der. Ville rett og slett sagt rett ut til dem hva du mener om maset dems, ikke greit! Kan ikke samboer eller mannen din si til sine foreldre at de bør klappe igjen? Høres ut som noen merkelige svigerforeldre som legger nesen oppi alt, og hvis de synes din mor er så fantastisk så kan de vel besøke henne selv??

 

Anonym poster: 2fb7cf38e3e3aa6d964b977e72c8c4c4

[Anonym bruker]

Føler veldig med deg, og skjønner godt hvordan du har det.

Har selv hatt en mor som ikke var tilstede i det hele tatt fra jeg var 5 år, jeg levde på mat fra søppelet, vasket klær i dusjen, kom meg på skole selv hver dag selv, klarte meg faktisk fantastisk bra på egen hand. Og skjulte dette for alle rundt meg, jeg ville jo ikke at de skulle vite hvordan mamma egentlig var.

 

Og dette skjønner ikke enklelte av familiemedlemmene, siden jeg har klart meg så bra i forhold til hvordan hun var, nei så tror de ikke helt på det. Forferdelig trist å ikke bli trodd.

 

Så forferdelig:( hvor var din mor???

 

Anonym poster: 2fb7cf38e3e3aa6d964b977e72c8c4c4

[Anonym bruker]

Orker ikke trykke "svar" på alle, men håper dere titter innom tråden...

 

Sprøstekt løk: føler med deg! Det går bra med meg etter forholdene også, og det er på tross av mora mi og ikke pga henne. Likevel er hun ikke fremmed for å høste litt anerkjennelse når det går godt med meg. Men hun nekter å ta ansvar for tingene som har vært vanskelig. Det har virkelig vært et blodslit å komme hit jeg er i dag...

 

SHOC: Du har nok rett i at det ville vært lurt å skrive et brev, men jeg føler kanskje det blir litt for personlig. Det er vanskelig å skrive ned noen punkter også, fordi det er snakk om utspekulert psykisk vold. Skulle ønske jeg hadde blitt slått eller seksuelt misbrukt i stedet. De fleste pleier å forstå at det gjør forholdet til foreldrene vanskelig...

 

Og jeg har kontakt med henne. Jeg inviterte henne jo hit på julaften. Hender jeg møter henne og tar en kaffe også. Alt dette gjør jeg jo på bekostning av meg selv, og fordi en konflikt nå ville gjort ting verre for meg. Derfor sårer det også så mye når svigers tydeligvis mener at jeg skal ofre meg enda mer fordi "stakkars, hun har jo lyst på besøk av oss!"

 

Fungerer ikke med noen konfrontasjon med henne heller. Det har jeg prøvd siden jeg kunne prate tror jeg, og der går ingenting inn. Hun er syk på mange måter, og en del av det er at hun aldri tar innover seg hva jeg sier. Igjen blir det litt det samme med svigers nå da, siden de tydeligvis ikke tar til seg noe jeg sier selv.

 

Men du har nok rett, du over, om at de er omsorgsfulle foreldre som ikke helt forstår dette. De tror at konflikten bunner i at mora mi er religiøs og jeg ikke, men det er grovt forenkla. Det er alle de syke andre tingene, under påskudd av religion, som er det verste. Ikke bare uenighet.

 

Anonym poster: 849f673d2462180a18ecb9ffec809ba2

[Anonym bruker]

Forrige var altså HI

 

Anonym poster: 849f673d2462180a18ecb9ffec809ba2

[Anonym bruker]

Hun er manipulerende, og akkurat på julekvelden var hun utrolig smiskete med meg. Fortalte meg høylydt hvor flott datter hun hadde og hvor fint vi hadde stelt i stand osv. I tillegg er hun ei interessant dame, for all del, og hu skjønner sosiale koder til en viss grad. Ingen er et monster hele tiden...

 

Samboeren min er så konfliktsky at han klarer ikke å si noen ting. I tillegg så skjønner han ikke at jeg er lei meg over dette nå. "De mente det ikke sånn da" osv osv. Han har en egen evne til å ikke tenke på ting, så sier ofte "ikke tenk på det" om jeg har det vanskelig. Han mener ikke noe vondt med det, og han er god på andre måter altså.

 

Men det er riktig at jeg egentlig ikke skal forsvare meg, men si kort og godt hva jeg syns om innblandingen deres. De mener det godt, selv om de blander seg i ting de ikke har noe med. De er sånne mennesker som hjelper alle (inkludert oss), og vil absolutt alle godt. De ser tydeligvis ikke at å ville mora mi godt er samtidig å ville meg vondt. Trist...

 

Skal prøve å ta det som en øvelse i å stå opp for meg selv! Takk for oppmuntringer. Dessverre tar jeg fort til tårene, noe som resulterer i at folk tar meg enda mindre seriøst..

 

HI

 

Anonym poster: 849f673d2462180a18ecb9ffec809ba2

[Gjest SprøstektLøk]

Føler veldig med deg, og skjønner godt hvordan du har det.

Har selv hatt en mor som ikke var tilstede i det hele tatt fra jeg var 5 år, jeg levde på mat fra søppelet, vasket klær i dusjen, kom meg på skole selv hver dag selv, klarte meg faktisk fantastisk bra på egen hand. Og skjulte dette for alle rundt meg, jeg ville jo ikke at de skulle vite hvordan mamma egentlig var.

 

Og dette skjønner ikke enklelte av familiemedlemmene, siden jeg har klart meg så bra i forhold til hvordan hun var, nei så tror de ikke helt på det. Forferdelig trist å ikke bli trodd.

 

Så forferdelig:( hvor var din mor???

 

Anonym poster: 2fb7cf38e3e3aa6d964b977e72c8c4c4

 

Hun sov. Sto opp i 22 tiden på kvelden for å være våken om natten, og legge seg igjen før jeg sto opp. Hun slet skikkelig psykisk, men nektet (og nekter fortsatt) å ta imot hjelp.

[Anonym bruker]

Skjønner deg veldig godt og føler med deg. Virker som vi har hatt det ganske likt. Jeg er så heldig at jeg har en herlig og støttende svigerfamilie da.. Synes det er dårlig gjort av din svigerfamilie å ikke ta deg på alvor. Det er jo tydelig at de ikke skjønner hvordan du har hatt det, men det må vel gå an å prøve å forstå..

Sender deg en god klem.

 

Anonym poster: b6ddb9c864dad2759a7bb6b107b10985

[Anonym bruker]

Vet dessverre hvordan du har det, har det på samme måten med både min mor og far... og familien forstår det aldri, uansett hva jeg sier. En eneste gang har en tante spurt hvorfor jeg ikke lenger har kontakt med min far. Da jeg fortalte ble hun helt rystet og dette skulle hun ta opp osv. osv..... og det neste jeg hørte var hvordan hun driver og baktaler meg til resten av slekta, at jeg er hysterisk osv. Dessverre så velger folk å huske det de vil huske. Og det å innrømme at noen foreldre faktisk aldri har egnet seg til å ha omsorg for andre virker å være svært vanskelig å forstå for noen, i hvert fall å innrømme det når det gjelder noen av deres nærmeste.

 

Min mor er som din, alle mener hun er den mest hjelpsomme, rasjonelle og snille og hyggelige som finnes. Men det er utad. Jeg har vært nødt til å vokse opp med en utrygghet og en uforutsigbarhet barn burde få slippe. Barn burde ikke få ødelagt selvtilliten hjemme hos de som burde bygget den opp og av dem som burde tatt vare på barnet.

Jeg forsøkte til og med å prate om min mor med en som var sammen med henne i mange år (de var ikke samboere), og til og med han er helt uforstående til det jeg forteller og mener jeg må ha misforstått.... fordi hun alltid tar seg sammen rundt alle og viser sine "normale" sider. Sannheten er at hun har 3-4 alvorlige psykiske diagnoser...

 

Som en eller flere over her nevnte, så anbefaler jeg også at du tar kontakt med fagfolk, gjerne en psykolog. For meg var det godt å fortelle om alt uten å bli sett rart på, bli tatt på alvor og overhodet ikke bli dømt for noe som ikke var min feil. Jeg har tvert imot fått støtte av fagfolk på hvor sterk jeg er som faktisk har kommet meg så godt gjennom en slik oppvekst. Jeg er også blitt rådet til å holde meg borte fra mine foreldre, og det sier jo ganske mye, selv om det jeg har opplevd ikke er av det aller verste slaget. Fagfolk har altså vurdert at det ikke er bra for meg å ha kontakt med mine foreldre, spesielt mor. Det å få støtte på det er utrolig godt!

Det betyr ikke at du må ta helt avstand fra din mor, HI, men for meg så har det vært det.

 

Jeg tror det er viktig at du prøver å åpne litt ift svigers, du trenger ikke fortelle alt, men såpass at de forstår at du har dine berettigede grunner til å ikke ønske mer kontakt med din mor enn det du har pr i dag. Hvis du ser det helt isolert fra deres side så har de opplevd en hyggelig side av din mor, og det er trolig det eneste de noen gang har sett av henne. Da er det ikke så rart om de tror det er slik hun er, for det er bare slik de har opplevd henne. Siden de er foreldre selv vil de helst ikke innrømme at noen som er så hyggelig kan behandle barna så dårlig som du sier. For innrømmer de det må de også ta stilling til mange vonde følelser både på dine og deres egne vegne. Folk velger ofte den mest lettvinte måten, dvs det er å fortsette å tro at dere alle, inkludert din mor, kan være "one big happy family"....

 

Få hjelp av noen nøytrale fagpersoner, HI, spesielt siden du sier du har de fleste symptomer på ptsd. DU trenger det, DU fortjener det. Da vil det også bli enklere å stå opp for deg selv overfor svigers og evt andre som tror de vet hva de snakker om ift din mor.

 

Om du ikke greier å si så mye til svigers så kan du faktisk skrive ut denne tråden og vise dem den. Her viser du den fortvilelsen du føler til tross for at du ikke forteller noen detaljer. Samtidig så viser det at det dessverre er mange som har opplevd det samme som deg. Du er på ingen måte unormal eller overfølsom eller overdriver! Du har hatt en barndom som alle burde ha sluppet, men faktum er at din mor trolig aldri burde ha hatt ansvar for barn og at systemet har sviktet siden det ikke har fanget opp situasjonen din.

 

Du har likevel greid deg bra, du har funnet en god mann fra en god familie og har et normalt forhold til dette. Bare det viser styrke, og det skal du respekteres for!

 

Så ta med denne tråden til dem i morgen og la dem få lese den.

 

Sender deg en god klem!

 

Anonym poster: 322b1bad49c13f3653b5bd6542382813

[Anonym bruker]

Tusen takk for så mange flotte, utfyllende svar! Hadde nesten forventa å få høre hvor smålig og pinglete jeg er...

 

Trodde jeg hadde en flott, støttende svigerfamilie jeg også. Litt derfor det svir ekstra når jeg finner ut at det ikke er tilfelle. Føler jeg "mister" dem også nå. Har gått bra med meg lenge, nettopp fordi jeg har fått en slags "ny" familie i dem. Men det kan jeg nok vinke farvel til nå. De har tydeligvis ikke lyst til å forstå.

 

Sikkert riktig at de reagerer slik fordi det er enklest for dem. Litt rart, for de er intelligente, omsorgsfulle mennesker, som har alle evner til å skulle forstå dette eller i hvert fall respektere det. Tydeligvis tok jeg feil der også.

 

Har vurdert å få profesjonell hjelp, men det sitter langt inne. Oppsøkte legen for 6-7 år sia, og har ikke akkurat gode erfaringer med helsevesenet for å si det sånn. For det første tok det over ett år før jeg fikk noen å prate med. Når det endelig kom i gang, mente de at jeg var på grensa til psykotisk (noe jeg fremdeles mener er fullstendig feil) og pressa meg så hardt til å ta medisiner for dette, til tross for at jeg prøvde å si til dem at jeg ikke ville ha medisiner, men ville ha noen å prate med. Medisinene viste seg å være ganske ødeleggende for meg, men det ble jeg ikke trodd på heller. Endte med at jeg gikk på noen av timene og bare snakka om hvor bra jeg hadde fått det og at jeg ikke trengte noe mere hjelp, og dermed slutta jeg bare for å slippe unna dem.

 

 

Anonym poster: 849f673d2462180a18ecb9ffec809ba2

[Anonym bruker]

Tusen takk for så mange flotte, utfyllende svar! Hadde nesten forventa å få høre hvor smålig og pinglete jeg er...

 

Trodde jeg hadde en flott, støttende svigerfamilie jeg også. Litt derfor det svir ekstra når jeg finner ut at det ikke er tilfelle. Føler jeg "mister" dem også nå. Har gått bra med meg lenge, nettopp fordi jeg har fått en slags "ny" familie i dem. Men det kan jeg nok vinke farvel til nå. De har tydeligvis ikke lyst til å forstå.

 

Sikkert riktig at de reagerer slik fordi det er enklest for dem. Litt rart, for de er intelligente, omsorgsfulle mennesker, som har alle evner til å skulle forstå dette eller i hvert fall respektere det. Tydeligvis tok jeg feil der også.

 

Har vurdert å få profesjonell hjelp, men det sitter langt inne. Oppsøkte legen for 6-7 år sia, og har ikke akkurat gode erfaringer med helsevesenet for å si det sånn. For det første tok det over ett år før jeg fikk noen å prate med. Når det endelig kom i gang, mente de at jeg var på grensa til psykotisk (noe jeg fremdeles mener er fullstendig feil) og pressa meg så hardt til å ta medisiner for dette, til tross for at jeg prøvde å si til dem at jeg ikke ville ha medisiner, men ville ha noen å prate med. Medisinene viste seg å være ganske ødeleggende for meg, men det ble jeg ikke trodd på heller. Endte med at jeg gikk på noen av timene og bare snakka om hvor bra jeg hadde fått det og at jeg ikke trengte noe mere hjelp, og dermed slutta jeg bare for å slippe unna dem.

 

 

Anonym poster: 849f673d2462180a18ecb9ffec809ba2

 

Så synd du har vært så uheldig med den psykologen du traff! Men det betyr ikke at alle er slik. Jeg har snakket med 2-3 og de har alle vært gode lyttere og gode støtter. Jeg hadde ikke fortsatt hos noen jeg ikke hadde hatt noen kjemi med, nettopp fordi trygghet er så viktig når man ikke har opplevd det tidligere.

 

Jeg forstår godt de sårede følelsene dine overfor svigerforeldrene dine og at du på en måte avskriver dem. Min erfaring er at når man har gått gjennom slike ting vi har gjort så orker vi rett og slett ikke forklare mer for å bli trodd og så gir vi opp. Men ikke gi opp svigerforeldrene dine, for hvis de bare forstår litt mer så virker det som om de kan være gode og støttende personer. Men de trenger virkelig en "eyeopener" for å forstå at det du forteller er realitet og at det de har opplevd fra din mor kun er en falske maske... eller i beste fall hennes "ekte" sosiale maske som hun greier å ikle seg i sosiale settinger. Min mor er også akkurat slik. Hun skryter av meg i sosiale settinger, forteller hvor flink jeg er, hvor stolt hun er av meg osv. Og når det ikke er andre rundt kan hun fortsette å fortelle meg hvor håpløs jeg er, drive med sin psykologiske manipulasjon og være rett og slett stygg. Hun sier hun er så glad når det går godt for meg... og i neste øyeblikk gjør hun noe for å ødelegge akkurat dette for meg, forteller meg at jeg ikke greier å holde på noe godt i livet, at jeg ikke fortjener det, at ingen vil greie å holde ut med meg osv. Men dette er det selvfølgelig INGEN som noen gang får se eller høre henne si. For min mor er intelligent, hun er faktisk godt over snittet intelligent, og hun vet hva hun skal gjøre for å fremstå som tvers gjennom god og snill. På mange områder er hun også god og snill.... men dessverre greier hun ikke å være det mot meg. Høres ut som om din mor er veldig lik.

 

Ikke vink farvel til dine svigerforeldre følelsesmessig, HI. Vis dem denne tråden, slik du fremstiller det gjør du det saklig og ordentlig, det er ikke noe hysterisk ved måten du ordlegger deg her. Gi dine svigerforeldre en mulighet til å virkelig forstå, da kan det hende du får mer støtte enn du noensinne ville trodd. Og så kan det være godt at noen vet mer om hvordan oppveksten din har vært, selv om de ikke vet detaljene.

Du risikerer selvfølgelig at de fremdeles ikke vil tro deg (slik som er tilfelle med min familie, mine nærmeste venner vet imidlertid sannheten). Men du har så uendelig mye å vinne hvis dine svigerforeldre innser hvor forferdelig vanskelig din barndom har vært og at det ikke er noe snilt i det å prøve å tvinge frem et godt forhold mellom deg og din mor. Det at du greier å ha en viss høflig kontakt med henne er faktisk ganske imponerende

 

Lykke til videre!

 

Anonym poster: 322b1bad49c13f3653b5bd6542382813

[Anonym bruker]

Tusen takk for så mange flotte, utfyllende svar! Hadde nesten forventa å få høre hvor smålig og pinglete jeg er...

 

Trodde jeg hadde en flott, støttende svigerfamilie jeg også. Litt derfor det svir ekstra når jeg finner ut at det ikke er tilfelle. Føler jeg "mister" dem også nå. Har gått bra med meg lenge, nettopp fordi jeg har fått en slags "ny" familie i dem. Men det kan jeg nok vinke farvel til nå. De har tydeligvis ikke lyst til å forstå.

 

Sikkert riktig at de reagerer slik fordi det er enklest for dem. Litt rart, for de er intelligente, omsorgsfulle mennesker, som har alle evner til å skulle forstå dette eller i hvert fall respektere det. Tydeligvis tok jeg feil der også.

 

Har vurdert å få profesjonell hjelp, men det sitter langt inne. Oppsøkte legen for 6-7 år sia, og har ikke akkurat gode erfaringer med helsevesenet for å si det sånn. For det første tok det over ett år før jeg fikk noen å prate med. Når det endelig kom i gang, mente de at jeg var på grensa til psykotisk (noe jeg fremdeles mener er fullstendig feil) og pressa meg så hardt til å ta medisiner for dette, til tross for at jeg prøvde å si til dem at jeg ikke ville ha medisiner, men ville ha noen å prate med. Medisinene viste seg å være ganske ødeleggende for meg, men det ble jeg ikke trodd på heller. Endte med at jeg gikk på noen av timene og bare snakka om hvor bra jeg hadde fått det og at jeg ikke trengte noe mere hjelp, og dermed slutta jeg bare for å slippe unna dem.

 

 

Anonym poster: 849f673d2462180a18ecb9ffec809ba2

 

Så synd du har vært så uheldig med den psykologen du traff! Men det betyr ikke at alle er slik. Jeg har snakket med 2-3 og de har alle vært gode lyttere og gode støtter. Jeg hadde ikke fortsatt hos noen jeg ikke hadde hatt noen kjemi med, nettopp fordi trygghet er så viktig når man ikke har opplevd det tidligere.

 

Jeg forstår godt de sårede følelsene dine overfor svigerforeldrene dine og at du på en måte avskriver dem. Min erfaring er at når man har gått gjennom slike ting vi har gjort så orker vi rett og slett ikke forklare mer for å bli trodd og så gir vi opp. Men ikke gi opp svigerforeldrene dine, for hvis de bare forstår litt mer så virker det som om de kan være gode og støttende personer. Men de trenger virkelig en "eyeopener" for å forstå at det du forteller er realitet og at det de har opplevd fra din mor kun er en falske maske... eller i beste fall hennes "ekte" sosiale maske som hun greier å ikle seg i sosiale settinger. Min mor er også akkurat slik. Hun skryter av meg i sosiale settinger, forteller hvor flink jeg er, hvor stolt hun er av meg osv. Og når det ikke er andre rundt kan hun fortsette å fortelle meg hvor håpløs jeg er, drive med sin psykologiske manipulasjon og være rett og slett stygg. Hun sier hun er så glad når det går godt for meg... og i neste øyeblikk gjør hun noe for å ødelegge akkurat dette for meg, forteller meg at jeg ikke greier å holde på noe godt i livet, at jeg ikke fortjener det, at ingen vil greie å holde ut med meg osv. Men dette er det selvfølgelig INGEN som noen gang får se eller høre henne si. For min mor er intelligent, hun er faktisk godt over snittet intelligent, og hun vet hva hun skal gjøre for å fremstå som tvers gjennom god og snill. På mange områder er hun også god og snill.... men dessverre greier hun ikke å være det mot meg. Høres ut som om din mor er veldig lik.

 

Ikke vink farvel til dine svigerforeldre følelsesmessig, HI. Vis dem denne tråden, slik du fremstiller det gjør du det saklig og ordentlig, det er ikke noe hysterisk ved måten du ordlegger deg her. Gi dine svigerforeldre en mulighet til å virkelig forstå, da kan det hende du får mer støtte enn du noensinne ville trodd. Og så kan det være godt at noen vet mer om hvordan oppveksten din har vært, selv om de ikke vet detaljene.

Du risikerer selvfølgelig at de fremdeles ikke vil tro deg (slik som er tilfelle med min familie, mine nærmeste venner vet imidlertid sannheten). Men du har så uendelig mye å vinne hvis dine svigerforeldre innser hvor forferdelig vanskelig din barndom har vært og at det ikke er noe snilt i det å prøve å tvinge frem et godt forhold mellom deg og din mor. Det at du greier å ha en viss høflig kontakt med henne er faktisk ganske imponerende

 

Lykke til videre!

 

Anonym poster: 322b1bad49c13f3653b5bd6542382813

 

Høres ut som om vi har en ganske lik mor ja. Det er selvfølgelig mye mer ved henne, men det regner jeg med at det er med din også. Utrolig sårt å aldri bli hørt og trodd. Og når man endelig tror at man har blitt det, så viser det seg å ikke være sant det heller...

 

Skal vurdere hvordan jeg skal få de til å forstå det her. Har egentlig ikke lyst til å bare la det gå. Jeg føler behov for at de skal forstå meg og få det her ut av verden en gang for alle. Litt usikker på hvordan jeg skal gjøre det, men jeg finner vel på noe. Vil ikke fortelle dem for mye heller. Detaljer er forbeholdt de helt nær meg, føler jeg, så får de heller få i hovedtrekk hvorfor ting er som er de er. Kan ikke kutte de ut heller. De er de eneste besteforeldrene som virkelig bryr seg om barnebarnet og det er veldig mye god hjelp og fine stunder med dem.

 

Takker igjen for veldig gode svar! Det varmer å få så mye støtte, og faktisk å se at andre har det likt på noen måter!

 

HI

 

Anonym poster: 849f673d2462180a18ecb9ffec809ba2