Er det virkelig så viktig å være forelsket?

[Anonym bruker]

Lurer...

Har møtt en mann, dvs vi har kjent hverandre i snart et år nå. Han liker meg, og jeg liker jo han også, på mange måter. Vi har det hyggelig sammen, prater sammen om alt, ler masse, lager mat sammen, ser på film/serier, liker mange av de samme tingene osv. Han er en solid fyr, gode verdier, flink med/glad i barn, god økonomi osv. Han er ikke spesielt kjekk, men ser vel helt vanlig ut.

 

Vi har vel datet litt sånn uformelt de siste månedene. Han er snill, omsorgsfull, omtenksom, samtidig som han erter meg, utfordrer meg osv, han er ikke noen tøffel.

 

Vi har sex også, det er helt... greit, liksom.

 

Men. Jeg føler ingen ting. Ikke noe sånn forelskelsesgreier.

 

Før, med andre (kjekkere menn...), så har jeg blitt forelska med en gang. Savner jo den følelsen nå, for å være ærlig. Men, på den annen side, så har jo ingen av de jeg faktisk har vært forelska i før vært noe tess når det kom til stykket. Selv om følelsene mine har vært aldri så sterke, så har det bare endt med kortvarig tull og masse kjærlighetssorg for min del.

 

Så nå lurer jeg:

Er forhold basert på fornuft dømt til å mislykkes?

Er virkelig forelskelsen så viktig?

 

Og kan det hende jeg blir forelska i ham etter hvert?

 

(Beklager for øvrig at jeg er helt dust som lager en tråd om dette.)

 

Anonym poster: 3cab67b8c60d0465b893ea32d9317fae

[Anonym bruker]

Om du blir forelsket i han etterhvert er det vel bare du som kan finne utav. Jeg tror forhold er så ulike at man kun kan bestemme selv hvilke kriterier man stiller når man skal inn i et forhold. Mitt råd til andre er at de må for all del være forelsket før de går inn i et forhold! Dette er fordi jeg er sammen med min beste venn, aldri vært forelsket, og sliter med dette daglig. Eller.... ikke "sliter", men hadde jeg fått valgt på nytt hadde jeg valgt forelskelsen framfor fornuften, uten tvil!

 

Anonym poster: f36464a7da0b42014e939b82675762ca

[Anonym bruker]

Jeg er sammen med en mann som ikke er forelsket i meg. Tror han valgte meg på grunn av tryggheten og andre grunnen. Konsekvensen er at han er glad i meg som venn, oppfyller sine forpliktelser i forholdet, men vil verken kose eller har sex, det byr ham imot siden han ikke er tiltrukket av meg. Det sliter VELDIG på meg. Så jeg vil si at ja, det er viktig at følelser er inne i bildet.

 

Anonym poster: 48d922510ff469f3f683beb1f1d0f0ba

[Anonym bruker]

Jeg er både enig og uenig med de to svarene du har fått så langt. Jeg mener at det ikke er nødvendig med forelseklsen, MEN det er viktig med følelsene. Jeg var ikke spesielt forelsket i min mann, men jeg elsker ham veldig høyt, og vi har hatt et 14 år langt lykkelig forhold og etter hvert ekteskap.

 

I min verden er det altså forskjell på forelskelse og følelser. En forelskelse kan være flyktig og gå fort over, eller den kan føre til dypere følelser etterpå. Det er ingen garanti for verken det ene eller det andre.

 

Anonym poster: 51ab284e1e3031207d7d91bab7d25279

[Gjest Hercule Poirot]

Jeg er gift med min store kjærlighet, men forelsket? Tja, kanskje jeg var det en gang, for mange, mange år siden.

 

Det er viktigere å ha gode følelser for den man er i et forhold med, enn at man er så innmari forelsket - tror jeg.

 

Syns det høres ut som dere har et godt grunnlag for et godt forhold, jeg!

[Anonym bruker]

Jeg har begynt å tro at det kan være ulike former for forelskelse også, jeg.

 

Tidligere har jeg vært stormforelsket mange ganger, men det har aldri blitt noe av. Forelskelsene har vært fantastiske så lenge de varte, men så har også fortvilelsen etterpå vært like stor, for min del i hvert fall. Uansett har de ikke egentlig vært verdt det.

 

For en del år siden var jeg sammen med en som egentlig "bare" var min beste venn så lenge vi var sammen. For min del var det ingen spenning i det følelsesmessig. Han var en fantastisk mann på alle måter. Men etter hvert fant jeg ut at jeg aldri ville bli fornøyd med ham og derfor gikk jeg, ingen barn i bildet.

 

Nå har jeg møtt en mann som jeg ønsker faktisk kan tenke meg å dele livet med. Jeg er ikke forelsket i ham på den stormforelskete måten som jeg har traktet etter tidligere. Men likevel så er det en form for spenning der - og den er nesten bedre fordi jeg ikke føler meg "gal" av forelskelse. Men det er en inderlighet i det som jeg tror kan være mye mer varig enn annet jeg har opplevd. Vanskelig å forklare. Nå er vi så ferske at vi ikke har hatt sex så mange gangene, men det er godt og jeg tenner virkelig på denne mannen. Og jeg savner nærheten hans når vi er fra hverandre.

Det jeg føler for ham er helt forskjellig fra annet, men jeg tror faktisk dette kan bli noe veldig godt

 

Men om du, HI, ikke føler noe som helst spenning så ville jeg ikke forstsatt forholdet, da er det mest sannsynlig bare vennskap. Men gi det en sjanse en stund til, prøv å ikke tenke for mye, bare nyt forholdet slik det er, og så ser du hva som skjer. Av og til kommer forelskelsen etter en stund også.

 

Lykket til

 

Anonym poster: 1406cbc87d0fb08c99a4fbfd6832dd18

[Anonym bruker]

Flere ganger før har jeg vært ekstremt betatt, men de forholdene har alltid endt med at motparten har såret meg. Enten utnyttet meg og behandlet meg som dritt, eller bare oversett meg og fått meg til å avslutte forholdet i raseri over å bli oversett. Min mann var jeg forelsket i og hadde følelser for, men aldri sommerfugler i magen. Men vi er i dag gift med ett barn og ett på vei, og jeg er sjeleglad for at jeg valgte ham <3 Han er en kjekk og snill mann, en god far og en sporty kar. Jeg er ikke forelsket, men jeg elsker ham og er glad for at jeg valgte en "good boy"!!

 

Anonym poster: 2aa8519ea0d6d30fe8304d70fa087ab4