Kommer jeg noensinne til å nyte denne tilværelsen...

[Anonym bruker]

Har en gutt på 3 år og tvillinger på 4 mnd. Savner tiden med storebror hver dag, og tenker at vi aldri burde fått flere barn. Tvillinger kom som et sjokk, og sjokket har ikke blitt mindre etter at jeg ser hvor kaotisk alt er. Elsker alle barna mine, men vil bare ha tilbake tiden og kosen med den store;( gråter mye og vil bare vekk fra situasjonen. Når blir ting bedre?

Huff, føler meg utakknemlig, men takler ikke dette..

 

Anonym poster: 26a7a2721f66bf0231c85050b4e0a2b2

[Anonym bruker]

Synes du skal snakke med helsestasjonen og få litt hjelp der, kan virke som om du har fått litt svangerskapsdepresjon.

 

Ting blir bedre, det gjør det, selv om det er vanskelig for deg å se akkurat nå. Nå er du sliten etter svangerskap, fødsel og amming, du er hormonell og har en stor arbeidsbelastning. Du har ikke tid til å hente deg inn igjen. Det er naturlig å føle som du gjør nå. Derfor skal du også søke litt hjelp, få mannen til å forstå hvordan du har det også slik at han kan avlaste deg der det er mulig. Om du har muligheten så be familie eller venner om hjelp.

 

Det er naturlig å be om hjelp når man har det som du har det nå, så ikke føl på det. Det er styrke i det å spørre om hjelp - og nå trenger du det. Ikke vent med å søke hjelp, for da risikerer du å bli mer deprimert og enda mer sliten.

 

Lykke til!

 

Anonym poster: 5cb5ff3888f29e296357f727fd98f4cd

[Anonym bruker]

Det er slitsomt med en baby i huset, og du har 2! Det blir nok bedre, bare vent.

Har 5 barn, der yngste er 2 år. I fjor gledet jeg meg til i år, og nå gleder jeg meg til neste år. Da er hun 3 år og skjønner mer.

4 og 6 åringen er veldig greie blitt, er hun på 2 år som jeg må følge som en hauk nå Slitsomt, men lettere enn i fjor. Så hold ut!

 

Anonym poster: 504a3f6e03c5f41e9bc1e580ef88b45e

[Anonym bruker]

Takk for svar. Må vel innse at det er en depresjon;( . Men har ikke overskudd til å ta tak i det liksom.. Har ingen til å passe de små hvis jeg skal til psykolog. Bor langt fra familie og venner.

 

Anonym poster: 26a7a2721f66bf0231c85050b4e0a2b2

[G05+2spirer2012]

Er du alene med disse små?

[Anonym bruker]

Jeg vil tro du har fått barnseldepresjon, prat med helsesøsteren om det, finner du det vanskelig å si høyt, skriv ned hvordan det føles på et ark, og ta med til henne, kan levere det i skranka, og be de gi det til henne så fort som mulig, da kan hun lese det, og gi deg hurtig hjelp, hun kan ringe legen for deg og fortelle det, ordne så du får time til psykologen som er på familiens hus eller annet.

 

Det er bein tøft å gripe tak i det, men når man først gjør det, og får hjelp, så vil du med tiden oppleve hvor fint det egentlig er å ha alle 3 ungene, og depresjonen vil bli mildere, til den en dag er borte igjen

 

Anonym poster: 70c87f01b664121f0392e41bba26aab2

[Anonym bruker]

Neida, er ikke alene men mannen er ikke av den typen som tar fri fordi jeg skal til psykolog el helsestasjon. Ellers er han veldig hjelpsom og flink med ungene, men han er jo sliten han og.. Håper jeg om et år ser tilbake og tenker at det var tøft men verdt det. Nå føles det som et lite helvete. Klarer ikke spise ordentlig, og sover heller ikke når jeg "sover". Er rett og slett utslitt og sur hver dag. Prøver å ta meg sammen, men begynner bare å gråte hvis jeg prøver å tenke rasjonelt.

 

Anonym poster: 26a7a2721f66bf0231c85050b4e0a2b2

[lolita82]

Har en gutt på 3 år og tvillinger på 4 mnd. Savner tiden med storebror hver dag, og tenker at vi aldri burde fått flere barn. Tvillinger kom som et sjokk, og sjokket har ikke blitt mindre etter at jeg ser hvor kaotisk alt er. Elsker alle barna mine, men vil bare ha tilbake tiden og kosen med den store;( gråter mye og vil bare vekk fra situasjonen. Når blir ting bedre?

Huff, føler meg utakknemlig, men takler ikke dette..

 

Anonym poster: 26a7a2721f66bf0231c85050b4e0a2b2

 

Hei! Jeg skjønner deg kjempe godt! Hadde akkurat de samme følelsene. Storesøster var 1.5 år da tvillingene ble født. Jeg gråt hele tiden, og ville ikke knytte meg til de små. Etterhvert skjønte jeg at det ikke fungerte, så jeg inkluderte storesøster i alt, og så fort de skulle sove, var det bare storsøster som gjaldt. Nå er tvillingene snart 3 år, og de er en kjempe sammensveiset gjeng;) Jeg angret faktisk på at jeg fikk de, rett etter fødselen. Men nå kunne jeg ikke vært foruten;) Tiden går så fort, så nyt det nå! Du føler deg som en maskin, men de ligger ihvrtfall på et sted;)

[Anonym bruker]

Ahh, det var godt å høre;) ser liksom ikke lyset nå, men det hjelper veldig å lese det du skriver. Her inkluderes også storebror i det meste, men vil bare være med ham liksom.. Lyst å legge ham inntil meg og bare ligge der... Elsker ham så høyt at det gjør vondt, og føler de små tar så mye av nærkontakten at jeg liksom "mangler" den store fysisk. Høres kanskje sykt ut, men det er sånn det er.

 

Anonym poster: 26a7a2721f66bf0231c85050b4e0a2b2

[lolita82]

Tvillingene krever deg utrolig mye, og det er ikke lett å gi så mye til hver enkelt. Men du gir det du kan, og tenker på at de blir fine lekekamerater etterhvert,. Det er rart hva kroppen din klarer. Tvillingene her fikk mat hver tredje time ganske lenge, så om natten var det koking av flasker og mating. De ble heldigvis vant til å bare legges rett i sengen etter mat, så slapp jeg vuggingen jeg hadde med storesøster;) Der er kjempe tøft, men du blir ganske effektiv etterhvert, og føler deg litt som supermamma;) Jeg trodde aldri de skulle bli større, men nå vil jeg helst stoppe tiden...

[Ikkesåallerværst]

Ahh, det var godt å høre;) ser liksom ikke lyset nå, men det hjelper veldig å lese det du skriver. Her inkluderes også storebror i det meste, men vil bare være med ham liksom.. Lyst å legge ham inntil meg og bare ligge der... Elsker ham så høyt at det gjør vondt, og føler de små tar så mye av nærkontakten at jeg liksom "mangler" den store fysisk. Høres kanskje sykt ut, men det er sånn det er.

 

Anonym poster: 26a7a2721f66bf0231c85050b4e0a2b2

 

Sånn føler jeg det også ifht eldste. Han er drøyt tre og lillebror er sju måneder. Lillebror har vært veldig intens, ammer mye og bare i fred med meg, mye våken og har vært vanskelig å få til å trøste av andre enn meg. Jeg syns det er sårt og vondt ifht eldste og savner tida detvbare var han. Men jeg ser også hvor gode de er mot hverandre og hvor mye gøy det er å være fire i familien. Jeg har ingen råd, ville bare si at jeg føler litt likt som deg.

[tinaibobla]

Du kan ta med barna til psykolog når de er så små.