Ensomhet.

[Anonym bruker]

Vi sitter her med alle disse ungene våre, og er så dønn ensomme begge to. Ensomme og blakke, ikke noen kroner til overs til selv realisering her i gården. Mer som en kamp om at egne barn skal få det de trenger utover basalbehovene dekket.

En ensomhet i en stadig konflikt om kroner og ører, hverdager, helgedager, julepresanger.

Ingen felles gleder, ingen felles driv mot felles mål. Vi er en knekket familie i krise. Ingen vil fortsette og ingen vil gå, ikke er det praktisk mulig heller, for mange unger og for lite penger.

Ingen tillit mellom oss voksne er igjen, det eneste vi kan stole på i forhold til hverandre er at vi slåss for våre respektive barn, mot den og de andre.

 

 

 

Anonym poster: b957390f047417901dbc2cf25c49ddf5

[Anonym bruker]

Høres trist ut når det går så langt. Det er ikke lett å bryte mønstre og starte på null med seg selv og den andre, men jeg tror det er nødvendig for å komme seg videre.

 

Felles mål og enighet om framgangsmåte for å oppnå målene kan være lurt. Be om hjelp utenfra når dere trenger det. Sette av tid til hverandre og holde ute alle temaer som skaper konflikter.

 

Tenk at dere skal jobbe sammen, at dere er et team.

 

Anonym poster: bdef49695c431c3db506c1c63c4cc23a

[Nyttårs barn]

Få time på familievernkontoret. Dette høres ikke godt ut..

[Anonym bruker]

Vi sitter her med alle disse ungene våre, og er så dønn ensomme begge to. Ensomme og blakke, ikke noen kroner til overs til selv realisering her i gården. Mer som en kamp om at egne barn skal få det de trenger utover basalbehovene dekket.

En ensomhet i en stadig konflikt om kroner og ører, hverdager, helgedager, julepresanger.

Ingen felles gleder, ingen felles driv mot felles mål. Vi er en knekket familie i krise. Ingen vil fortsette og ingen vil gå, ikke er det praktisk mulig heller, for mange unger og for lite penger.

Ingen tillit mellom oss voksne er igjen, det eneste vi kan stole på i forhold til hverandre er at vi slåss for våre respektive barn, mot den og de andre.

 

 

 

Anonym poster: b957390f047417901dbc2cf25c49ddf5

 

Kjære deg!

 

Åh som jeg føler med deg.

 

Når du skriver; "ingen felles gleder, og ingen felles driv mot felles mål" så beskriver du akkurat vår situasjon. Vi lever på to planeter, med egne hverdagsplaner, egne prioriteringsbehov, egne verdier, og egne behov som ikke samvarer med den andres.

 

Vi har gått til familievernkontoret i over 1 år.....det hjelper å få sagt ting med en tredjepart til stede, men jeg kommer som aoftes hjem like klok. Det eneste jeg har fått ut av det er at samboeren min nå faktisk står opp om natten når han minste på 2,5 år våkner (noe han gjør ganske ofte).....det måtte en tredjepart til å si at kjære deg mr. samboer, din kjære er utslitt etter 5 år med våkenetter, du må stille opp. MEN, det vi trenger hjelp til, er hvordan vi skal (over)leve dette livet med "våre og dine barn"?

 

Men kanskje det har gått for langt for din del? Kanskje du har kommet til et punkt der det er for mye å evt tilgi, for mange kamler å måtte svelge? Jeg kjenner litt på det.....

 

Når du skriver; "Ingen vil fortsette og ingen vil gå"...kjenner jeg meg også igjen. En er liksom fatslåst i situasjonen. Jeg har tenkt på dette i 5 år, men jeg klarer det liksom ikke, da jeg da vil sette mine barn i samme situasjon som hans særkullsbarn. Og det syns jeg ikke er noe særlig god situasjon sett fra mine øyne. Jeg vet ikke om jeg klarer å leve med å sende dem avgårde til min samboer annehver helg, når jeg ser hver dag hvordan han er sammen med dem.

 

Så jeg skjønner deg så inderlig godt, men har dessverre ikke noen gode råd å gi.

 

Jeg sier til meg selv hver dag: "hold ut...hold ut i 10 år til! Så kan du gå med god samvittighet, men store barn under armen"

 

Anonym poster: e494d9ec0c3ec46dfcb0a75b0edec0d4

[Anonym bruker]

Sånn tenker jeg også nr.3.. Hold ut!! Jeg gjør det for fellesbarnet! Likevel går jeg og tenker på det hele tiden; skal, skal ikke...

 

Anonym poster: f5ce2813faea8b28c0676d014de3bf55

[Gjest Antarctica]

Barna vokser opp i en krigssone... det går jo ikke. Søk hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg vet det ikke er lett. Her sitter vi utenifra og tolker det du skriver - kanskje tolker vi det rett, kanskje ikke.

 

Jeg vet at du er klar over at alle lider i din situasjon... Men hvorfor skal dere krangle om det som er til overs? Kan dere ikke sette det inn på en sparekonto, sånn for en liten stund. Da vet dere nøyaktig hva dere har, også kan dere fordele det likt? Skal man bare gå etter "umiddelbare" behov, så kan det fort fordeles veldig skjevt. Noen barn er veldig flinke å artikulere sine behov, ande ikke. Noen vet ikke om at de kan få noe mer før de får det..

 

Finn en måte å dele kaka på som bli rettferdig;) Lykke til.

 

Anonym poster: 0fe7d8ca8a3bf16c23469745fb25b832

[Anonym bruker]

Del opp økonomien. Dere deler på felles utg. som huslån/husleie, strøm, tv og internett. Kansje litt mat. så betaler du for dine, og han for sine. Er slik vi gjør det her. så får vi selv velge om vi vill sitte blakke før lønning eller ikke..

 

Han kjøper det dyreste, og jeg er mer sparsom. så jeg kan unne meg noe i ny å ne, mens han alltid lever fra mnd til mnd.. Men selvgjort er velgjort...

 

Anonym poster: 167b7317a382aa4f512b29c71caae06c

[Anonym bruker]

vanskelig og svare på dette...hva er situasjonen? er det farsbidraget som stikker av med pengene?

 

synes ikke det er rett og gjøre forskjell på mine, dine, og våre barn.. er jo ikke barna sin feil.. men man blir jo selvfølgelig fortvilet i en slik situasjon! kan ikke være noe enkelt! Men hvis barna har en annen forelder utenom huset kan det jo kanskje være en ide' og bite i det sure eplet og forklare litt om situasjonen, og hvis det er snakk om feks gaver kan alle foreldrene dele? iallefall i en periode? Andre parten kan jo ikke ta hensyn hvis dem ikke vet hva det er å ta hensyn til..

 

Har vært alenemor (ikke nå lenger) og periodevis måtte jeg sitte sulten på kveldstid pga hvis jeg spiste, fikk ikke barnet mitt frokost.. Hadde ikke nåla i veggen i perioder.. Vet jo ikke om det er likt din situasjon, men for meg hjalp det og ta valget og gjøre ting som ikke kostet penger istedenfor gaver..

Gikk lange turer og speidet etter troll, fisket etter hai i bekken og slike ting ;p Barn har en fantastisk fantasi! =) ingen løsning for å komme ut av situasjonen, nei.. men kanskje en måte å ha det litt bedre når det er som det er..?

 

Håper virkelig ting ordner seg for dere alle!

 

Anonym poster: 4a3f1d9ccd8a0292b2acef8134202b73