Er skikkelig i tenkeboksen

[Anonym bruker]

Min mann og jeg er bare venner. Inn i mellom, med fler måneders mellomrom, har vi sex mest for synsskyld. Merker han irriterer meg mer og mer. Har bare dagligdagse ting og snakke om. Vi er forskjellig på veldig mange måter. Føler jeg er i et vakuum eller noe lignende nå, mye og tenke på. Så vidt jeg vet er det ingen andre i bildet for han heller.

Det er ikke bare og gå heller. Har jo barn sammen også. Ett er hans og ett har jeg fra tidligere. Har tittet på leiligheter til leie her i området. 13 000 for en liten leilighet med 1-2 soverom. Det blir ikke mye igjen og leve for når faste utgifter er betalt når jeg får ca 19 000 utbetalt i mnd. Mister jo også familien hans og da mister jeg mye av nettverket mitt da min familie bor 200 mil unna.

Han er verdens snilleste men han tar fra meg gnisten på ett eller annet vis. Han hjelper lite til med husarbeid, men lager middag og holder på med barnet vårt. Eldste min er snart voksen så han ser vi ikke stort til.

 

Mulig det er meg som er i en kjip fase nå. Lever med store smerter, venter på operasjon som kanskje kan gjøre at smertene blir mindre, savner familien min, savner lidenskap, lei av dårlig økonomi og mann som er hysterisk pga det. Er så mye jeg er lei av. Har gitt opp og snakke med mannen, har flere ganger fersket han i å himle med øya mens jeg snakker. Flere ganger har jeg avsluttet det jeg har snakket om midt i en setning uten at han har lagt merke til det.

 

Noen ganger tenker jeg at det hadde vært deilig og bo for seg selv. Kunne styre og ordne alt uten og måtte ta hensyn til en annens mening. Ha barnefri annen hver helg, gjøre som jeg vil. Kanskje flørte litt, men ikke ha noe fast forhold til noen mann igjen.

 

Føler at jeg har blitt borte i løpet av disse åra.

 

 

Anonym poster: f12c78f62b1edb2f72fb5849d205f10b

[Anonym bruker]

Har du snakket med ham om hvordan du føler det?

 

Anonym poster: 68dd2fcea68fbba73aaf5968e6218ebd

[Anonym bruker]

Slik jeg oppfatter forholdet ditt savner du spenningen i forholdet, og forholdet til mannen har dødd litt ut. Virker ikke som du elsker han. Hvor gammel er barnet ditt? Kanskje du kan "holde ut" i noen år til dersom han ikke er så gammel ennå? Første jeg tenkte var at du er "en av dem" som drar så fort nyforelskelsen er borte, og det blir for lite spennende, men det kan godt hende jeg tar heeelt feil. Om du og mannen har det ok i hverdagen, så mener jeg du bør bli for barnet ditt sin del.

 

Nå ser det kanskje ut som jeg sier dette og tror det er lett. Jeg vet det ikke er lett! Jeg er i lignende situasjon selv. Elsker ikke mannen min, er "bare" sammen med min beste venn. Vi har et barn sammen. For to år siden tok jeg et valg; bli for familien sin del, eller gå, og realisere meg selv, om man kan kalle det det. Jeg innser at jeg aldri kommer til å være nyforelsket igjen, aldri ha sommerfugler i magen, eller se på mannen min og tenke "jeg elsker deg!" MEN vi har verdens fineste barn sammen, og skal nok ha en til etterhvert. Jeg lar ikke meg selv tenke på at jeg kunne ha hatt det bedrem med noen andre eller alene. Jeg har tatt mitt valg, og valgte familien!

 

Anonym poster: 760bf7ec7fe91752036b1cfc1f986614

[Clue]

Tror at det at dere er såpass tynget av problemer gjør sitt til at du føler det sånn.

 

Hverken økonomien eller smertene blir bedre av at dere går fra hverandre. Økonomien blir nok best for dere begge om dere jobber for det over tid. Og smertene dine blir vel bedre med operasjonen.

 

Forholdet deres kan bli bra om dere prøver å samarbeide om problemene istedet for å være imot hverandre, som det virker som dere er nå.

 

Jeg ville prøvd mer.

[Anonym bruker]

Jeg ville ventet og sett hvordan ting blir etter at du har fått operasjonen din. Det å leve med smerter kan gjøre at man endrer seg uten å merke det selv. Man ønsker å slippe unna og alt som er her og nå blir et symbol på det som ikke fungerer. Det er selvfølgelig ikke slik for alle, men noen opplever det.

 

Det er ikke alltid like lett å leve med noen som har store smerter heller, fordi man blir ganske maktesløs når det ikke er noe særlig man kan gjøre for den andre.

 

Du går trolig i et vakum også akkurat nå hvor du bare venter på operasjonen og håper denne kan gjøre livet ditt lettere.

 

Men bortsett fra det så virker det som om du og mannen har gått dere inn i et noe feil spor hvor dere ikke greier å kommunisere ordentlig med hverandre og tar kanskje også hverandre for gitt? Det at han ikke lytter er jo også et tegn på det. Lytter du til ham? Hadde jeg vært deg ville jeg ha prøvd litt parterapi, og det kan dere jo med fordel begynne med med det samme før du blir operert også. Du skriver at du er lei av at mannen er hysterisk ift dårlig økonomi... ingen tvil om at dårlig økonomi er vanskelig og slitsomt, men kanskje ser mannen at dere kommer til å få enda større problemer i så måte hvis dere ikke passer dere nå? Kanskje mannen føler seg ensom i ansvaret for økonomien hvis han føler at du ikke bryr deg like mye? Eller kanskje er han virkelig overbekymret. Uansett så virker det som om dere trenger å snakke sammen med en tredjeperson som kan gjøre at dere ser hverandre bedre.

Hvis han ikke hjelper til med husarbeid så er gjerne det også noe som kan endres - eller gjør han mye annet med hus/hage/bil som også tar mye tid, men som du ikke ser?

Igjen blir det viktig at dere får snakket om alt.

 

Hva var det ved denne mannen som tiltrakk deg til å begynne med? Har han endret seg? Har du endret deg? Eller har dere bare gått dere inn i et kjedelig spor og trenger hjelp til å finne tilbake spenningen i forholdet?

 

Du skriver at familien din bor langt unna. Men har du venner der dere bor, eller har du kun hans familie som nettverk? Hvis du har få venner så se om du for din egen del kan begynne å skape deg et nettverk. Da vil du også få mer impulser utenfra, noe alle trenger.

 

Få hjelp via parterapi og vent med noen bestemmelser til etter du er operert og har sett resultatet av operasjonen.

 

Lykke til.

 

Anonym poster: d1b7000121cf67c0a17312543c9b3cbd