Er det mulig å finne tilbake til kjærligheten ?

[Anonym bruker]

Har vært sammen med min kjære i 4,5 år, og vi har en sønn på 2 år. Under graviditeten begynte forholdet vårt å falme.. det begynte vel med at jeg ikke turde ha sex mens jeg var gravid.. og på den måten glei vi lengre og lengre fra hverandre, sånn intimt sett..

Og når ungen var født var vi så trøtte og slitene. Det har bare gått lengre og lengre, og pr idag er vi bare som to venner. Gode venner vel å merke. Men jeg ser ikke på oss som kjærester lengre, selv om vi jo er det.

 

Er det mulig å få følelsene tilbake? Vi var så forelsket og hadde så sterkt fysisk og følelesmessig tilknytning til hverandre. Vil så gjerne ha det slik igjen, for vår del og for vår sønns del.

 

Vi snakker begge to om at vi har lyst å kjøpe nytt hus sammen, få flere barn sammen osv. Men jeg føler bare vi er venner...

 

Har snakket såvidt sammen om dette i sommer. Da blei vi enig om at vi kan ikke ha det sånn lengre, vi må gjøre noe. Par terapi blei fort nevnt av han, så tydelig at han har tenkt på dette han også. Men blei aldri gjort noe med, og så kokte hele samtalen bare bort, og det blei liksom med det.

 

Hva kan en terapeut hjelpe oss med? Går det an å finne tilbake til kjærligheten og forelskelen igjen, tror du ?

 

Anonym poster: 99d8eb54cb2ed79b6b1004b557556db0

[Anonym bruker]

Klart det går Virker jo som dere har et veldig godt utgangspunkt også.Er helt normalt at forholdet er litt så som så i perioder, særlig når man har små barn. Det er bra dere er bevisst på dette - da er det bare å ta grep. Kanskje dere skal prøve litt sammen før dere kontakter en tredjeperson?

 

Anonym poster: c2b3a73c6ffa3d9bfe3c815fb4dafafc

[Anonym bruker]

Vil anbefale deg a bestille en time til parterapi hos familievernkontoret. Det er gratis, men sikkert lang ventetid. Bare å bestille time med en gang.

Selvfølgelig er det fullt mulig å finne tilbake til kjærligheten:-)

Lykke til!

 

 

Anonym poster: a9ea8ab03f366e53ef412181d92575cb

[steinkaka]

Vi har også hatt det sånn etter førstemann hos oss. Hele tida har vi vært åpne mot hverandre og ovenfor andre (noen som ble sjokka når vi var så åpne, for tydeligvis er jo "alle" så lykkelige etter å ha blitt foreldre). Det gikk i ett med jobb, barn og aktiviteter så vi har vært dårlige til å prioritere oss to. Vi fant tilbake til hverandre og den gode kjemien ved å jobbe med oss selv, gi daglige komplimenter, mer nærhet hvor vi bevisst gikk inn for det. Hele tida har samboeren min vært flink til å gi nærhet, men jeg følte jeg hadde nok med den lille.

Nå venter vi nummer to og føler vi faller litt i samme "fella" igjen, så da må vi ta tak. Alt går bare en går litt inn for det og jobber mot felles mål ingenting går på skinner har vi funnet ut, men så går våre krangler ut på at han ikke tar ut søpla, roter osv. Det er jeg som stort sett klager, han blir irritert på negativitet

 

Vi dro forresten på helsestasjonen for å ha noen til å høre på oss, vi tenke på familievernkontoret, men klarte løse det selv. Uansett om dere føler noen må være tilstede kan det være noe å prøve ut. Jeg har et vennepar som er der en gang pr mnd for å prate, de har det fint, men de gjør det for å kunne fungere godt sammen. Han har sterk ADHD pluss litt diverse og det faller mye på henne

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Ååh, nå blei jeg så letta at jeg fikk tårer i øyenene! Jeg var helt sikker på at jeg skulle få svar som "nei, er følelsene borte så er de borte", og lignende..

 

Tror jeg skal bestille time på familievernkontoret i tilfelle det er lang ventetid. Verken jeg eller min samboer er så veldig til å prate om følelser, vi syns det er ubehagelig begge to, så derfor tror jeg det hadde vært greit med en tredjeperson som kunne hjulpet oss litt.

 

Tusen takk for dere begge to som svarte, u made my day

 

Vil gjerne høre fra noen som HAR funnet tilbake kjærligheten, hvis det er noen av dere der ute ?

 

Hi.

 

Anonym poster: a4bb8535f1ce01c14463eca678e87641

[Anonym bruker]

Etter og ha lest innlegget ditt så er jeg meget sikker på at deres forhold er verdt å kjempe for! Lykke til:)

 

Anonym poster: b8ed53a078545f14b50332221e05a6fd

[Anonym bruker]

Etter og ha lest innlegget ditt så er jeg meget sikker på at deres forhold er verdt å kjempe for! Lykke til:)

 

Anonym poster: b8ed53a078545f14b50332221e05a6fd

 

Oi, det hadde jeg aldri trodd. Takk for det! hi

 

Anonym poster: a4bb8535f1ce01c14463eca678e87641

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg tror absolutt det er mulig å finne "tilbake". Når jeg skriver "tilbake" er det fordi jeg tror vi forandrer oss både individuelt og som par når vi får barn. Vi hadde det ganske likt som dere etter vi fikk barn. Dvs. vi har det kanskje litt sånn enda. Vi ble liksom bare bestevenner. Lidenskap, sex, kyss og klem ble på en måte byttet ut med våkennetter, "hvem gjør hva", "jeg orker ikke" og tidsklemma med henting og bringing i bhg, 100% jobb osv.

 

Sønnen vår er nå fem år og har ingen søsken fordi vi trengte å "finne oss selv" som par før vi fikk flere barn sammen. Vi valgte å være bare oss tre en stund for å unngå at forholdet skulle "drukne" i plikter og ork. Mulig dette var litt egoistisk ovenfor sønnen vår, som ikke får et søsken å leke med, men nr to er under planlegging nå da. Det vi fikk ut av dette var et parforhold som stablet seg på fotene igjen, og jeg tror vi er bedre rustet til barn nr to. Nå er vi mer bevisste på at det er greit å ikke være hodestups forelsket i hverandre hele tiden.

 

Vi kommer nok aldri tilbake til dit vi var før vi fikk barn, men jeg mener vi har det bedre og er sterkere sammen nå pga av barnet vårt. Elsker barnet vårt over alt i hele verden og får tårer i øynene når jeg tenker på at vi har laget han sammen! Så lykke til, håper det ordner seg for dere. Tror kanskje familievernkontoret hadde vært fint for dere om dere sliter med å snakke om følelser. Vi har ingen begrensninger der, og kan prate om alt, og det var nøkkelen til mye da vi hadde det vanskelig :-)

 

 

Anonym poster: 5f2c535ba05b638fdcc95d1da05e6fad

[Anonym bruker]

Vi har også hatt det sånn etter førstemann hos oss. Hele tida har vi vært åpne mot hverandre og ovenfor andre (noen som ble sjokka når vi var så åpne, for tydeligvis er jo "alle" så lykkelige etter å ha blitt foreldre). Det gikk i ett med jobb, barn og aktiviteter så vi har vært dårlige til å prioritere oss to. Vi fant tilbake til hverandre og den gode kjemien ved å jobbe med oss selv, gi daglige komplimenter, mer nærhet hvor vi bevisst gikk inn for det. Hele tida har samboeren min vært flink til å gi nærhet, men jeg følte jeg hadde nok med den lille.

Nå venter vi nummer to og føler vi faller litt i samme "fella" igjen, så da må vi ta tak. Alt går bare en går litt inn for det og jobber mot felles mål ingenting går på skinner har vi funnet ut, men så går våre krangler ut på at han ikke tar ut søpla, roter osv. Det er jeg som stort sett klager, han blir irritert på negativitet

 

Vi dro forresten på helsestasjonen for å ha noen til å høre på oss, vi tenke på familievernkontoret, men klarte løse det selv. Uansett om dere føler noen må være tilstede kan det være noe å prøve ut. Jeg har et vennepar som er der en gang pr mnd for å prate, de har det fint, men de gjør det for å kunne fungere godt sammen. Han har sterk ADHD pluss litt diverse og det faller mye på henne

Masse lykke til!

 

Takk for at du deler. Det er godt å høre at andre også har gått igjennom dette og klart det ,det gir meg håp hi

 

Anonym poster: a4bb8535f1ce01c14463eca678e87641

[Anonym bruker]

#8

 

Det er akkurat slik jeg føler det.. at man ikke finner tilbake til der man var før, men at man finner en måte å være kjærester selv om det ikke er sånn hodestups forelskelse. For det tror jeg er bare i begynnelsen uansett.

Men det må finnnes en mellomting mellom det å være bestevenner og det å være hodestups in love. Og der vil jeg at vi skal klare å komme

 

Jeg har tenkt som deg at kanskje vi burde vente med barn nr 2 til vi er der jeg vil vi skal være som et par, men samtidig så vil jeg ikke vente for lenge. Jeg vet jo at det er denne mannen jeg vil være sammen med resten av livet, og da tenker jeg at det er bare å kjøre på å bli ferdig med det (vi skal ikke ha mer enn 2 unger), så får vi fikse forholdet mens vi holder på.

 

Nei vet ikke jeg, det er så masse ting å ta stilling til.. tror vi trenger litt hjelp fra en tredjeperson for å sortere ut alt av følelser og for å være sikre på at vi begge to vil det samme og er på samme side.

 

Takk for at du delte, og lykkke til med prøvingen på nr 2!

 

ps jeg har flere vennepar som har 4-6 år mellom ungene, og det er helt supert sier de

 

Anonym poster: a4bb8535f1ce01c14463eca678e87641

[steinkaka]

Bare hyggelig. Men som anonym 20.08 skriver at de proioriterte de 3 etter førstemann var født - det var det vi hadde planlagt å gjøre også, men nummer 2 kommer litt før. Ikke alt en kan planlegge. Iallefall ikke når ting endelig begynner å løse seg igjen

 

Ring å bestill time på familievernkontoret. Dere har ingenting å tape på det. Å godt å få pratet ut om hvordan dere har det, både sammen, hver for dere. Hva dere forventer av hverandre og ikke minst ønsker vi forandrer oss en del etter å ha blitt foreldre.

 

Masse lykke til - og en god klem (forholdet deres er verdt å kjempe for når begge ønsker det!)!

[Anonym bruker]

Bare hyggelig. Men som anonym 20.08 skriver at de proioriterte de 3 etter førstemann var født - det var det vi hadde planlagt å gjøre også, men nummer 2 kommer litt før. Ikke alt en kan planlegge. Iallefall ikke når ting endelig begynner å løse seg igjen

 

Ring å bestill time på familievernkontoret. Dere har ingenting å tape på det. Å godt å få pratet ut om hvordan dere har det, både sammen, hver for dere. Hva dere forventer av hverandre og ikke minst ønsker vi forandrer oss en del etter å ha blitt foreldre.

 

Masse lykke til - og en god klem (forholdet deres er verdt å kjempe for når begge ønsker det!)!

 

Takk for gode ord =) Ja, skal bestille time på familievernkontoret God klem tilbake til deg hi

 

Anonym poster: a4bb8535f1ce01c14463eca678e87641