Bipolar 2

[Anonym bruker]

Er det noen her som er bipolar 2 og kan forklare litt om hvordan du har det i hverdagen og hvordan det arter seg? Jeg lurer litt på om jeg kan ha det....

 

Anonym poster: b14a64c431178e3de32bce017d290aa7

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Hei. Jeg ble "tildelt" diagnosen Bipolar 2 når jeg var 17-18 år. Det er en vanskelig sykdom å forholde seg til, man kan jo være av de få heldige, å få depresjonene 2-3 ganger over 1-2 år, bli behandlet, og føle seg fin resten av livet, men for de fleste av oss er det en livsvarig sykdom.

 

Selv har jeg "episodene" alt fra annenhvert år, og hyppigst 4 ganger i året, da går nesten hele året i vask pga depresjoner. For svært mange er det snakk om tidsbestemt depresjon, altså at den kommer over en i høst/vinter tiden, og holder til våren slår inn.

 

For min sin del, så er den flyktende, jeg vet aldri når jeg kan vente meg en nedtur, men når den kommer, så er jeg 100% sikker på at jeg er inne i en depresiv fase igjen, og kontakter legen med det samme. Jeg følger en såkalt "kriseplan" sammen med legen min, så når depresjonen slår til, så kontakter jeg legen, jeg tåler ikke antidepresive midler, så jeg blir derfor satt i kontakt med en psykolog, som regel kommer psykologen på hjemmebesøk hos meg, men dette pga at jeg bor vanskelig til, og er uten førerkort. Men mange ganger er depresjonen lettere, og jeg klarer meg uten hjelp avnoe slag, men jeg har likevel god kontakt med legen, så om det skulle forværre seg, så er det en rask overkommelse likevel.

 

Det er slitsomt å leve med diagnosen, både for den som har den, og ens nærmeste. Det er viktig å være åpen og ærlig om det ovenfor de nærmeste.

Samboeren her takler det ikke så godt når det slår over meg, men med åpenhet og ærlighet om det, så klarer vi det. Men jeg tenker ofte på hvordan dette vil påvirke ungene våres med tiden, nå har jeg kun hatt en depresiv runde etter jeg ble mor, men jeg er forberedt på at det vil bli flere, og jeg tenker mye på hvordan jeg skal få ungene til å kunne forstå den psykiske siden av mamman dems, for jeg endrer meg til tider, i den forstand at jeg kan bli lett sint, irritert og hever stemmen lettere, men jeg kan også sove mye og gråte en del.

Jeg har sagt ifra til legen at jeg gjerne vil prøve av de nyere antidepresive midlene neste gang det rammer meg, i håp om at det ikke skal påvirke ungene mer enn høyst nødvendig.

[Anonym bruker]

Jeg har bipolar lidelse, type to. Det er diagnosen foreløpig, i hvert fall.

 

Nå som jeg er gravid, har jeg blitt mye mer stabil, men jeg skal prøve å forklare så godt som mulig hvordan det var før jeg ble gravid.

 

Jeg kunne bli rasende, uten noen tilsynelatende grunn. Ikke engang en dårlig grunn. Kom mannen ti min for sent hjem, kunne jeg klikke i vinkler.

Jeg ble besatt av enkelte ting. Den ene tingen var å vaske huset, jeg kunne gjøre det flere ganger om dagen, jeg ble aldri fornøyd. Andre ting kunne være å kjøre fort, ta dristige avgjørelser i trafikken, eller å MÅTTE kjøpe noe, bruke penger. Helst på dyre, store ting. Som sofa, tv, data, seng... Jeg ble også veldig gal etter sex, jeg var ikke egentlig kåt, men jeg bare MÅTTE ha det. Sa han nei, ble jeg gretten og rasende (dette fikk vi ordnet opp i, heldigvis)....

 

Når det gjelder humør, så var dette fryktelig uforutsigbart. Var jeg sliten, kunne jeg lettere bli "høy", som jeg pleier å kalle det. Det er rett og slett slik jeg føler er det best beskrivende ordet (jeg har aldri ruset meg høy på noe før da, så sånn sett aner jeg ikke hva det er). Men jeg kan være fryktelig pratsom i disse periodene, ordene stokker seg i munnen min, kommer ut gal vei osv, og det er i disse høye periodene man blir helt besatt av enkelte ting. Man kan føle seg uovervinnelig, man kan klare ALT, og ingenting kan stoppe en! Det er også i disse høye periodene raserianfallene kommer, men man føler seg også mye bedre på en måte, man blir så GLAD. Men det er også noe annet som gnager, i hvert fall var det slik hos meg. Fikk jeg ikke kjøpe sofa slik som jeg ville, kunne jeg finne på å bli besatt av selvmord. Jeg har derfor arr over hele kroppen etter selvskading. Det var en besettelse, rett og slett. Jeg kunne ikke kontrollere meg, man blir såpass besatt av ting.

Det finnes sikkert flere ting jeg kunne ha skrevet ned her, men dette er det psykologen min kalte de "typiske" trekkene til bipolar. Disse "anfallene" varer fra 2 dager til flere uker, kanskje mnd enkelte ganger.

Men dette er også bare den ene siden av bipolar. Bipolar har to sider;

 

Den høye perioden er over, og hva føler du? Du er helt nedfor. Du er trøtt, sliten, og rett og slett lei deg. Du er deprimert. Du har det så tungt, så ufattelig tungt. Du orker ingenting, all energi er borte. Kanskje angrer du også på tingene du har sagt og gjort i den høye perioden, eller kanskje du ikke ser hva du har gjort galt (det gjorde ikke jeg de første årene. Jeg trengte noen til å fortelle meg at jeg ikke var helt normal, og hva som utgjorde det).

Disse periodene kan vare like lenge som de høye periodene, men mine varer lengre.

 

Anonym poster: 31e3f1cb9e03dfebbb0748b8ca5869b6

[Anonym bruker]

Jeg glemte å skrive at antidepressiva kan ha motsatt effekt om man har bipolar lidelse; Det forverrer tilstanden, og det er jeg et bevis på. Jeg gikk på Cipralex i mange år, og jeg var helt fjern. Jeg kan ikke huske denne tiden, omtrent. Den er nesten helt borte for meg.

Det finnes derimot andre medisiner man kan bruke da.

 

Anonym poster: 31e3f1cb9e03dfebbb0748b8ca5869b6