Uff, får så vondt av gutten min. :(

[Anonym bruker]

Har en veldig språksterk sønn på snart 5 år, som sliter med en del adferdsvansker. Vi er til utredning, og magefølelsen sier ADHD, men det er for tidlig å vite sikkert ennå. Han har vært svært utagerende, og er i perioder det ennå. Han har dårlig impulskontroll og er veldig dramatisk og sår.

 

Idag spyttet han på lillebror og slår meg hardt med en leke, og jeg ga beskjed om at han derfor ikke fikk lov å spille et spill. Så gråter han veldig lenge og sier at han skal være snill, og at han har så lyst til å spille. Jeg forklarer mange ganger hvorfor det er sånn, og at han må tenke over dette FØR han gjør sånne ting, ikke etterpå. Så sier jeg at dersom han viser at han kan oppføre seg fint idag, kan det hende han får lov å spille litt imorgen ettermiddag.

 

Han roer seg litt, og spør meg; "Vet du hvorfor jeg spyttet på lillebror?" "Fordi hodet mitt noen ganger bare glemmer det. Jeg mener ikke å gjøre det." Så gråt han så utrolig fortvilet. Jeg forklarte ham da at noen barn og voksne har hoder som husker slike ting lett, mens andre må trene på det akkurat som man trener på andre ting. Og at jeg skal hjelpe ham med å trene på å huske at det ikke er lov. Så ga jeg ham en lang klem. Da sier han: "Men jeg har trent på dette i hundre dager, og jeg får det ikke til." Han har blitt mye flinkere, for vi har jobbet intensivt med det veldig lenge, så jeg forklarte ham selvfølgelig det, og at vi bare måtte trene mer.

 

Men inni meg er det så utrolig vondt.. For jeg tror oppriktig på ham når han sier at hodet hans glemmer det, eller at kroppens hans ikke klarer å roe seg ned.. Han virker så genuint fortvilet over det selv. Og det er en vanskelig balansegang mellom forståelsen over at han sliter med det, og det å ikke bli sint når han hele tiden tøyer strikken altfor langt. Forklarer jo til ham at man ikke kan skylde på at man glemte det, eller ikke mente det, men det er nok neimen ikke så lett når man ikke klarer å styre seg selv heller.. Uff, ikke lett for en mamma å takle alt rett alltid heller.. Et lite hjertesukk på morgenkvisten.

 

Anonym poster: 5e5202012133532e47c58ae697022273

[Anonym bruker]

høres ut som en flott gutt du har! men skjønner at det er vanskelig

 

Anonym poster: a3da84c52a2cf20da7e0ff5ef9650580

[Anonym bruker]

Synes det virker som du gjør så godt du kan jeg. Må være vanskelig både for deg og gutten. Håper det med trening og kjærlighet blir bedre med tiden:)

 

Anonym poster: 1080afe2451cfe5786aca0b77ce22fe0

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Har en datter med problemer og vet hvor tøft det er. Du får bare stå på og trene med han. Ikke sett for høye krav. Prøv med belønningssystem istedenfor å ta ifra han goder. Lykke til

 

Anonym poster: a30edf78978ac855507614d3562665dd

[Anonym bruker]

Huff, det er ikke lett Men du høres ut som en veldig klok og reflektert mamma, og jeg er sikker på at det kommer til å bli bedre etterhvert som en diagnose og ev. medisinering kommer på plass.

 

Jeg har også en 5 år gammel gutt (ikke med noen mistanke om diagnose altså), og i går gråt han så sårt og sa han fikk så vondt i hjertet og magen sin fordi han hadde opplevd noe leit. Da får jeg også så vondt av min lille gutt.

 

Anonym poster: 748d4184cd9dc6a0f471cc8c50304ea1

[Anonym bruker]

Hørtes ut som om du skrev om gutten min, HI

 

Har også en gutt på 5 som er sånn som du beskriver.. har lurt mange ganger på om jeg burde få ham utredet, men samtidig så tenker jeg at det kanskje bare er sånn fordi han er så følsom av seg (jeg og pappan hans er også ganske følsomme), og at det da blir vanskelig å takle alle de sterke følelsene og så ender det i raseriutbrudd el.

 

Men ja, det er forferdelig å høre når han sier at han vil være snill, men ikke får det til osv.

 

 

 

Anonym poster: 0baad992769836c148f9eceadb5e5420

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Har en datter med problemer og vet hvor tøft det er. Du får bare stå på og trene med han. Ikke sett for høye krav. Prøv med belønningssystem istedenfor å ta ifra han goder. Lykke til

 

Anonym poster: a30edf78978ac855507614d3562665dd

 

Tusen takk for fine svar alle, sammen. Det hjelper! Og på en rar måte godt å høre at andre kjenner seg igjen i det jeg skriver.

 

Vi har prøvd belønningssystem i mange forskjellige varianter, men det fungerer veldig dårlig, og gjør som regel bare vondt verre. (Venting, krav og å tenke frem i tid, er ikke så lett.) Men vi roser og belønner mye i hverdagen når ting går bra. Vi er veldig nøye på det. Og synes også det er veldig viktig å bygge opp under mestring og god selvtillit. HI.

 

Anonym poster: 5e5202012133532e47c58ae697022273

[Anonym bruker]

God klem til deg og sønnen din, fine gutten:)

 

Anonym poster: 57f05e12aa0b6e080e25d34e1789d05f

[NoraLill82]

Han er ikke over gjennomsnittet intelligent da? Språksterk kan være et tegn på det. Slike barn kan lett kjede seg og er frustrerte. Man tester det i utredning av ADHD, så blir spennende å se. Uansett taklet du situasjonen veldig bra syns jeg!

[Anonym bruker]

Han er ikke over gjennomsnittet intelligent da? Språksterk kan være et tegn på det. Slike barn kan lett kjede seg og er frustrerte. Man tester det i utredning av ADHD, så blir spennende å se. Uansett taklet du situasjonen veldig bra syns jeg!

 

Han er veldig intelligent ja. Grubler og tenker, spør og graver om alt, og tar ikke et svar automatisk for god fisk. For eksempel julenissen er han veldig skeptisk til. Det henger visst ikke helt på greip. Så det er klart det vanskeliggjør ting litt ekstra når han er så kjapp i hodet, han forhandler jo om alt som er, og krever forklaring på alt man sier og gjør. Godt å høre at jeg takla det bra, mesteparten av tiden føler jeg meg temmelig lost..

 

HI.

 

Anonym poster: 5e5202012133532e47c58ae697022273

[Anonym bruker]

Du høres ut som en fantastisk mamma. Noe som ikke er så lett med krevende barn.

Jeg har en datter på 8 som sliter litt også.

Hun spør om jeg kan lære henne å være snill for det er jeg så god til, men hun får det ikke til:-(

Blir også veldig lei meg når hun kommer med sånne replikker at jeg får så vondt av henne.

 

Anonym poster: 9579e1bf924faeec9d668c5c02d6d95a

[Galskapens overhode]

Er vi foreldre til samme sønn?

 

Min gråter også så sårt og er utrolig lei seg. Han sier: jeg prøver og prøver, men så glemmer jeg det. Og etterpå så vet jeg hva jeg har gjort, og det ville jeg egentlig ikke gjøre.

 

Han takler ikke barn uten språk. Da blir frustrasjonen større.

 

Og alt skal forklares. Alt skal kveruleres på.

Nå har han begynt å finne ut hvordan han kan snu på virkeligheten, og stille spørsmål til det han har tenkt, for så å snu det hele tilbake igjen ved å si- "jeg mener omvendt". Blir tidvis vanskelig å følge tankegangen hans.

 

Vi jobber mye med å belønne ønsket atferd. Mye skryt. Og det har god effekt.

[Cinnamon4]

Har en veldig språksterk sønn på snart 5 år, som sliter med en del adferdsvansker. Vi er til utredning, og magefølelsen sier ADHD, men det er for tidlig å vite sikkert ennå. Han har vært svært utagerende, og er i perioder det ennå. Han har dårlig impulskontroll og er veldig dramatisk og sår.

 

Idag spyttet han på lillebror og slår meg hardt med en leke, og jeg ga beskjed om at han derfor ikke fikk lov å spille et spill. Så gråter han veldig lenge og sier at han skal være snill, og at han har så lyst til å spille. Jeg forklarer mange ganger hvorfor det er sånn, og at han må tenke over dette FØR han gjør sånne ting, ikke etterpå. Så sier jeg at dersom han viser at han kan oppføre seg fint idag, kan det hende han får lov å spille litt imorgen ettermiddag.

 

Han roer seg litt, og spør meg; "Vet du hvorfor jeg spyttet på lillebror?" "Fordi hodet mitt noen ganger bare glemmer det. Jeg mener ikke å gjøre det." Så gråt han så utrolig fortvilet. Jeg forklarte ham da at noen barn og voksne har hoder som husker slike ting lett, mens andre må trene på det akkurat som man trener på andre ting. Og at jeg skal hjelpe ham med å trene på å huske at det ikke er lov. Så ga jeg ham en lang klem. Da sier han: "Men jeg har trent på dette i hundre dager, og jeg får det ikke til." Han har blitt mye flinkere, for vi har jobbet intensivt med det veldig lenge, så jeg forklarte ham selvfølgelig det, og at vi bare måtte trene mer.

 

Men inni meg er det så utrolig vondt.. For jeg tror oppriktig på ham når han sier at hodet hans glemmer det, eller at kroppens hans ikke klarer å roe seg ned.. Han virker så genuint fortvilet over det selv. Og det er en vanskelig balansegang mellom forståelsen over at han sliter med det, og det å ikke bli sint når han hele tiden tøyer strikken altfor langt. Forklarer jo til ham at man ikke kan skylde på at man glemte det, eller ikke mente det, men det er nok neimen ikke så lett når man ikke klarer å styre seg selv heller.. Uff, ikke lett for en mamma å takle alt rett alltid heller.. Et lite hjertesukk på morgenkvisten.

 

Anonym poster: 5e5202012133532e47c58ae697022273

 

Akkurat som å lese om min mellomste, på snart 8. Dette med å glemme, at hodet gjør som det vil... Masse utagering på skole, sårhet og følsomhet. Stort ordforråd, såpass at han utmerker seg i klassen.

 

Min ble utredet i våres/sommer og fikk diagnosen adhd. Begynte med medikamenter en uke før skolestart 2 klasse og læreren fikk "en ny gutt" i klassen som hun sa.

 

Jeg er glad jeg valgte medisiner, for når alt det negative og uroen ble borte fungerer han bedre. Han takler timene, husker beskjeder, gjør som han får beskjed om - blitt en lett elev å ha i klassen. Noe er det ennå, som at han ikke takler motgang eller ikke å mestre ting - dette er ting vi jobber med. Alt kan ikke medisineres.

 

Det er vondt når barna har det vanskelig. Jeg har også sittet mang en gang på sengekanten og hatt peptalk med en liten gutt som gråter fordi han vil være "normal" - som han selv sa. Som ikke ville havne i alle konflikter, som ville være snill hele tiden, som ikke ville ha kjeft. Fordi hodet gjorde ting selvom han visste at han ikke skulle. Han har i ettertid (etter medisinstart) sagt at han er mye roligere inni seg nå.

 

Ønsker deg lykke til, prøv å velg dine kamper, se gjennom fingrene med ting som ikke er all verden, vær nøye på basisoppdragelsen, glem detaljene litt. Alt dette vil du få mer i klart lys når utredningen er over og du vet hva som feiler gutten din. Håper du får svar raskt og at dere evt får rett hjelp og tilrettelegging

[Anonym bruker]

Er vi foreldre til samme sønn?

 

Min gråter også så sårt og er utrolig lei seg. Han sier: jeg prøver og prøver, men så glemmer jeg det. Og etterpå så vet jeg hva jeg har gjort, og det ville jeg egentlig ikke gjøre.

 

Han takler ikke barn uten språk. Da blir frustrasjonen større.

 

Og alt skal forklares. Alt skal kveruleres på.

Nå har han begynt å finne ut hvordan han kan snu på virkeligheten, og stille spørsmål til det han har tenkt, for så å snu det hele tilbake igjen ved å si- "jeg mener omvendt". Blir tidvis vanskelig å følge tankegangen hans.

 

Vi jobber mye med å belønne ønsket atferd. Mye skryt. Og det har god effekt.

 

Det kan høres ut som vi er det ja! Det må være vanskelig å ha det sånn inni seg. For de er jo egentlig utrolig gode gutter, men så virker det som noe tar overhånd innimellom. Jeg merker så godt når han virkelig gråter fordi han er fortvilet. Det er ikke snakk om å komme seg ut av en knipe, han er virkelig frustrert og lei seg. Og da får jeg så utrolig vondt inni meg. For han kan virkelig erte på seg en sten og provosere noe voldsomt, men i de øyeblikkene som idag ser jeg jo at han virkelig prøver. Jeg roser også veldig mye, og forteller ham at jeg blir så glad når han gjør sånn og sånn. Og så forteller jeg ham at jeg er glad i ham og at han er godgutten min hver eneste dag. HI.

 

Anonym poster: 5e5202012133532e47c58ae697022273

[Cinnamon4]

Er vi foreldre til samme sønn?

 

Min gråter også så sårt og er utrolig lei seg. Han sier: jeg prøver og prøver, men så glemmer jeg det. Og etterpå så vet jeg hva jeg har gjort, og det ville jeg egentlig ikke gjøre.

 

Han takler ikke barn uten språk. Da blir frustrasjonen større.

 

Og alt skal forklares. Alt skal kveruleres på.

Nå har han begynt å finne ut hvordan han kan snu på virkeligheten, og stille spørsmål til det han har tenkt, for så å snu det hele tilbake igjen ved å si- "jeg mener omvendt". Blir tidvis vanskelig å følge tankegangen hans.

 

Vi jobber mye med å belønne ønsket atferd. Mye skryt. Og det har god effekt.

 

Det kan høres ut som vi er det ja! Det må være vanskelig å ha det sånn inni seg. For de er jo egentlig utrolig gode gutter, men så virker det som noe tar overhånd innimellom. Jeg merker så godt når han virkelig gråter fordi han er fortvilet. Det er ikke snakk om å komme seg ut av en knipe, han er virkelig frustrert og lei seg. Og da får jeg så utrolig vondt inni meg. For han kan virkelig erte på seg en sten og provosere noe voldsomt, men i de øyeblikkene som idag ser jeg jo at han virkelig prøver. Jeg roser også veldig mye, og forteller ham at jeg blir så glad når han gjør sånn og sånn. Og så forteller jeg ham at jeg er glad i ham og at han er godgutten min hver eneste dag. HI.

 

Anonym poster: 5e5202012133532e47c58ae697022273

 

Det er kjempebra, HI. Men en ting jeg kom på, som jeg merket hos min; ikke vis ham at du forventer oppførsel som du vet han ikke klarer å holde, iallefall ikke før du har fått ham utredet. Min sønn iallefall ble så innmari skuffet og lei seg og gikk rett i kjelleren når han ikke "innfridde". Da jeg skjønte dette var jeg nøye med å fortelle ham at jeg elsket ham over alt uansett hvordan han oppførte seg, det eneste jeg forventet var at han gjorde så godt han kunne, det var bra nok for meg.

Du høres ut som en trygg og god mor for sønnen din, du tenker reflektert over det som skjer og det gir ham trygghet også - og trygghet er alfa omega når hodet kjører sitt eget løp! Flink er du

[Anonym bruker]

Har en veldig språksterk sønn på snart 5 år, som sliter med en del adferdsvansker. Vi er til utredning, og magefølelsen sier ADHD, men det er for tidlig å vite sikkert ennå. Han har vært svært utagerende, og er i perioder det ennå. Han har dårlig impulskontroll og er veldig dramatisk og sår.

 

Idag spyttet han på lillebror og slår meg hardt med en leke, og jeg ga beskjed om at han derfor ikke fikk lov å spille et spill. Så gråter han veldig lenge og sier at han skal være snill, og at han har så lyst til å spille. Jeg forklarer mange ganger hvorfor det er sånn, og at han må tenke over dette FØR han gjør sånne ting, ikke etterpå. Så sier jeg at dersom han viser at han kan oppføre seg fint idag, kan det hende han får lov å spille litt imorgen ettermiddag.

 

Han roer seg litt, og spør meg; "Vet du hvorfor jeg spyttet på lillebror?" "Fordi hodet mitt noen ganger bare glemmer det. Jeg mener ikke å gjøre det." Så gråt han så utrolig fortvilet. Jeg forklarte ham da at noen barn og voksne har hoder som husker slike ting lett, mens andre må trene på det akkurat som man trener på andre ting. Og at jeg skal hjelpe ham med å trene på å huske at det ikke er lov. Så ga jeg ham en lang klem. Da sier han: "Men jeg har trent på dette i hundre dager, og jeg får det ikke til." Han har blitt mye flinkere, for vi har jobbet intensivt med det veldig lenge, så jeg forklarte ham selvfølgelig det, og at vi bare måtte trene mer.

 

Men inni meg er det så utrolig vondt.. For jeg tror oppriktig på ham når han sier at hodet hans glemmer det, eller at kroppens hans ikke klarer å roe seg ned.. Han virker så genuint fortvilet over det selv. Og det er en vanskelig balansegang mellom forståelsen over at han sliter med det, og det å ikke bli sint når han hele tiden tøyer strikken altfor langt. Forklarer jo til ham at man ikke kan skylde på at man glemte det, eller ikke mente det, men det er nok neimen ikke så lett når man ikke klarer å styre seg selv heller.. Uff, ikke lett for en mamma å takle alt rett alltid heller.. Et lite hjertesukk på morgenkvisten.

 

Anonym poster: 5e5202012133532e47c58ae697022273

 

Akkurat som å lese om min mellomste, på snart 8. Dette med å glemme, at hodet gjør som det vil... Masse utagering på skole, sårhet og følsomhet. Stort ordforråd, såpass at han utmerker seg i klassen.

 

Min ble utredet i våres/sommer og fikk diagnosen adhd. Begynte med medikamenter en uke før skolestart 2 klasse og læreren fikk "en ny gutt" i klassen som hun sa.

 

Jeg er glad jeg valgte medisiner, for når alt det negative og uroen ble borte fungerer han bedre. Han takler timene, husker beskjeder, gjør som han får beskjed om - blitt en lett elev å ha i klassen. Noe er det ennå, som at han ikke takler motgang eller ikke å mestre ting - dette er ting vi jobber med. Alt kan ikke medisineres.

 

Det er vondt når barna har det vanskelig. Jeg har også sittet mang en gang på sengekanten og hatt peptalk med en liten gutt som gråter fordi han vil være "normal" - som han selv sa. Som ikke ville havne i alle konflikter, som ville være snill hele tiden, som ikke ville ha kjeft. Fordi hodet gjorde ting selvom han visste at han ikke skulle. Han har i ettertid (etter medisinstart) sagt at han er mye roligere inni seg nå.

 

Ønsker deg lykke til, prøv å velg dine kamper, se gjennom fingrene med ting som ikke er all verden, vær nøye på basisoppdragelsen, glem detaljene litt. Alt dette vil du få mer i klart lys når utredningen er over og du vet hva som feiler gutten din. Håper du får svar raskt og at dere evt får rett hjelp og tilrettelegging

 

Så godt å høre at gutten din har det bedre nå! Det må være deilig både for ham og deg! Og det er jo veldig fint at de er så gode språklige, og kan forklare hvordan de har det inni seg. Så gjelder det bare for oss å prøve å forstå og har det i bakhodet når det stormer som verst.

 

Utredningen vår har tatt veldig lang tid, og vi er nok ikke noe nærmere et klart svar, men vi må jo uansett jobbe intensivt hele tiden.. Så får vi se hvordan det blir når han begynner på skolen.

 

HI.

 

 

Anonym poster: 5e5202012133532e47c58ae697022273

[Cinnamon4]

Hvorfor tar utredninge så lang tid?

[Anonym bruker]

Er vi foreldre til samme sønn?

 

Min gråter også så sårt og er utrolig lei seg. Han sier: jeg prøver og prøver, men så glemmer jeg det. Og etterpå så vet jeg hva jeg har gjort, og det ville jeg egentlig ikke gjøre.

 

Han takler ikke barn uten språk. Da blir frustrasjonen større.

 

Og alt skal forklares. Alt skal kveruleres på.

Nå har han begynt å finne ut hvordan han kan snu på virkeligheten, og stille spørsmål til det han har tenkt, for så å snu det hele tilbake igjen ved å si- "jeg mener omvendt". Blir tidvis vanskelig å følge tankegangen hans.

 

Vi jobber mye med å belønne ønsket atferd. Mye skryt. Og det har god effekt.

 

Det kan høres ut som vi er det ja! Det må være vanskelig å ha det sånn inni seg. For de er jo egentlig utrolig gode gutter, men så virker det som noe tar overhånd innimellom. Jeg merker så godt når han virkelig gråter fordi han er fortvilet. Det er ikke snakk om å komme seg ut av en knipe, han er virkelig frustrert og lei seg. Og da får jeg så utrolig vondt inni meg. For han kan virkelig erte på seg en sten og provosere noe voldsomt, men i de øyeblikkene som idag ser jeg jo at han virkelig prøver. Jeg roser også veldig mye, og forteller ham at jeg blir så glad når han gjør sånn og sånn. Og så forteller jeg ham at jeg er glad i ham og at han er godgutten min hver eneste dag. HI.

 

Anonym poster: 5e5202012133532e47c58ae697022273

 

Det er kjempebra, HI. Men en ting jeg kom på, som jeg merket hos min; ikke vis ham at du forventer oppførsel som du vet han ikke klarer å holde, iallefall ikke før du har fått ham utredet. Min sønn iallefall ble så innmari skuffet og lei seg og gikk rett i kjelleren når han ikke "innfridde". Da jeg skjønte dette var jeg nøye med å fortelle ham at jeg elsket ham over alt uansett hvordan han oppførte seg, det eneste jeg forventet var at han gjorde så godt han kunne, det var bra nok for meg.

Du høres ut som en trygg og god mor for sønnen din, du tenker reflektert over det som skjer og det gir ham trygghet også - og trygghet er alfa omega når hodet kjører sitt eget løp! Flink er du

 

Ja, absolutt! Jeg forklarer ham for eksempel at HAN ikke er slem, at han er en utrolig snill og flink gutt, men som av og til gjør litt dumme ting. Jeg synes det er viktig å forklare ham at det er en stor forskjell der. Og jeg har veldig lav terskel for å rose.

 

Tusen takk for gode ord, du skal vite at det har utrolig mye å si! Jeg føler meg usikker store deler av tiden, og føler at jeg altfor ofte gjør feil. Men jeg prøver hvertfall så godt jeg bare kan. Du virker også som en utrolig flink og reflektert mamma! HI.

 

Anonym poster: 5e5202012133532e47c58ae697022273

[Cinnamon4]

Å gjøre feil er menneskelig, selv for mammaer Ærlighet er viktig. Jeg har selv bedt min sønn om unnskyldning (alle barna) når jeg har gjort noe feil. Det er endel av livets lære for de små det også, at voksne også må be om unnskyld og innrømme sine feil

[Anonym bruker]

Å gjøre feil er menneskelig, selv for mammaer Ærlighet er viktig. Jeg har selv bedt min sønn om unnskyldning (alle barna) når jeg har gjort noe feil. Det er endel av livets lære for de små det også, at voksne også må be om unnskyld og innrømme sine feil

 

Det gjør jeg også! Jeg synes også det er viktig å kunne si unnskyld til barna sine. Og det viktigste er at man lærer av feilene og prøver å ikke gjøre den samme flere ganger. HI.

 

Anonym poster: 5e5202012133532e47c58ae697022273